Det var en tid like etter hjemkomst da jeg lurte på om jeg måtte krype til korset, og engasjere en mental skapsprenger som kunne dirke opp en hjerne som hadde gått fullstendig i vranglås. Bare ordet bil og ferie hensatte meg i en tilstand med sterke likhetstegn til den tid man var permanent forkrøplet av forfriskninger.
Jeg har aldri vært av en hysterisk natur, men det som skulle være en hyggelig reise med bil gjennom Europa og ned til den italienske riviera, brakte frem sider av min personlighet som ville ha medført umiddelbar fravristelse av sertifikatet hadde et av de utallige lands UP vært på pletten der jeg suste forbi i mitt høyst private mareritt.
Det startet ikke så aller verst. For å knipe litt inn på tiden vi skulle tilbringe på veien, raste jeg en fredags ettermiddag over til Storuman på seks timer. Bare for å bli innlosjert på byens største og mest høylytte hotell. Urven og nesten uten blund på øynene, tok vi lørdags morgen fatt på etappe to. ”Innlandsvägen”.
De som måtte ha blitt belemret med bilferie i Sverige vil vite at dette er en tarm som slynger seg via Østersund, går gjennom våre tidligere besittelser i Härjedalen, sveiper innom Mora-Nisses vits av en by, for deretter å munne ut i intet. Og når man glatt har oversett et skilt der det påpekes at neste bensinstasjon er ti mil unna, kommer man harkende inn til Noppikoski bare på vona og bensindampen. Lettere sjokkert etter nesten å ha anbrakt en søkende, svensk orrfugl i permanent fjærsarkofag i grillen.
Men det som skulle ta knekken på begge passasjerer var fraværet av air-condition. Vårt lille columbi-egg av en bil fungerte upåklagelig i 140 km/t på de langstrakte tyske Autobahns, mens det inne i kupeen ble operert med de tilsvarende sifre i Fahrenheit.
Et evig tog av semitrailere på vei syd brølte seg i samme fart på min høyre side, mens sjanglende bobiler og annet pakk kom som ville dyr opp på min venstre. Og for i det hele tatt å få puste, foregikk denne hasard med vidåpne vinduer. Jeg brøt av like før Kassel. Halvt døv. Lydbøkene lå urørte i sine cover, og i bindingsverkbyen Bockenem fikk den rumenske hotellvertinne Maria nesten sjokk da en uflidd nordmann på prøyssisk maner brøler frem sitt ærende om et dobbelt rom for ei natt?
Og verre skulle det faktisk bli. En liten kartleser-glipp, og dem var de mange av, førte oss rett inn i Sveits. Basel er sikkert en hyggelig by, men for Guds skyld, la bilen stå. For på alle europeiske veinett av en viss lenge og størrelse foregår de årlige asfaltarbeider. Døgnet rundt. Dette Lilliput-landet, som man ellers raser gjennom på noen timer, ble gransket med nitid oppmerksomhet i første gir. Det gikk ikke akkurat fort. Tråkling blir for optimistisk. Knipling passer bedre.
For da vi (les kartleser) i tillegg klarte det mesterstykke å rote oss opp til fjellpasset Grand St. Bernard, havnet vi i Valle d’Aosta som tidligere villfarne pilegrimer på jakt etter evig frelse. Den fant vi for så vidt. Men vi var langt ute av lei, og overnatting nummer fire stirret oss rett i kredittkortbunken.
Men så er det da endelig Italia, og bare synet av navneskiltene i Piemonte får opp både humør og sekresjon. Alba, Asti, Monforte, Cuneo. Og langs SS 20 slingrer vi oss ned til åsene over Bordighera, og til to uker i skyttergravene.
Jeg hadde forbannet meg på at jeg aldri skulle ta i en malepensel mer i mitt liv. Jeg hadde sverget høyt og hellig at en lengre biltur aldri mer kom på tale. Men odometeret stod på nesten 4500 kilometer, og inn i leiligheten ble slept utstyr som selv Bendixen kunne være bekjent av.
Men når selv ikke en velfungerende Black & Decker med slagbor klarer å penetrere 600 år gamle steinvegger, når området ligger innhyllet i den verste hetebølge Liguria har hatt på mannsaldre, når hvert skritt opp gardintrappa er en pine, går det ut over alt og alle. Min stakkars ledsagerske kanskje aller mest.
Men noen ganger ber de om det, de utålmodige kvinner. Med sine helt rigide krav om hvor akkurat det bildet skal plasseres. Hvor det lille helvetes veggteppet må henge for å komme til sin rett, og hvis ikke hyllene snart kommer opp på kjøkkenet, hvor skal vi da gjøre av alt dekketøyet? Og skal vi aldri komme oss av gårde til Ikea i Genova?
Og etter ei uke i Dantes Inferno er det at det klikker da kvinnen kommer opp med et knippe ukjente messinglysestaker som må monteres for i det hele tatt å få det litt koselig. Min sønn er nettopp ankommet par avion via Nice, og blir skrekkslagent vitne til at far får et utbrudd på styrke med det som la Pompeii og Herculaneum under aske til evig tid.
- Ah, normale, sier min gode venn og møbelsnekker Pino da jeg på en blanding av latin og italiensk har gjengitt kalamitetene i Via del Popolo, - la donna e mobile. Og de nikker på kafeen. Alle mann. Dette kan de. Og vi bevilger oss en halv liter hvitvin, og driter i blanke messingen.
Og nå skjer det ting i rasende fart. Il Norvegese er i trøbbel med kjerringa. Det vet alle neste morgen. Og opp kommer hyller fra snekker Roberto i rasende fart. Byoriginalen Oscar er innom med kjøkkenbord, lysekroner og en gedigen kommode. Pino har reparert ei antikk seng, og naboens sønn stikker plutselig hodet inn og monterer en flunkende ny vaskemaskin.
Det var helt Simon og Garfunkel. Ei bro over opprørt vann. For freden senker seg i fjellheimen. Stille stuves bort alt nippnapp som ikke er livsnødvendig. Arbeidsavtaler signeres med et håndtrykk og et glass vin, og hvis forskuddene rekker er alt ferdig til jul.
Og da har kanskje denne skribent fordøyd det aller meste. Det skal få være det nærmeste jeg har vært gamle Rønvik Asyl.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar