Hibo´hoi

I disse dager smeller startskuddet for årets studier. De fleste kommer i mål etter både strafferunder og ekstraomganger, mens resten ligger igjen som slakt på valplassen.

Student. Ordet maner frem erigerte søyler på en regnvåt Universitetsplass. Unge, alvorlige menn i sorte duskeluer iført glinsende gabardin, og et fåtall nette studiner i stramme golfjakker under et hylster av prektig poplin. Formanende og alvorlige ord fra rektor, og deretter håndslag i Universitetets Aula med påfølgende utdeling av borgerbrev og visshet om et ubekymret liv i Arkadia.

Det ble mange år i trange kår, intet eller lite studielån, med bopel i klamme kott. Men etter endt studium og ofte under normert tid, var det ut til gode jobber i et samfunn som skrek etter nyutdannede menn og kvinner. Da fantes ingen husflidshekser som på liv og død skulle studere sosialantropologi og andre eksotiske marginalfag som i dag ville sendt dem lukt i armene på Nav.

Så? Hvem var de, disse velflidde verdensborgere fra tiden rundt Søstrene Bjørklund? De er

blitt dagens Dessertgenerasjon. De var årskullene før det norske utdanningssystems totale kollaps.

Mine gelikere, Gudbedre! En forvirret og hormonell hop av anarkosyndikalister, stalinister, maoister og fanklubben til Ulrike Meinhof og Andreas Bader. Jeg skjemmes foran tastaturet! Vi gikk til et evig allmannamøte med påfølgende resolusjoner og all verdens visvas som ingen ting med studier hadde å gjøre. Nu ligger datidens studentpolitikk på den historiske søppelhaug. Tett ved kirkens Helvete. De hviler i fred. Både Stalin, Mao og Ole Hallesby. Og godt er det.

Men det ser dessverre ut til at degenereringen bare har akselerert. Nye tider; nye seder. Dagens allmannamøter avholdes til skingrende toner fra Kaizers Orchestra, mens pensum og studieplaner forblir i fritt fall. De river seg i sin kollektive hårtorv ved Statens Lånekasse for Utdanning. Valgfagene som ble skapt for skoletrett ungdom på tidlig syttitall, er nå omgjort til hovedfag for dagens 18- og 19-åringer som strømmer til den høyere utdanning i stadig større kull. Og hvem er så disse eksemplarer av Homo Sapiens?

Følg med nå i nærmeste fremtid. Treffer du på et lurvete karnevalsopptog i tenårene, sterkt tilsjasket av alkohol, ikke slå nødnummeret! De er ikke rømt fra det lokale asyl. Det er bare de nye studenter på Høgskolen som foretar sitt årlige og infantile orienteringsløp i bygatene. Selv ble jeg forleden år forsøkt vedret av tre stykker av arten som lurte på hvor Piccadilly lå? En alkotest på gjengen hadde muligens påvist spor av blod i alkoholen. Hvis de kom seg på lesesalen før jul, anser jeg det som en stor prestasjon.

Her raver de fremtidige økonomer. Voktere av vår felles kapital, oljefondet. Her sjangler garantistene for vår fremtidige pensjon. Og der laller de kommende barnevernspedagoger og sosionomer på et kaudervelsk bare de selv forstår. Med all sin kjennskap til sinnets irrganger og mellommenneskelige relasjoner basert på ei halv kjærlighetssorg.

Vi var unge da vi tok til på gymnaset, min generasjon også. Men vi startet da granngivelig i 17-18 års alder. Jeg synes å erindre at det ikke tok all verden av tid før vi kunne tre på oss litt terylene, og flagre en gul papirtier under nesen på salige Mathisen på Phønix. For deretter høylytt å forlange en halv liter blanding. Fifty-fifty pilsener og bayer. Hvis vi da ikke i ren dødsforakt bestilte ei litersmugge med Ulvehyl. Hvit Martini og Golden Power! Noen av oss har reparert siden.

Men ut kom vi da endelig en blek junidag i 1971. Fra under de merkeligste lektorers vinger, i en alder av 20-21 år. I gruppesexens tiår hadde de kåteste og mest uheldige allerede rukket å formere seg, og tilbrakte tiden i ustabilt sideleie på mors- og fars takhybel. Resten hadde sånn noenlunde bestemt seg for hva de skulle drive med resten av livet. Vi måtte heldigvis ikke stake ut kursen etter endt grunnskole.

Så hogg alvoret virkelig kloa i oss. De sorgløse år var over, og nu var det ikke bare å lene seg bakover og føle støtten fra foreldre og slekt. Nu stod vi med ryggen til Nordishavet. Hva i himmelens navn skulle vi finne på? Realstudentene forsvant til sydlige breddegrader og lesesaler, for deretter å returnere med hevn i blikket. Som leger for både tarmer og tenner, og som sivil- og sosialøkonomer. Jeg husker så vidt Jørn Rattsø. Nu er det ingen i grisgrendte strøk som noensinne kommer til å glemme avfolkningsprofessoren.

Språkstudentene hadde egentlig ikke all verdens valg. Jentene kunne bli sykepleiere. Ellers så måtte det bli noe innen undervisning. Å komme inn på lærerskolen var en stor prestasjon. I dag falbys plassene til under pari. Særlingene på naturfaglinja var en biotop for seg selv. De vegeterte i sin helt spesielle flora og fauna. Jeg kjente ingen. De kommende økonomer, blårussen, sønner og døtre av kremmerstanden, var litt livligere. Noen i meste laget. De aller mest oppfinnsomme konkursryttere opptrer fremdeles spill levende i kemnere og skattefogders søvnløse mareritt landet rundt.

Og så var det resten, som tross all verdens muligheter, ble konsulenter på livstid. Vi visste hvordan ting egentlig skulle gjøres, men fikk det ikke helt til. En blanding av tilfeldigheter, tørst og en stor grad av rastløshet brakte oss til mer eller mindre faste jobber innen reiseliv, inn i musikkens mangslungne verden, til reklamebyråer, i avisers redaksjoner, og til restauranter og barer. Både foran og bak disken.

Til lerret og blanke ark.

Og til Bodø Nu.

Det blir kanskje folk av alt?