Litt om likør

Likørenes historie er interessant. La oss se på en italiensk og en fransk.

Som så mange andre drikker så knytter det seg en historie til Amaretto di Saronno. Den er italiensk og en mandellikør. Mandelduften og aromaen kommer ikke fra mandler, men fra kjerner og frø av aprikos. Den er rik og søt, deilig som saus til vanilje-is, og like god når den drikkes bar.

Legenden sier at i 1525 fikk den italienske maler Bernardino Luini, som kom fra kunstskolen til Leonardo da Vinci, i oppdrag av kirken Sta Maria delle Grazie i Saronno, å male en fresko av Madonna. En freske eller fresco er et veggmaleri. Bernardino var, som så mange andre kunstnere, full av både lidenskap og talent. Det kan jo være en ganske eksplosiv mikstur. 

Det første Luini måtte gjøre, var å finne en modell til Madonna. Og hun måtte være perfekt. Verdig, tålmodig og ikke minst svært vakker. Etter å ha støvsuget modellmarkedet i flere uker, fant han henne endelig. Hun var en ung kvinne som drev et lite vertshus. Dessverre har man klart å rote bort navnet på skjønnheten, men de to arbeidet tett sammen i flere måneder, og med bare noen fots avstand mellom modell og modellør, gikk det som det så ofte går. De ble forelsket.

Hun, kanskje mest i ham, for hun gav ham en oppskrift på en kjærlighetslikør som hun kalte Amaretto. Den originale oppskriften har ikke blitt forandret på disse 486 år. Det eneste som er forandret er fasongen på flaska. Den har vært å finne  mange forskjellige varianter, helt til man fikk en kjent glassblåser fra Murano til å lage den firkantete flasken som er å få i dag.

Benedictine er en av flere såkalte medisinske likører. Denne ble oppfunnet av en benediktinsk abbed fra Venezia som het Dom Bernardo Vincelli. Det skjedde i 1510 i en liten by i Normandie som heter Fecamp. Den første likøren var en eliksir fra 27 forskjellige planter og urter fra alle deler av verden. Og som en annen kjent medisinsk likør, Chartreuse, ble den forbudt etter den franske revolusjon.

Klosteret i Fecamp ble stengt, munkeordenen oppløst, og oppskriften som var en godt bevart hemmelighet, forsvant. Trodde man. Det viste seg imidlertid at en som jobbet for munkene hadde kjøpt manuskriptet som inneholdt oppskriften. Han visse bare ikke om det. Han puttet pergamentet sammen med en rekke andre papirer i sitt bibliotek, og glemte hele greia.

Det var helt til Alexandre le Grand, en etterkommer av denne mannen som i sin tid styrte finansene til munkene, fant oppskriften blant noen gamle papirer. Han fikk tolket den, og rundt 1863 begynte han produksjonen av en litt oppdatert versjon. Bare etter ti år produserte denne le Grand 150.000 flasker per år. 

Brennevinet som danner basisen er brent to ganger, slik som i cognac, og tilsatt en mengde forskjellige urter og krydder. Det gamle destilleriet som ble bygd av le Gand i 1876, eksisterer fremdeles og fungerer slik det gjorde for snart 150 år siden.

Og i dette destilleriet kan man besøke det gamle urterommet. Her ligger de 27 originale urtene som var i den opprinnelige Benedictine. Det er blant annet kanel, kardemomme (som i Østen blir brukt som smakstilsetning til kaffe), safran ( som man også kan bruke til å farge stoffer/tekstiler), vanilje, muskatnøtt, myrra (som blant annet blir brukt i parfymeindustrien for sin bitre aroma), aloe og coriander.

Initialene D.O.M  er selvsagt latin. Vi snakker tross alt om munker, og det sies at det kommer av at den første oppfinner utbrøt da han smakte den for første gang: Deo optimo maximo! Pris Herren, den beste og den største.

Det neppe tilfelle. 

Det var vel mest for å berolige datidens inspektører fra kirkens IOGT.