Freaks på tv

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha overlevd med bare de fem norske kanalene på TV. Ikke det at de ikke dekker mine behov for både nyheter og sport, men hvis min underholdning skulle ha bestått av Farmen, Politiet, Robinson 2004 eller Kvinner under kniven, hadde jeg allerede skutt meg en kule for pannen. I beste sendetid.

For maken til digital dritt skal man lete lenge etter. Bare for å vite hva folk egentlig snakker om, zappet jeg innom Farmen. Hva som skal være underholdningsaspektet i dette totale tøv, er meg en gåte. At Narvikværinger er en egen rase har både jeg og Avisa Nordland visst lenge. Nå fikk vi det bekreftet en gang for alle. Hvis jeg ikke tar helt feil består dette laget blant annet av far og datter fra Gate To. Pluss en overgrodd islending av ukjent opphav.

Far og datter fløy umiddelbart i øynene på hverandre. Med bannskap og gråt og tenners gnidsel. Årsaken var visstnok at datteren lå i samme seng som en såkalt Førstekjempe. Om far var redd for at kjempen skulle forgripe seg på hans åndelige dverg av en datter, synes nærliggende å tro. Det aller beste hadde vært om kjempen hadde voldtatt begge to, så hadde vi stakkars seere kanskje fått litt action på gråbeinsgården oppi ura.

Personlig synes jeg det hele er litt trist. Her lager man et slags underholdningsprogram på tuftene av tidligere generasjoners armod og slit. Det blir å besudle alle sliteres minne. Det har de ikke fortjent. Det er deres fortjeneste at vi kan velte oss i sosiale goder og trygdeordninger som enhver nasjon misunner oss. At disse ubehjelpelige nybrottsmenn og -kvinner var uten mat, og måtte drikke vann og spise tørt brød, frembringer ingen sympati fra denne kant.

Men det aller verste som folk forlyster seg med er de såkalte freak-shows. I riktig gamle dager, før vi klarte å føle en viss empati med mennesker som var litt annerledes, var fremvising av vanskapte, dverger og damer med skjegg en folkeforlystelse.

Og tro ikke at det bare var i USA, arnestedet til bad-taste. I Oslo hadde vi før århundreskiftet flere steder der fremvisning av freaks var en folkeforlystelse. Dette var god forretning. Folk strømmet til for å se på blant andre Julia Pastrana.

Hun ble kalt Apekvinnen fra Mexico, og ble vist frem på tivoli som verdens styggeste. Hun led av en sjelden sykdom som heter kongenital hypertrikose. Det medførte at hele kroppen var dekket av hår. I tillegg hadde hun overskudd av tannkjøtt og forvokste kjevebein, og lignet aller mest på en ape.

Stakkars Julia giftet seg med sin agent, og de fikk et barn sammen. Også barnet hadde samme sykdom som sin mor, og de døde begge to etter kort tid. Da var Julia 28 år gammel. Men tro ikke at hun fikk hvile i fred etter å ha forlystet en hel verden, og oss nordboere i særdeleshet.

Hennes mann, Theodore Lent fikk likegodt både Julia og barnet stoppet ut, og fortsatte å stille dem ut for forlystelse på flere turneer. Så sent som i 1921 kjøpte den norske sirkuseieren Haakon Lund begge de to utstoppete kroppene, og helt frem til 1973 ble Julia og barnet vist frem både i Skandinavia og i USA!

Og grusomhetene stopper ikke her. I 1979 blir Julia stjålet. Saken meldes til politiet, men hvordan etterlyse et utstoppet kvinnelik med helskjegg? Alder 145 år. Noen barn finner armen til Julia på en søppelfylling i Groruddalen, men kroppen er borte. Den kom ikke til rette før i 1990. I dag ligger den arme Julia i en glass-sarkofag i kjelleren på det Rikshospitalet i Oslo. Den ene armen er revet av. Kroppen ellers er støvete, møllspist og ramponert. Her tilbringer hun evigheten. Mens TV Norge sender stadig nye episoder om Ekstrem forvandling og Kvinner under kniven. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller spy.

Og hun er ikke den eneste som ble sendt rundt for å tilfredsstille vår perverse fascinasjon for det abnorme og groteske. Elefantmannen ble verdenskjendis, og i de senere år har David Lynch laget film om Jospeh Merricks skjebne. For det var det han het, en stakkars deformert engelskmann født i Leicester i 1862.

Han ble ”oppdaget” på et fattighus der han tilbrakte tiden sammen med andre som hadde falt utenfor samfunnet. Og også han endte opp på et freak-show sammen med ”misfostre” og menneskelige ”udyr”. Helt til endte sine dager en aprilmorgen i 1890, bare 27 år gammel. Med et lysende intellekt i en ramponert kropp.

Og når man i Big Brother sperrer inne en gjeng halvtomsede idioter i en bunker for at vi skal få se at de driter seg ut, er vi egentlig tilbake til de grusomme tivoli med sin last av misfostre og udyr. Bare det at i dag er det med motsatt fortegn.

Nå er det sandblåste Marylin Monroe-figurer som øser av sin mangel på intellekt og overflod av kropp. Og en gjeng anabole steroider går som gramonser i bur, og venter på at hunnene skal komme i løpetid. Det blir nesten for dumt til å hisse seg opp over. Men jeg gjør det likevel.

Jeg hadde i min enfoldighet trodd at vi var kommet lenger i vår utvikling enn at vi fant glede i å se på dette. Men det er dessverre bare et bevis på at enkelte i TV- og underholdningsbransjen ikke er kommet lenger enn til de årvisse tivoli og sirkus som forlystet oss med misfostre på en tid vi for lengst burde ha glemt.

Men nå tyter de ut av skapene igjen. De vakre, de tykke, de dumme, de ubehjelpelige og de deformerte. P. T. Barnums Sirkus og Theodore Lents Tivoli heter i dag TV2, TV3 og TV Norge.

Vi liker å ha noen å se opp til. Det å ha forbilder er sunt.. Men mest av alt liker vi å se noen som vi ikke vil være.

Derfor er vi manisk opptatt av både det vellykkede og det tragiske.

Men reality-tv burde det aldri ha blitt.