- Det burde være med lover som med klær. De bør lages slik at de
passer for dem som skal bruke dem, sa Clarence Darrow. Han hadde et
uomtvistelig poeng. Det er ikke bare de lokale arkitekter som er fargeblinde.
En rekke av byens innbyggere burde også ha sjekket synet sitt.
Selv tror jeg at jeg i en periode av livet hadde et snev av
trakoma. Jo villere farger, jo bedre. Et besøk hos den oppfinnsomme Mentzoni på
Prinsen kunne avstedkomme ei grønn bukse, en gul juksepels og ei lakserød
skjorte. Med rysjer. Hver for seg hadde det kanskje gått bra. Men satt sammen i
all sin kolorerte dissonans fremstod jeg antagelig som et feilkoblet
trafikklys.
Det var ikke før jeg kom under vingene på min gamle onkel at
ting begynte å normalisere seg. Selv var han tekstilært fullkommen, og
innehaver av en konfeksjonsfabrikk der femti stramme syersker med stål-spiler i
sine tekkelige bh-er tryllet frem de vakreste kreasjoner.
Kåret som byens mest velkledde mann var han pinlig nøyaktig
med hva han draperte sitt legeme i. Jeg tror han hadde femti dresser, og i sin
skreddersydde konservatisme rynket han på nesen hvis det snek seg noe mer fancy
enn et og annet grått fiskebein inn i terylenet.
Men selv alle hans gode og velmenende råd kunne ikke redde
verken meg eller min gode venn på vår første oslotur sammen. På vei til Syden. Det
var i de dager man hadde både slipstvang og spiseplikt. Vi hadde iført oss våre
vakreste nordlandsbunader, men jeg får tro det var fargesammensettingen som
fikk det til å briste for en parodi av en dekorert dørvakt på den da så
populære Rosekjelleren.
– Beklager, gutter! D’ække no’ tivoli her.
Men nå har tivoliet forflyttet seg til bekledningsbransjen.
Der har det faktisk vært fullt sirkus lenge. Nå kler alle seg som var de
angrepet av tæring. Upåaktet sprengt badevekt opptil flere ganger. Jeg hadde i
min naivitet håpet at den nasjonalt tiltagende fedme burde ha sådd en og annen
idé i en tanketom moteskaperhjerne.
Men det er mulig de er avgått med sultedøden, de som tidligere
tegnet klær for modne kvinner. Nå går de samme under merkelappen ”frodig” i
fargerike avisannonser. Frodig, ikke som i sunn
og blomstrende, men frodig som i vokser vilt.
Dagbladet har tatt kroppsmanien til helt nye høyder. Her forleden
forlystet de oss med nok en undersøkelse i problemkomplekset. 15 prosent av
guttene i alderen 4-16 år er overvektige, mens 16 prosent av jentene veier for
mye. Fra en helsemessig synsvinkel må det fortone seg bekymringsfullt, selv om
jeg ikke helt vet hvor synd jeg skal synes i ungdom som propper seg full av sukker
og smult.
Men det er når disse 15 og 16 prosentene tropper opp i
gatebildet som en halvt avkledd variant av Michelin-mannen at jeg begynner å
føle en slags medynk. Hvor er det blitt av alle de velmenende og profesjonelle
medmennesker som skal lose ungdommen gjennom en påstått ubarmhjertig oppvekst?
De kan umulig ha kontakter i konfeksjonsbransjen.
Jeg sier ikke at man skal kle seg i sekk og aske hvis man
har noen kilo for mye. Eller som de sier i Bibelen; man skal ikke sette sitt
lys under en skjeppe. Men finnes det ingen ivrig skolereformator som kunne
innføre et valgfag i sammensetning og riktig påkledning før de ferme unge ender
opp til ytterligere spott og spe?
Ensretting og uniformering er et sørgelig faktum blant
ungdom. Men et sterkt ønske om tilhørighet må aldri få unge, frodige jenter til
å åle seg inn i alt for trange og korte klær slik at både bryster, mage og lår
blir som en eneste lang serie med utropstegn.
Og det samme kan sies om de mødre som i sin desperate jakt
på ungdomskilden presser seg inn i en anoreksikolleksjon når de i stedet burde
gått i litt vide sigøynerskjørt og annen etnisk kamuflasje. Det blir både trist
og komisk. Det er en tid for alt. Også for klær.
Men det er ikke før sommeren viser seg i et kort arkivopptak
at det virkelig tar av. Da synes alle hemninger å forsvinne. Bermudashorts har
aldri vært et vakkert plagg. Det er en praktisk levning etter det gamle
britiske imperium. Og man bør ha slanke bein i en Bermuda. Begge kjønn. Punktum.
To kaistolper blir ikke smekrere om man trer på dem en presenning. Eller et
fortelt, for den saks skyld.
Det er når jeg iakttar en slik lemfeldig omgang med både
smak og selvkritikk at min febrile hjerne trekker paralleller til debatten om byfortetningen.
Om småhus og blokker. Om altfor store enheter som skal presses inn på et altfor
lite areal. Om balkonger og karnapper som vokser vilt. Om farger som ikke
matcher. Og trappeoppganger som forsvinner i mørket etter en tusen kvadrats
bommert på fargekartet. Og om et eksteriør som minner om tusen europaller i
fritt fall.
Jeg savner det gamle fasaderådet.
På mer enn én arena.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar