Slekta

Man kan ikke velge verken foreldre, forfedre eller deres inseminører, hvem de nå var, og det er like greit. Ellers er jeg redd for at det hadde blitt folksomt rundt ørene på tidligere og nåværende velsituerte borgere både med og uten utvannet dansk adelsblod i årene. 

Men det anegalleri man en gang har fått, vil man jo helst vite mest mulig om. Og i så mange slektsledd som overhodet mulig. Dette er dog ingen hobby for nervesvake, og for noen slektsgranskere kan det bli både nifst og pinlig til tider. For skulle man i sin søken etter opphavet eksempelvis støte på ordet arkebusert, eller finne ut at en fjern slektning ligger begravd på utsiden av kirkegården, er man stigmatisert i rimelig lang tid fremover. 

Og leter man i kirkebøker og andre skriftlige kilder, så finner man fedre som ikke var fedre, en bror som overhodet ikke var bror, der han gikk som et rødhåret utropstegn i en skokk svartskaller. Om mystiske og nokså kompliserte slektsforhold, søknad til Kongen i Statsråd, fatal kjærlighetssorg, og et og annet barn født utenfor ekteskap. Far ukjent. Når man tenker over det, er det egentlig svært lite som har endret seg.

Selv har jeg i mange år gravd dypt i egen ætte-materie, men sto lenge bom fast ved min oldefar. Mitt slekts-tre så derfor lenge ut som en godt beskåret older, med sine fattige tre agnatiske grener pekende ut i det tomme rom. Dette kunne jeg bare ikke akseptere.

I min ungdom utesket jeg derfor mine gamle slektninger så grundig om min oldefars mulige opphav, at de etter hvert ble litt oppgitt over dette evinnelige gnål. Til slutt senket det seg et usynlig jernteppe hver gang de så meg svinge inn porten. 

Grublende over ætten før oldefar, så jeg derfor ut som et stort genealogisk spørsmålstegn i flere år. Utallige var de hypoteser og fantasier om denne gamle, skjeggete mann som jeg bare hadde sett bilder av. Til slutt ble jeg derfor tvunget, som den berømte filosof Bertrand Russell, å ta i bruk en annen logisk taktikk. 

Dermed bar det ut på Internett. Og etter flere sleivskudd og katastrofale avsporinger traff jeg en sen aften inner-tier, og ut fra glemselen steg tippoldefar Peder. Og dermed kunne jeg smykke meg med en beviselig, om nokså død, sådan. Levende hadde han i høy grad vært en sensasjon.

Han var i følge skriften født i Stjørdalens Sogn og Prestegjeld i 1811, men tilbrakte sitt nokså ubeskrevne liv her nord. Og oppmuntret av denne suksess, bega jeg meg på jakt etter hans opphav. Utallige dypdykk i slektsdatabaser landet rundt brakte endelig hans salige far over torva for en stakket stund. Og hans levnet, eller mangel på dokumentert sådan, er en kilde til stadig irritasjon.

Hans navn var Kristoffer Clausen og han er de facto døpt i Trondheim ca. tretti år før hans sønn så dagens lys. Antar jeg. Og da skriver vi 1780. Hvor han nå hensleper evigheten vet dessverre ingen. Og der ligger, bokstavelig talt, min ættegranskning per dags dato.

Nevnte Kristoffer er nå blitt et mysterium for undertegnede. Utallige var de timer og tellerskritt brukt på nettet via et gammelt ISDN-modem, men ikke fanden om kallen kom til svars. Selv med min nå lynraske ADSL er han like ukjent som Vårherres kjødelige opphav. 

Den eldste landsomfattende folketelling som er publisert er fra 1801. Selv om de døde tidlig og utpint i de dager, så hadde jeg håpet at gubben skulle vise seg i en beskjeden alder av ca. tjue år. Men det finnes ikke spor av mannen. Han er ikke å finne i et eneste manntall. Det bibelske i Lukas 2 inkludert.

Hvordan kan en mann på tjue bare forsvinne fra jordens overflate? Vi snakker tross alt om 1801, ikke 2003! Med dagens trygdeordninger er det bare å grave seg ned på gutterommet. Så kan man komme ut når foreldrene er vel i jorda. Det kunne da umulig være så enkelt i hine hårde dager?

Og hvorfor antar jeg at han var rundt tretti ved sin sønns fødsel? Det har noe med familiens forplantningsmønster å gjøre. Empirisk har eldste sønn av eldste sønn av eldste sønn til slutt tatt mot til seg, og paret seg til forsørgelsesbyrde rundt de tretti. Og siden verken epler eller sæd faller langt fra sine respektive stammer, er dette blitt min antagelse og foreløpige arbeidshypotese. Ikke at det har brakt meg et bokstavelig skritt nærmere.

Den person som kanskje kunne være Kristoffer, er en dragon med samme navn i et obskurt Valdres-regiment, men det passer liksom ikke helt inn i familiens psyke og yrkesvalg. Som stamfar burde han etterlatt seg noen militære gener og kromosomer, men de glimrer heldigvis med sitt fravær i samtlige slektsledd. Den eneste aggressive anvendelse av ammunisjon vår familie har å vise til, er harpunering av hval til inntekts erverv. Så, nei.

Jeg har etter hvert kommet frem til den erkjennelse at uansett hvor innbitt jeg med dagens hjelpemidler jager familien rundt i alle slektsgrener, synker jeg hver gang like deprimert sammen ved Kristoffer stamfars rot. Men nå skal denne ørkenvandring avsluttes. 

For nå avholdes stadig de såkalte Slektsforskerdagene. Med gener og genever, blått blod og Bloody Mary. Og med innbudte biografiske virtuoser og kapasiteter på familie, arv og miljø fra Odin og fremover.

Og skulle jeg komme ut derfra med svar på mine spørsmål og med nytt og ekstra etternavn, så vet dere beskjed.

Da er jeg, som resten av Nord-Norge, af slægten Bænkestok.