God sommer?

Sommerferie? En tre ukers tid da man er programforpliktet til å tilbringe kvalitetstid med familien og de aller nærmeste. I stedet for folk man faktisk liker.

Hvilke alternativer byr seg da etter et raskt sveip over siste lønnslipp med sin fem sifre i ”Deres favør”? Fly, bil, tog og båt. De mer eksotiske fremkomstmidler som motorsykkel, kajakk, apostlenes hester og annen pedalkraft befinner seg for denne skribent i samme grenseland som albansk spillefilm. Kun for spesielt interesserte. Det skal forbigås i stillhet.

Charter. Bare ordet får det til å verke i korsryggen. Etter å ha sneglet seg fram til innsjekking på en alt annet enn ”stille” flyplass, er det full CT-røntgen av all bagasje. Og her fremvises alle våre livsnødvendigheter til allmenn spott og spe. 

- Ser ut som en dildo, sier en hormonforvirret fjortis midt i stemmeskiftet og med nyutsprunget acne vulgaris, og hele køen går i oppløsning.

Nidkjære vektere med falkeblikk saumfarer alt, og skulle du ha vært så tåpen i disse post  9.11-tider å ha pakket neglesaksa i håndbagasjen, er helvete løs.  Så er det billetter og pass.
- Ja, da . Det e mæ!

Bare fem år eldre enn passbildet, synlig tært av tidens tann og med et snev av talibansk ansiktspryd. Som på nåde slipper man så inn i et røykfritt taxfree-område, for der å oppdage at flyet står i Danmark med tekniske problemer. Røyketyggisen ligger selvsagt i den store kofferten, og den bevoktes som muslimsk møydom. Da er det vi nikotinforpestete menn tyr til et velkjent Ola- Nordmanntriks. Plenty øl og ditto Gammel Dansk. Kvinnene krymper seg, mens forvorpne barn går berserk i godtehylla.

Opprop. Avgang. Ny kø. Og når du vel plassert om bord inderlig håper at du har forlatt inkarnasjonen av den bibelske skjærsild, hvem dukker ikke opp på seteradene både foran, på siden og bak deg? Alle småjævler under 10 år! Og i en kakofoni av skrik og skrål sjangler seg en gammel Boeing over Skagen. Med nysprettet taxfree fluidum lenge for fasten seatbelt-skiltet har tenkt å slukkes. En flygende taterleir i beste norske chartertradisjon.

Etter det som føles som et halvt liv, vakler man ut av flyet og inn i 40 grader varme og 90 % luftfuktighet. Med vissheten om at samme elendigheten skal vederfares oss på retur. Bare med den forskjell at nå har samtlige medreisende skiftet fullstendig ham. I alle kjente medisinske varianter av solforbrenning og med manufaktur som til daglig ville sikret isolat og enerom på et herværende asyl. Utslitte, blakke og forpinte står vi på Bodø Lufthavn som kuete og umælende dyr, og ser tollere og syndere ta fra oss den ekstra cognacflaska som skulle fortæres på altanen etter hjemkomst.

- Nei, til neste år blir det biltur til Sverige, sier far i taxien hjem, og umyndige barn synker enda lengre ned i sin helt spesielle form for ungdoms sløvsinn. Har vi glemt alt?

I tidligere og litt magrere tider fremsto våre naboer over Kjølen som et litt eksotisk folkeslag. Med lingonsylt, glass og surstømming. Dans i Folkparken og fulle campingplasser fra Arvidsjaur til Umeå. Der satt, eller lå vi. Slepende på hele familien og ei lealaus campingvogn, samt naboen og hans pikk og pakk. Med hendige kanner hvis innhold var mer eksplosivt enn Tsjernobyl.
- Tjenare, svenskefaen! Hur e läget?

Husker vi ikke de timelange bilturer under ei bleik Norrlandssol? Langs et flagrende og evigvarende skyggestakitt fra gran og furu. Vi navigerte oss gjennom slutten av den veldige taigaen som starter et sted i Sibir, og strekker seg langt inn i Søta Brors revir. Langs sirlige stabler av vedkubber, pinlig nøyaktig både i tykkelse og lengde. Anbrakt der av arten Nisse Svea med sitt tydelige erotiske forhold til ved. 

Men vi skulle, da som nå, tilbringe kvalitetstid sammen. Mor og far i førersetet, forsørgelsesbyrden bak. De gråt, bråket, kranglet og kjedet som sedvanlig vettet av seg. Det ble fjertet, sølt og spydd til det arme opphav hadde mest lyst til å røske alt DNA-materiale opp med røttene, og dryle det ut av vinduet. Aldri mer!

Men tiden leger dessverre de dypeste sår. Hvis det er noe vi har lært av historien, så er det at vi ikke har lært noe som helst.

I en perfekt verden hadde byens voksne kostet på seg en 1. klassebillett med tog. Tre blanke uker med europakartet spredt over knærne. Gjennom Tyskland, og inn i Italia. Vi kunne gått av der vi ville, og reist videre når vi hadde lyst. Med avslått mobiltelefon. Lykkelig i vissheten om at en pengesterk Bodø Sanitetsforening i tospann med kommunen hadde bygd ut og gjenskapt feriekolonien Jentofts Minde i all sin prakt.

På Vatnvatnet skulle de husere, de små hustyranner. Sammen med sine tidligere utallige aktivitetskonsulenter fra barnehagen, og de mest populære lærerne fra barne- og ungdomskola. Konstant korrigert av morske og myndige elever fra politihøgskolen på Mørkved. Det hadde vært ferie!

God sommer.