Hjelp!

Jeg luter nu etter hvert såpass sterkt mot gravens rand at min tid tilbringes mer og mer i selskap med mennesker jeg tidligere ikke ante eksisterte. Kjente tv-tryner a la Fredrik Skavlan er et slikt bekjentskap.

Når han, den ene fredag etter den andre, inviterer høyt utdannede og høyt gasjerte terapeuter til å fortelle oss hvordan vi skal rydde opp i livene våre, er det jeg undrer meg over at jeg fremdeles går løs og har privat, og ikke statlig, tak over hodet.

For her tyter de ut av sine gjemmer. Alle de som har gjort det til en livsoppgave å fortelle nasjonen at vi er helt på trynet. Ikke får vi utløp for vårt sinne. Ikke kan vi le. Våre tenåringer tyner sakte livet av oss og sexlivet er like spennende som en roman av Mikkjel Fønhus.

Nu når vi etter hvert har fått på plass all tenkelig infrastruktur, både kommunal, offentlig og ikke minst privat, var det vel ikke å undres over at noen måtte begynne å grave i vår mentale komposthaug. Vekstbransje nummer en i verden er nu blitt avfallshåndtering i alle avskygninger. Det er ikke bare Iris som lever godt av dritt.

Sinnemestring er en slik vekstbransje.En fredag for en tid tilbake satt to raserihekser og fortale om hvor farlig det var å ikke få utløp for sine oppdemte følelser. Den mest oppfinnsomme hadde faktisk mot en større økonomisk motytelse anbefalt en rekke norske bedrifter å opprette såkalte roperom. Når de ansattes lyst til å myrde noen ble for påtrengende, kunne de absentere seg, og hyle ut sin frustrasjon i et godt lyd-dempet værelse.

Jeg vet ikke helt hvordan presset er på de ansatte i verken Yara eller Statoil, men dette blir for latterlig. At det offentlige, representert ved psykiatrien, hjelper mennesker som ikke klarer å tøyle sitt raseri og lar det gå ut over uskyldige, er helt på sin plass.

Men når datamaskinen min står i stein og man høylytt forbanner Microsoft og alt dets vesen, vil jeg betakke meg for å bli tilvist plass på roperommet av både tillitsmann, verneombud eller en velmenende representant for bedriftens nye HMS-satsing. Dra til Helvete alle sammen!

Så har vi de stakkarer som ikke kan le. Ikke at jeg har sett noen i mitt lange liv. Men de skal ifølge nyere forskning finnes i tusentall. Men det er hjelp å få. På nettet finner jeg en mengde latteranstalter for både private og bedrifter. Gud vet om noen selskaper har gått på limpinnen, men ideen er kanskje ikke så idiotisk hvis den kunne slå rot hos kemner og Statens Innkrevingssentral.

Men at private lar seg lokke inn i store stimer er et latterlig faktum. Her står folk på geledd og geberder seg til fire hundre kroner timen. Men de innvidde tror sterkt på latterens forløsende kraft. Den skal ifølge ekspertene være bra mot stress, redusere blodtrykket, virke smertestillende, styrke immunforsvaret og ha en positiv virkning på svært alvorlige sykdommer. Det er like før jeg ler meg i hjel og blir kvitt prostataen samtidig.

Så er det våre litt eldre barn. Disse sjarmerende, levende lik som vi i egen indolens har oppdratt til ingen verdens ting. Jeg nekter å tro at jeg er alene i denne byen når jeg tidvis lengter etter at en halvvoksen slodot får ut fingeren og flytter sammen med kompisen eller venninnen etter at de har fabulert om det i en evighet.

Men når samfunnet har lagt det slik til rette at de kan bruke fire-fem år for å bli ferdig med videregående etter at de har tatt seg nok et par hvileår på sofaen, kan man ikke betenke noen å ønske at de selvsamme myndigheter likegodt tok vare på hele gjengen. En skilt far blir jo ikke ferdig med barnebidraget før han har betalt innskuddet på Stadiontunet.

Og den dagen man faktisk går til det skritt og hjelper dem litt på veien ut av slaraffentilværelsen, blir de rasende og utber deg en forklaring på hvorfor de i det hele tatt er født? Da er det viktig at man har helt klart for seg grunnen.

Sexlivet vårt er også under lupen. Personlig er jeg av den oppfatning at hele greia er litt oppskrytt. Det blir som presten Brand hos Ibsen. Evig eies kun det tapte. Det er ikke før man befinner seg i et plutselig sølibat, at det demrer at man kanskje skulle ha vært litt mer aktiv i halmen. Men når en vare er tilgjengelig året rundt, mister den litt av glansen. Dette bør man kanskje ikke blamere for hele verden, men det er et sørgelig faktum.

Men la oss for all del ikke bli uten varme kjøttomslag! Da skjer det noe dramatisk med oss menn. Aldri har vi hatt det mer travelt med å komme oss på byen, og aldri går kredittkortene mer varm i barene som når man er fri for sorten. Da jager vi tulling med tunga, og det som verre er, på halv stang og glemmer at det var en tid det bare var å forsyne seg. Gratis. Hvis man var både grei, og ikke minst heldig.

Livet er ikke enkelt. Men det er da ikke så forbannet vanskelig heller. Vettet har vi, hvis vi bare husker på å bruke det. Vi får bidra og leve etter evne. Vi kan ikke bli noe annet enn det vi er. Og det er god bruk for oss alle. De sier det fint i Håvamål.

Er du halt, kan du ri,

handlaus kan du gjete.

Er du døv, kan du duge i strid.
Det er betre å vere blind enn brend.
Ein duger lite som død.