Tekstilær tortur

Enkelte ville dyr her i nord har skjønt det. De har bare to garderober. En til sommerbruk, og en når vinteren kommer krypan kald og kvit.  Vi andre drukner i konfeksjon. Og foreldres livslange bekymring om hvordan vi ser ut.

Som barn er man lykkelig uvitende om hvordan man ter seg i klesveien. Og godt er det. Jeg kom over et av de første daguerreotypiene av undertegnede under en oppdagelsesreise i barndomshjemmet. Anbrakt i ei datidens ubehagelig barnevogn, sterkt plirende mot vårsola, kunne man tro at bildet skulle forstille en godt surret kjøttrull som hadde overlevd jula 51.

Bedre ble det ikke da vi for første gang ble dratt med til fotografen. I de dager fantes bare én i Salten. Nemlig Johnson & Sotberg. Jeg vet ikke hva som skjedde der nede i kjelleren, men både jeg og min søster ser direkte skrekkslagne ut der vi vagler oss på verdens mest fotograferte inventar. Men siden Egil Johnson var vennligheten inkarnert, må det ha noe med klærne å gjøre.

I de dager reiste man til byen i ett antrekk, og ble fotografert i et annet. Og det må være noen tidlige og nu fortrengte skrekkopplevelser i fotografens omkledningsrom som gjør at jeg i dag svetter blod når en imøtekommende ekspeditør sier; ”ta buksa med i prøverommet, og se om den passer”. Ikke faen!

Så her sitter vi da, naglet til en smijernstolstol på jorden. Min søster med en overdimensjonert hårsløyfe som man i dag bare finner hos barn i deler av det tidligere Sovjetsamveldet. Og selv, da? En uretusjert prøve viser en forknytt stakkar med snorrett pannelugg, hvite strømpebukser (!), lakksko og matrosdress. Jeg ser ut som et tidlig medlem av Village People.

Og slik sneglet årene seg av sted. Pådyttet all verdens kreasjoner fra et mer eller mindre velmenende opphav og hennes venninner. I tiden før avfall og resirkulering ble en vekstnæring, gikk enkelte plagg i arv og på legd. Det burde vært forbudt.

En sak var å arve et plagg som hadde vært eid av noen man både likte og kjente, en helt annen hvis det hadde hengt på en ekte hestpeis. Da gjorde man sitt ytterste for å ramponere det med aller første anledning. Piggtråden kom meg til unnsetning ved mang en anledning.

Det var ikke før man fikk se en hundrelapp på konfirmasjonssøndagen at det lysnet litt. Men uka før papirpenger, svinesteik og sviskekompott, hadde man selvsagt vært i byen og kjøpt konfirmasjonsdress. Jeg har det bildet og.

Smijernstolen er den samme. Men nu står jeg. Som et nytent alterlys, rett opp og ned med salmeboka i høyre hånd. Jeg ser ut som jeg skal vitne i en amerikansk rettssak. I hereby solemnly swear at mutteren presset på meg en blådress hos Karl Vikan, og jeg går ut fra at det var hun som ekviperte meg med både hvitskjorte og en altfor liten og trang tversover.

Hvilken bortkastet investering en konfirmasjonsdress må ha vært på begynnelsen av 60-tallet! Beatles hadde for lengst gjort sitt sjokkerende inntog i heimen med sitt lange ragg. Vi var under et umenneskelig press. Familien truet oss med evig skam, og med lærerens skrekkhistorie om Ole Høyland og Gjest Baardsen hengende over våre litt tilgrodde hoder, ble vi pent nødt til å snaue oss. Langt hår på alterringen var ensbetydende med ei fremtidig grav på utsiden av kirkegårdsmuren.

Så vi ga oss. Alle mann. Et unisont lettelsens sukk oppsteg fra de hundre strikkepinner og redningsforeningen Havdur der bygdas mødre strikket votter til sine menn i Barentshavet og kofter til gamle drankere via Den indre Sjømannsmisjon. Men pengene berget vi.

Så etter å ha debutert på min første voksenfest i blådressen på det lokale ungdomshus, var det ugjenkallelig slutt. Jeg klarte det mesterstykke å ikke spy på den. Året etter ble den gitt bort til en annen lutret konfirmant. Siden, har jeg i følge opphavet, til tider ikke sett ut.

Og jeg skal gi henne litt rett. Gul fuskepels, irrgrønn bukse med fiolette spriper og rosa skjorterysjer gir kanskje et litt forvirrende inntrykk. Men i Hans Majestet Mentzonis, og Prinsens, velmaktsdager gikk det aller meste. Det var ikke før vi havnet på gymnaset at en slags ensretting satte inn. Sommeren og høsten 68 var det cordfløyel og ørkensko. Vinteren skulle bli interessant. For en sosialantropolog.

Da oppstod plutselig parkas- og skinnlueperioden. Plutselig ble det populært å ikle seg fôret parkas og de største skinnluer som kunne oppdrives. Hadde du drapert en kvart ulv eller en liten jerv på kraniet, ble du meget sentral i miljøet. Tenk deg en overbefolket pelsjegerleir i Canada. Flytt den så til søstrene Fygle på hjørnet Parkveien/Torggata. Våren kom som en befrielse det året.

Men så tok det helt av. På starten av 70-tallet må all mescalin og LSD virkelig ha tatt tak, for nu gikk motedesignerne helt amok. De fargeflashende skjortene hadde snipper store som skatevinger, og slengbuksene lå som en rocke-ring over platåskoene.

Der styltret vi oss frem på all slags føre. Dårlig sammensatt var de også. Hæl og såle var limt på skaftene, og etter å ha svømt i sørpa en tid, gikk de helt i oppløsning. Det vil si; de gikk ikke helt i tras. Først løsnet hælene. Bygatene gjenlød av ekko som fra tusen våte og klaprende gummisandaler. Og da så sålen løsnet foran, var komedien fullbrakt. Det glefset og surklet både foran og bak.

Og slik halset vi etter moten. Til vi selv fikk barn. Og de ble tenåringer. Og vi skulle kjøpe inn klær til dem. I dyre dommer. Det vi syntes var stygge klær. De så fanden ikke ut i sine saggekreasjoner. 

Jeg tror jeg stopper her...