Nekropolis

Når røddagene på kalenderen står like tett som lavtrykkene over Island alt mens regnet skrår seg ned kaskader, frister det ikke med en promenade gjennom byens gater. Men jeg kjeder meg, og i et øyeblikks pause mellom elingene drar jeg på meg et Helly-Hansensett jeg ikke visste hadde, finner frem de grønne slagstøvlene fra under gamle skopansere og skisko fra Alfa, og går ut.

Og får nok en gang bekreftet at jeg bor i en død by.

Min ferd starter rett over meieriet, forbi to gule gravemaskiner som i tidlig ettermiddagsol ligner forhistoriske karnivorer  med stålkjefter klar til bitt. Og lurer på når Tine tapper den siste liter H-melk og fortrekker.

Det er ikke alltid ett fett hvilken side av Dronningen jeg velger. Den forbi den vakre kantina til Avisa Nordland i en død Nordlandsbank, er ofte den sikreste. Med flott serveringsdisk i stål og glass, nye bord og stoler i frisk design og edelt tre i vannrette glimt gjennom nye persienner.

På andre siden, langs gamle Rasmussen Glassmagasin der krystall og vakre vaser fra Orrefors og Kosta Boda før lyste en i møte, er vinduene nå byttet ut med logoer som forteller om de skibbrudnes redning i nytt bingolokale. Og fordi disse går man ofte på feige bein.

Månekratre midt i veibanen tvinger motgående trafikk opp langs veggene på Husflidens bunadsavdeling, og man må åle seg langs vinduer der en blå og grønn nordlandsbunad bivåner all denne trafikale galskap, rystet langt ned sine sølvbeslåtte sko som nok er like ubehagelige som de er dyre.

Og Havnegata er heller ikke farbar. Parkering forbudt for alt annet enn Bodø Bydrifts maskinpark og paller med stein, hvis innhold etter en måneds iherdig hamring nå har sneglet seg nesten opp til den gamle konfeksjonsfabrikken. På den ene siden. Snart kommer de seg kanskje tørrskodd inn, de unge sosionomer der de har forskanset seg i all sin utilgjengelighet.

Biblioteket er selvsagt stengt. Her mugner vår felles kulturarv, og barneavdelingen er under oppussing. Dets eneste kontakt med omverdenen er en luke i veggen der man raskt kan putte inn boka som skulle vært levert i går.

Ut fra de massive dører i Norges Bank hutler seg en som intet med nasjonens pengevesen har å gjøre. Nok heller en slags konsulent fra de gamle marmorgulv med Keiserens nye klær i Power Point. Herfra kommer ingen traust regnskapssjef fra ungdommens Per Gulbrandsen lenger, med sirlige bunker av friske sedler og nyslått mynt klar til fordeling i brune konvolutter med plass til brutto, skatt og netto utbetalt.

Og man skrår over, og ser Kong Haakons bakhode som en metallurgisk mønsåskall over takene på brakkebyen, og lurer på når bodene endelig skal bukke under for et målbevisst brekkjern slik at Bertil får ut sine sykler og telt på det som en gang var en plen.

Så er man over Torggata som dør ut i pukk og betongklosser mot et øde torg og en nesten tom Paviljong der Terje Nilsen kanskje grubler over et kryssord i Herald Tribune.

Central Hotell står forlatt med mørke vinder, der hvor landsens folk bodde trygt og godt, og drakk kaffe med ferske wienerbrød fra baker Lillegaard i det nå nesten tomme Holmers hus.

Videre nedover og fremdeles er det ledig i Datavarehusets lokaler mens det røde pensjonatet nå er blitt gravferdsbyrå. Det er nummer to på veien. Og det var vel passende. For er det ikke en gravferd jeg er på?

Nu inn mot Soløys kvartal, og der hersker den absolutte ro. Her spiser man Statens brød, og jeg har for lengst gitt opp å finne ut hvor de befinner seg alle de navnløse byråkrater med arbeidstid fra tolv tretti til halv ett.

”Friske reker” i flagrende oransje på masta til en forlatt reketråler, rett over et knippe råskjær som skipperen nok snart må innse blir returnert til sitt gamle element. De råtner på råen.

Det lyser så vidt hos Georg på Neptun. Han har kanskje stengt. Ingen hurtigbåter ved kai. Hans næringsgrunnlag har forhalt til Sentrumsterminalen hundre meter bort. For ham må det føles som hundre sjømil.

Tivoliet foran hotellet har pakket ned alt sitt glor for denne gang, og reist. Og kvartalene ligger tomme mot hverandre, ubrukte, og roper på penger, ideer og mot. Ikke såpass som en gammel Saltensbuss på tomgang på gamle tomter.

Ikke en kjenning. Ikke en kjeft.

Jeg snur og går hjem.