Evig eies.....

Ordet nostalgi er gresk. Om de fant på det i landflyktighet eller på røvertokt i Troja skal ikke spekuleres i. Men i folkeopplysningens ånd må meddeles; nostos betyr hjemkomst og algos er smerte. Vi kaller det en sentimental dyrking av noe forgangent.

Men begrepet er nok mer omfattende enn som så. Og nu snakker vi om noe med konkret medisinsk innhold. I 1678 stod den unge sveitsiske legen Johannes Hofer foran et kollegium i Basel, og forsvarte sin avhandling om nostalgi. Dermed ble et velkjent følelsesmessig fenomen gjort til et medisinsk problem og objekt for vitenskapelig analyse.
Det viste seg at når sveitsiske soldater eller ungdommer dro ut av landet, så ble de bokstavelig talt syke av hjemlengsel. De følte seg isolert, ble melankolske, fikk søvnvansker og nedsatt matlyst. Ikke ulikt dagens unge studenter og soldater i utenriksfart.
Etter hvert oppstod apati og feber og en rekke dramatiske symptomer. Prognosene hos de hardest rammete var dystre, og dødelige utfall forekom ikke sjelden. Og hvilken lindring foreskrev den unge doktor? Hjemsending.

Fra å ha vært en medisinsk diagnose, ble nostalgien på 1800-tallet et sosialt fenomen, og i løpet av de siste hundre år har det dessverre tapt status som en ekte følelse. I dag brukes det bare i overført betydning og oftest litt nedlatende om typer som ikke henger med i utviklingen.
Det irriterer meg grenseløst. 
For det var en oppriktig og skikkelig plaget nostalgiker som pakket rumpetaska og dro på Norwegian Wood for noen år siden. Nærmere bestemt 36 år etter Woodstock. Nu skulle vi samles, alle vi hardt prøvede som hadde sett vår lidelse bli desavuert og puttet i samme bås som fantomsmerter og kjærlighetssorg. Vi får ikke såpass som en Valium når vi prøver å finne oss sjæl!

Og vi har lidd lenge. Vi av 68-generasjonen som ikke kommer over Jimi Hendrix’ og Janis Joplins varslede bortgang. Vi som kjøpte plater i solidaritet med hungerskatastrofen i Bangladesh og Biafra, lenge før vi skjønte at banditter kommer i alle hudfarger.
Vi som felte en liten tåre da Tarjei Vesaas i 1970 trakk sitt siste trekk, og lot oss være igjen med ”Fuglane”, og den stakkars Mattis. Som oss, var Tusten en enkel sjel, lat og dårlig til å arbeide. Men han opplevde nu verden på sin måte, så og forstod i et symbolspråk som er blitt en naturlig del av en nostalgikers hverdag.

Nu stod vi der. I et naturlig amfi i Frognerparken. En malplassert Oscar Mathisen går en ensom titusenmeter på sin sokkel litt lenger inne, og de av oss som fremdeles vet da han vant sitt første VM på skøyter, tross fall på 500-meteren, retter litt på tupé og caps, og sukker. Det var tider.
Nu skal vi få medisin. Det er tid for tre rustne helbredere i sin beste alder. Kroppslig litt forfalt, som oss andre, men på tross av et hardt liv i Den Bevissthetsutvidende Tidsalder, har de alle sine mentale fasiliteter intakt.

Og legene Crosby, Stills og Nash strør resepter i form av harmonier som stiger like elegante som god afghan mot himmelen. Mens en soignert frognerfrue stikker tungen inn i en forbløffet ektemanns øre, og alt er som det skulle ha vært i 69.
Det blir en vemodig påminnelse om egen ungdom. Om håp og om brustne forhåpninger. Musikk skrevet i en tid der Love & Peace hadde trange kår i Vietnamkrigens skygge. Da sosial samvittighet var et begrep, sammen med en naiv tro på at vi mennesker har en iboende godhet.

Og det er tid for å trekke noen linjer. Til å bli litt seriøs i all løssluppenheten. Når Stephen Stills synger om å slippe freden løs, så er det en påminnelse om at verden har vært i krig siden bandet entret scenen på Woodstock.
Fremdeles sendes unge amerikanske gutter hjem. Nå er det fra Irak og Afghanistan i flaggsmykkede bårer, men denne gang uten medias nådeløse søkelys. Pressen, som var vår generasjons beste vaktbikkje, ligger kastrert under Murdochs kniv, og FOX-TV har gjort krigføring til underholdning i beste sendetid.

Hjemme blir vi sauset ned i banaliteter og Idol-idioti, mens antatt intelligente redaktører lurer på hvorfor løssalget går ned, og svarer med å fylle på med sport i enda større mengder. Jeg lar alt det ligge.
For de rustne herrer ble et terapeutikum. De beviste at mennesket er stort sett det samme som det alltid har vært. Med sine feil og mangler. 

Menneskets hjerter forandres aldeles intet i alle dage, skrev Sigrid Undset. Det er alt omkring oss som har endret seg.
Men lengselen etter noe vi har forlatt, eksisterer fremdeles. Vi søker det trygge og det gode. 
Og har alle godt av et luftgitartreff i ny og ne. 

God påske?

Det hviler noe lett schizofrent over vårt forhold til vinter og snø. La meg utdype. De i egen bolig, og det er de aller fleste, har garasje. Står det biler der, trygt og varmt og langt unna naturens infame luner? Ytterst sjelden. For der står generasjoners ski og staver. 


Det gamle badekaret. Rester av kjøkkeninnredningen som bukket under for et målbevisst brekkjern i 1985. Nye og gamle vinter- som sommerdekk. Den gisne altandøra som kanskje kommer til nytte? Hakke, spett, krafse, vannslanger, utemøbler, verktøy i sedvanlig spredt orden, snørydningststyr og en gammel plenklipper tom for både olje og bensin.


I tillegg legio og assortert drivgods fra forne forholds forlis. "Det kommer nok til nytte!". Sant nok, men dessverre fjorten dager etter at man i forbannelse og aller nådigst så seg i stand til å styrte noe av elendigheten på Vikan.


Og jeg ser dem. Alle sammen. Flere eldre enn yngre. Polstret og innbitt i sin fånyttes fight mot førti centimeter nysnø. Og når man endelig, svett og avbala, tar kveld og beskuer en nesten farbar oppkjørsel, hva møter en hardt prøvet snømåker neste morgen? Jo. En mur av isklumper kastet opp fra brøytebiler som lå i dvale til 100 % overtidsbetaling var et faktum en gang før Fanden fikk på seg Nesnalobbene.


Men endelig viser sola seg i et arkivopptak. Det sildrer lett fra tak, og alle dypfryste sjeler gleder seg til nesten vår. Men hva gjør man da? Og i rikelig tid før Palmesøndag? Da bryter man seg inn igjen i garasjer og boder. Og frem kommer vinterutstyret! Ryggsekk og primus. Gammel Swix og røytende reinskinn. For nå skal familien til fjells! Til snøen. 


Glemt er alt. Da er det å bakse seg dyvåt i knedyp snø til iskalde hytter med rim i enkle, tynne vinduer. Med klamme vattdyner, halvtørr og/eller sur bjørkeved, all antikvarisk konfeksjon og avarter av Mariusgenseren som velmenende tanter, livsledsagersker og tidligere kjærester har strikket i sitt ansikts sved.


Jeg har hutret meg gjennom netter som ingen ende ville ta. Stavret grytidlig over iskalde gulvplanker i hvit makko som jeg ikke engang ville bli funnet død i. Alt mens permafrosten utøvde sin testikulære tortur under min jakt i vedskjulet etter tørr never, som formedels et ukjent kvantum rødvin ble glemt tatt inn natta før.

Og når det endelig har fatnet i ovnen, og barna har kjedet vettet av seg i to timer allerede, er det frokost. Når så man en mer artistisk oppsetning fremført på fast bopel? Koldtbord de luxe. Men matlysten er ofte så ymse. Og nåde den sjel som sveiper et lengselsfullt blikk over fire iskalde Nordlands som i denne miraklenes uke har manifestert seg fristende og i fin form på kjøkkenbenken. Lettere etanolforgiftning eller ei.


Så stappes i sekk og pulk. Barn og brød. Pultost og Pampers. Og man går. Oppover. Hele tiden! Selv i de mest krevende skiløyper finnes det granngivelig flate partier. I påskefjellet, derimot, glimrer de med sitt hårdnakkede fravær.

Rast og varm drikke. Bleieskift i rokk og fokk. Neglebitt og mors "bare litt til!", så er vi fremme ved skavlen som nok et år har lagt ytterligere alen til sin vekst. Og der graver man seg ned. Både i, og jaggu på tide. Nedsnødd, som et bilde fra Brorsons salme nummer 559 i Landstad. "Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne". Skuende opp mot en hildring av ei sol som for lengst har gitt opp å trenge gjennom. Alt mens alle er frenetisk opptatt av hvor godt det er å komme seg ut. Bort fra byen. Fra svevestøv og eksos, larm og leven. "E de’kke deili?". Slik hensleper seg timer og dager.

Jeg klarte tre slike ekstrempåsker før jeg ved neste leite febril ropte "tvibitt!", og tagg min daværende samboerske om å få ta vår felles datter til litt mer tempererte strøk. Til havet. Vær så snill!? Etter først å ha blitt avspist med øredøvende taushet og vantro blikk, var det til min usigelige lettelse at det hos kvinnen plutselig krøllet seg opp et forståelsens rullegardin. " OK. Fær! Æ å ei venninne ska nu gå fra hytte te hytte i Jotunheimen."


O salige dag uten liket! At Marie, fire år, noen dager etterpå og hardt angrepet av omgangssyke, sprøytlakkerte et restaurantbord på flyplassen i Orly utenfor Paris, tok galliske garçons og en euforisk far på strak arm. En mental Berganmeis var blitt løftet av mine arme skuldre.


Og siden? Jeg var kort innom problemkomplekset innledningsvis. Med nedslått blikk og lett kledelig skamrødme tilstår jeg herved å ha frekventert min søsters vinterleir i Sulis. To påsker på rad! Slik manifesterer seg vår kollektive og dårlige samvittighet. Parret med arven fra Sverdrup, Nansen, Amundsen og Jan Baalsrud. (Dere husker han med ni liv og litt færre tær?) Vi kan ikke dy oss. Vi må ut, og til fjells. Det er ur-genene som taler i tunger.


Men i fjor var det slutt for min del. Definitivt! I kledelig kjeledress av imitert bevernylon, med svenskpilk og høtt, lå jeg hamlende på noenlunde rolig hav. Og til min gamle onkels store bestyrtelse; med kvinnfolk i akterskotten.

Hvordan vi hadde det? 
Helt jævlig. 
Det snødde hele tida!   

Bynostalgi

I floraen av Facebooksider dukket det for en tid siden opp et forum for alle som plages av nostalgi. I den formen som har med gamle Bodø å gjøre. Vi snakker om førkrigs-Bodø med sine bakgårder, trange smug, sølete gater, vindskeive hus og iskalde utedass. Og deltakerne, hvor undertegnede er ivrig til stede, er alle født i god avstand fra bombingen i mai 1940. Men like fullt påstås det at alt var så mye bedre før. Det var det ikke.

Det er bare å ta seg en tur til en by i Ultima Thule som har stått rimelig uforandret siden Arilds tid. Skaberakkene i Tromsø er det nærmeste vi kommer rent geografisk. Klipper man klessnorene i et av de meste gebrekkelige kvartaler, så detter hele elendigheten i dynger. Så glade er gårdeierne i Tromsø i sine fredete gråbeinshus at en av dem likegodt bestilte en bulldoser. I nattens mulm og mørke la han gården i ruiner. Det opplød selvsagt et ramaskrik fra fredningskretser, og en saftig bot fikk han og. Jeg vil tro at han hadde kalkulert risikoen. For hva er vel 50.000 til statskassen og en ubetydelig flekk på et ellers uplettet rulleblad, mot vissheten om at han endelig fikk bygge den store og moderne bygården som han hadde hatt lyst på i 50 år? 

Dette er ingen oppmuntring til de gårdeiere i Bodø som måtte gå i samme tanker, og det er da heller ikke mye å gyve løs på. Det sørget Luftwaffe for, men stadig høres hjertesukk på "Bodø Før & Nå", som siden heter. De kan gå noe a la dette:

- Tenk om vi kunne få gått en tur gjennom Svinesund, og følt på atmosfæren?

Ja, tenk hvor hyggelig det kunne blitt! Med fylliker og byoriginaler i høyrøstet samkvem med illeluktenede fiskehandlere som solgte sine produkter under åpen himmel. Selv om Mattilsynet og psykiatrien anno 2012 er helt ute å kjøre, så har det nok vært en åpenbar fordel å få både ferskfisken og tullingene i hus. 

De morsomste innslag er fra alle som mimrer og lengter tilbake til husene de vokste opp i. I dag har de minimum 150 kvadrat å boltre seg på. Men sammen med ektefelle nummer to, og med for lengst utflyttete barn, savner de alle de små Tusenhjem rundt om på halvøya. Med oldemor, besteforeldre, foreldre, fire søsken, ei gammel ugift tante, en losjerende høyspentmontør på kvisten og bad på to kvadrat. Står det til troende? Nei, selvsagt ikke. Det er bare slik at jo mer man får ting på avstand, dess mer svøpes de inn i et rosenrødt skjær. Man kan jo lure på hvordan folk fikk til å parre seg i denne menneskemassen, men det foregikk sikkert på hytta.

Og hytter er en evig kilde til nostalgiske tilbakeblikk. De små, koselige som far og bestefar satte opp av appelsinkasser og rekved. Ser man på antallet små, koselige hytter rundt byen, må Bodø være det sted i verden der det er blitt spist mest appelsiner! Og der det har gått flest skip på grunn. Det er jo selvsagt bare tull, selv om noen før- og etterkrigshytter har innslag av sekunda material og er isolert med gamle utgaver av Nordlandsposten. 

Slik går nå dagene på nettet. Imens graver kommunen svære hull i sentrum og fjerner det oppbrente krigs-Bodø der kulturhusene skal reise seg. Kaiskurene forsvinner til fordel for Rivelsruds siste palass, og havet må vi til sjøs for å få se. Men på "Bodø Før & Nå" bryr vi oss ikke om slike bagateller. Akkurat nå går debatten om hvem som hadde kiosk i gåden til apoteker Berg. Eller hva han het frisøren inne i Grand Hotell?

Vil du ha et avbrekk fra Kulturkvartal, flybasevalg, politikk og annen elendighet, så er du hjertelig velkommen. 

Røyk og reis

Nå skal vi igjen skremmes livet av. Både røykere og ikke-røykere. Det er tid for nok en skremselskampanje fra Helsedirektoratet. For å kontre og motvirke vår nikotinatferd har staten en rekke tiltak i ermet. Skyhøye avgifter på tobakk, røyketelefon, informasjon og kampanjer. De tre første tiltak fungerer dårlig, mens statens propagandavideoer er en helt annen skål. 

Antirøykekampanjen, som ifølge DN kom på over 10 milioner, viser voldsomme bilder som er egnet til å skape avsky mot nikotin. Fire svært grafiske filmer viser operasjoner, og er lik de horrorfilmene som skulle få undomsskoleelever og gymnasiaster til å slutte å røyke på 60-tallet.

Da ble vi påtvunget filmen "Bills siste sigarett". Vi satt vantro nede i kantina og så på at stakkars Bills ble skåret opp og åpnet for å vise hvordan kreftødelagte lunger ser ut. Noen besvimte, noen ble kvalme og noen kastet rullingsen i nærmeste søppelkasse. 

På Bankgata fortelles det at selv overlærer Kvanum syntes filmen var så ille, at han slo igjen luka foran linsa når stakkars Bill ble sprettet opp. Noen trøst var det imidlertid ikke å få. Som datidens eksperter sa; - Ja, dere må gjerne ble skremt, men dere dør ikke av det! 

Det er det dessverre alt for mange som gjør. Hvert år dør rundt 7000 mennesker av av skader direkte relatert til røyking.

Fra enkelte hold manes det til forsiktighet i forhold til skremselsfilmer fordi de kan forsterke røykernes intensjoner om å røyke. De kan virke helt mot sin hensikt. Kampanjen truer med andre ord folks handlingsfrihet, og for å gjenvinne følelsen av frihet, fortsetter man å røyke. 

Dette kalles psykologisk reaktans, og derfor bruker det offentlige fagfolk og sosialpsykologer i utformingen av kampanjer for være sikre på at de har den ønskede effekt. 

Det er ingen enkel sak å få personer som har røkt i 40 år til å stumpe røyken. Dette er mennesker som har lang trening i å behandle uønsket informasjon. Noen er blitt immune. 

Virker det å skremme livet av folk? Det kan se slik ut. Siste antirøykekampanje fikk over 100.000 mennesker til å stumpe røyken. Det betyr en dramatisk bedring i folkehelsen og massive innsparinger i helse- og sosialbudsjettene. 

Antallet røykere har gått kraftig ned. For noen år siden røkte rundt 35 % av befolkningen. Nå er tallet nede på 25. Et røykfritt Norge er det ingen som tror på. Selv om enkelte gjør sitt ytterste for å få det til. Noen går kanskje litt for fort fram? Da fylkestinget vedtok å forby røyking og snusing blant elever og lærere i videregående skoler, ble saken anket til departementet. Der ligger den.

Og mens bykråkratene funderer, man kan jo vi andre lure på hvorfor fylkeskommunen i sin røykestopp-iver ikke innhentet faglige råd? Litt likt sine antirøykekolleger lenger opp i hierarkiet.