Bynostalgi

I floraen av Facebooksider dukket det for en tid siden opp et forum for alle som plages av nostalgi. I den formen som har med gamle Bodø å gjøre. Vi snakker om førkrigs-Bodø med sine bakgårder, trange smug, sølete gater, vindskeive hus og iskalde utedass. Og deltakerne, hvor undertegnede er ivrig til stede, er alle født i god avstand fra bombingen i mai 1940. Men like fullt påstås det at alt var så mye bedre før. Det var det ikke.

Det er bare å ta seg en tur til en by i Ultima Thule som har stått rimelig uforandret siden Arilds tid. Skaberakkene i Tromsø er det nærmeste vi kommer rent geografisk. Klipper man klessnorene i et av de meste gebrekkelige kvartaler, så detter hele elendigheten i dynger. Så glade er gårdeierne i Tromsø i sine fredete gråbeinshus at en av dem likegodt bestilte en bulldoser. I nattens mulm og mørke la han gården i ruiner. Det opplød selvsagt et ramaskrik fra fredningskretser, og en saftig bot fikk han og. Jeg vil tro at han hadde kalkulert risikoen. For hva er vel 50.000 til statskassen og en ubetydelig flekk på et ellers uplettet rulleblad, mot vissheten om at han endelig fikk bygge den store og moderne bygården som han hadde hatt lyst på i 50 år? 

Dette er ingen oppmuntring til de gårdeiere i Bodø som måtte gå i samme tanker, og det er da heller ikke mye å gyve løs på. Det sørget Luftwaffe for, men stadig høres hjertesukk på "Bodø Før & Nå", som siden heter. De kan gå noe a la dette:

- Tenk om vi kunne få gått en tur gjennom Svinesund, og følt på atmosfæren?

Ja, tenk hvor hyggelig det kunne blitt! Med fylliker og byoriginaler i høyrøstet samkvem med illeluktenede fiskehandlere som solgte sine produkter under åpen himmel. Selv om Mattilsynet og psykiatrien anno 2012 er helt ute å kjøre, så har det nok vært en åpenbar fordel å få både ferskfisken og tullingene i hus. 

De morsomste innslag er fra alle som mimrer og lengter tilbake til husene de vokste opp i. I dag har de minimum 150 kvadrat å boltre seg på. Men sammen med ektefelle nummer to, og med for lengst utflyttete barn, savner de alle de små Tusenhjem rundt om på halvøya. Med oldemor, besteforeldre, foreldre, fire søsken, ei gammel ugift tante, en losjerende høyspentmontør på kvisten og bad på to kvadrat. Står det til troende? Nei, selvsagt ikke. Det er bare slik at jo mer man får ting på avstand, dess mer svøpes de inn i et rosenrødt skjær. Man kan jo lure på hvordan folk fikk til å parre seg i denne menneskemassen, men det foregikk sikkert på hytta.

Og hytter er en evig kilde til nostalgiske tilbakeblikk. De små, koselige som far og bestefar satte opp av appelsinkasser og rekved. Ser man på antallet små, koselige hytter rundt byen, må Bodø være det sted i verden der det er blitt spist mest appelsiner! Og der det har gått flest skip på grunn. Det er jo selvsagt bare tull, selv om noen før- og etterkrigshytter har innslag av sekunda material og er isolert med gamle utgaver av Nordlandsposten. 

Slik går nå dagene på nettet. Imens graver kommunen svære hull i sentrum og fjerner det oppbrente krigs-Bodø der kulturhusene skal reise seg. Kaiskurene forsvinner til fordel for Rivelsruds siste palass, og havet må vi til sjøs for å få se. Men på "Bodø Før & Nå" bryr vi oss ikke om slike bagateller. Akkurat nå går debatten om hvem som hadde kiosk i gåden til apoteker Berg. Eller hva han het frisøren inne i Grand Hotell?

Vil du ha et avbrekk fra Kulturkvartal, flybasevalg, politikk og annen elendighet, så er du hjertelig velkommen.