Alderstillegg

Det er et uomgjengelig faktum. Årene sniker seg av gårde, og plutselig stirrer man 62 og AFP i kvitøyet. 

Boken Life begins at 40 må være det mest idiotiske som noen gang er skrevet. Tittelen ble umiddelbart plukket opp av refuserte i alle land, og brukt som en mager trøst for at man hadde blitt avvist på det mest utspekulerte i alle herrens år. Ytterligere tragisk ble det da det viste seg at forfatteren, Walter Pitkin, var 63 år da han skrev boken.

Knut Hamsun, derimot, hadde sine lyse øyeblikk. Hans tristesse er et eksempel til etterfølgelse. Han er i det minste ærlig når han i ”Den siste Glæde” skriver at;

- Når man er femti Aar, begynder Syttiaarene. 

Det har jeg litt motstrebende tatt inn over meg. Et sted begynte forfallet, og her har det manifestert seg på så ymse vis.

Det startet vel egentlig med en morbid interesse for dødsannonsene i lokalavisene. Plutselig fant jeg meg hengende over slektenes gang lenger enn normalt hos en presumptiv åndsfrisk førtiåring. Og slik har det bare fortsatt. Jeg burde ha skjønt tegningen allerede da.

Neste unaturlige trinn ble interessen for slektsforskning. Rundt tusenårsskiftet hadde jeg opparbeidet meg en djevelsk innsikt i alle slektsdatabaser som fantes på nettet. Interessen rundt mine forfedres liv og levnet ble en besettelse, og siden har det bare aksellerert til jeg nå har børstet støvet av en rekke ur-genitorer.

Men det er på egen kropp man kanskje best føler hvordan alderen tynger. Bokstavelig talt. Etter å ha hatt en kroppsindeks som en Belsenfange, har det skjedd alarmerende ting rundt min midje. Fete sauser, godt smør, marmorert kjøtt og en og annen hel eske med Kong Haakon til kaffen, gjør at jeg i oppblåste stunder minner om ei velfødd nise.

Hva er så botemiddelet? Min aversjon mot trening i alle former gjør at jeg skal være døden nær før jeg løfter av røret og ringer til Stamina Hot. Bare navnet gir meg frysninger. Det er som om klientellet er utelukkende kjernesunne sylfider med stål i både bein og tarmer. Og ikke en dissende haug av likesinnede som i det lengste nekter å ta inn over seg at solen er i ferd med å gå ned over de tidligere så yppige berg og daler.

Det finnes dessverre ingen vei tilbake. Det er naturen som taler. Og ikke i tunger. Den må vi nok lytte til enten vi vil eller ei. Jakten på evig ungdom har antatt dimensjoner som var utenkelig for bare få år siden. I kjølvannet av et deflatert selvbilde, fremhjulpet av media og en industri som lever av å selge evig lykke, foregår kampen for å sette kropp og hode tilbake til en tid man for lengst har forlatt. Men man kan ikke sette livet i revers. 

Det har de tv-serier som lever av denne villfarelse til over- og undermål demonstrert. Jeg vet ikke hvilke krefter de representerer eller hvilke mål de har, men å eldes er faktisk blitt en tilstand vårt moderne samfunn skal ha seg frabedt! Næringslivet inkludert.

De grelleste eksempler har vi fra USA, selv om vi hinker raskt etter i Europa også. Der har tuklingen med en naturlig prosess frembrakt en rase av oppstrammede lik som ser ut som avmagret tørrfisk. De griner mot oss med et kranium som på gamle dagers jodflasker, stikkende frem under en hud så tynn og transparent som skummet melk. Og ligner de ikke på likkledet fra Torino, så er de så fulle av Botox og andre uhumskheter at de holder på å revne.

Hvis dette skal bli det naturlige, så skal jeg bære mine ekstra fem kilo med stolthet. Min alder likeså. Jeg skal drite i hvis det snart sniker seg inn en viss anemisk kreativitet i syntaksen, og la humla suse.

Resultatene av en irreversibel prosess vises aller best når man prøver å skjule dem som mest.

Lord og Lady 40

Jeg liker å pusse opp. Også i det henseende er jeg heller ikke helt normal. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at malerarbeid, både i hvite og sorte former, har brakt såvel mat som drikke foran mitt sultne og tørste nebb. Men jeg har også opplevd oppussingens tragikomiske sider. Flere er de som i sterk grad av oppløsning har ringt meg midt på natta. Om de muligens kunne få noen gode råd før svigermors trussel om tvungen megling blir et faktum før uka er omme? Derfor, i stor sympati med dem som hater dette årlige nerveslit, her er en rapport fra renoveringens bakgård.

Det må være vårsola som gjør det. Oppad stolpe og nedad vegge sildrer den nådeløst gjennom tolags Termopan, og som på røntgen fremstår fjorårets venstrehåndsarbeid. Dårlig sparkling, ditto pussing, krøllet tapet og skjolder alle vegne. 

- Vi e nødt te å puss opp! sier plutselig interiørkonsulinnen bak sin stabel av KK, Maison og Bonytt. Høylytt fabulerende om gamle maleteknikker og forlengst avglemt al fresco, decoupage og tempera. - Det va den våren.., tenker resten. Deretter, kan det i verste fall, gå slag i slag.

Nå skal 200 kvadrat vegger fargesettes. Det klippes i gardiner og tekstiler. Glansete, glorete og artistisk fargesatte brosjyrer gir ny inspirasjon opptil flere ganger i timen. Det legges syverkabal med mikroskopiske fargeprøver, og opp går den på et vis. Tapet til spisestua blir tatt ut. Og når man endelig, i tilsynelatende harmoni og fargerikt fellesskap får bestemt seg, har man krysset Rubicon. Nå får det blære eller briste!

Deretter skjer ting i et rasende tempo. Malermester Haugen og Bendixen er bare å glemme. De har for lengst lagt ned. Så etter ørkesløs traving på gamle Bygg & Bo, som i følge en blåruss ved Kooperasjonens hovedkontor, heretter skal gå under navnet Coop Mega Obs Prix finnes det faktisk maling. Var frustrasjonen stor da man la ut på denne årlige ekspedisjon, blir den ikke mindre av de evige kjedereaksjoner i Fargeland. Og til tonene av flere tusenlapper, velvillig mottatt av en tildels fargeblind betjening, pakkes årets avlat ned i tilforlatelige plastposer. Lite vet man at deri slumrer et meget potent ekteskapelige løsemiddel.

"Farlig ved innånding! Sørg for god ventilasjon, eller egnet åndedrettsvern!". Tydeligere kan ikke Jotun få sagt det. 
- Æ må ju førr faen få pust! mumler en utpint og nedstøvet malermester, og flår av seg sin vatterte og ganske så pessarlignende støvmaske fra i fjor.

Men det er som oftest på morgenen etter den nest siste dag, at alt går fryktelig galt. 
- I himmelens navn! 
En lutret Lot står som kontaktlimt til tarketten, mens hans hustru gestalter en kjent saltstøtte i sitt høyst lokale Sodoma og Gomorrah. Tapetet ligger anføttes opprullet som forstørret høvelspon mot nymalte tak- og gulvlister. Og fargene da? De har gjennomgått en dramatisk metamorfose, og fremstår nå i sine nye og sjokkerende vannbaserte gevanter. Rødt er blitt rosa, mens blått ble turkis, grønn stær er nå blitt grå.

Ingenting bringer en plaget, men sindig malermester mer dramatisk ut av fatning enn når en kort og hektisk karriere i interiørdesign avslører seg i all sin brutale utilstrekkelighet. Saltdalskassetten blekner i sammenligning. Da smyger seg på lette fjed, de ellers så nerve- og kjeftsterke barn, og søker skyndsomt asyl i sine respektive bombete rom. For derfra, en gang, å komme tilbake for å telle levende og døde. Og når endelig skyld er likelig fordelt, og tordenskyene har passert, viser det seg at her har en svensk ånd svevet over vannene. Det er av sitt broderfolk man skal ha det!

Som nummer én på listen over " Katalysatorer på Den Norske Kjernefamilies oppløsningsprosess" troner også i år: "Montering av IKEA-møbler". Intrikat flatpakket med manglende bruksanvisning merket "Jag trivs bäst i tusen bitar". Dette fenomen har vi levd med siden Arilds tid.

Men har noen hørt om NCR? Natural Colour System? Ikke? Vel. I sin iver etter å gi oss ytterligere bevis på sin bisarre form for humor, grunnla nabofolket Den Svenska Standardiseringskommisjon. Her ble en rekke krute gode farger med forståelige navn tildelt kryptiske tall- og bokstavkoder. Eggehvit ble 0502-Y, mens oker seiler under minst syv forskjellige flagg. Vel og bra. Men så skulle fargene fotograferes, trykkes på papirremser, for deretter å eksponeres til en intetanende verden. Og først, selvsagt, til oss!

Legg en 3 x 2 cm. fargeklatt på 70 kvadrat gammel tapet, og se hvilket bilde du får dannet deg av fremtidens vestvegg? Men miniskul skrift blir vi advart mot ikke å ta fargeprøvene som gudsens sanning. Men har vi tid til å lese alt med små skrift? I vår rastløshet og generelle uro over tings tilstand, de være seg fra så vel plante- som dyreriket, snurrer vi rundt vår egen akse. Tidligere kunne vi ikke gjøre noe med klimaet. Takket være en ikke-fungernede Kyoto-avtale, kan vi ikke gjøre noe nå heller. Derfor tvinges vi inn i våre hermetiske hjem, og der blir vi sittende og glo apatisk i sjette veggen etter et knapt syvtimers pliktløp på jobb.

Og vi går lei. Rundt halvparten av alle inngåtte ekteskapsløfter foran Gud og hvermann, brytes i gråt og tenders gnidsel. Samboerforhold er for flyktige til å bli fanget opp av Statistisk Sentralbyrå. Derfor ville det være fullstendig naturstridig hvis noe så livløst som fjorårets farger og innredning skulle overleve en lang høst og en svart vinter.

Er det rart at manien med oppussing ble folkehobby nummer en? Og ikke for å strø salt i åpne sår. Snart er det konfirmasjon!

Om menn og mus

(Denne er noen år, og er ment som en advarsel til dem som måtte finne på å gi seg ut på denne galei.)

Første Mosebok forteller om vår tilblivelse i denne jammerdal. Etter at e-verket hadde koblet strømmen, skapte Vår Herre mannen av støv fra jorden, og kvinnen fra ett av hans ribbein! Hvem sa at donering av kroppsdeler og plastisk kirurgi var av nyere dato? Siden tidenes morgen har altså kvinner påført oss sår og skavanker. Først på kropp, og siden på sjel. I den grad vi har noen sjel. Skilsmissetall og fulle krisesentre tyder kanskje ikke på det.

Da så Adam med lett slagside og åpent sår i brystkassen, endelig fikk summet seg, var det for sent. Der og da startet kampen mellom kjønnene. Det måtte bli ren walkover. Et stakkars vesen tuftet på støv mot et annet av bein. Rått parti. Siden har det bokstavelig talt bare balla på seg, og nå står mennene på den Tarpeiske Klippe. Ingen ting er hellig for det annet kjønn, og med sitt tykke subkutane fettlag og overlegne psyke, faller vi som aks for sigden.

Det er nyere forskning som har fått ned på papiret det menn alltid har følt. Innerst inne. Hele tiden. Fra Edens Hage til Temptation Island. Vi tåler ingen ting. Ikke smerte, ikke kulde, ikke krangling. Å vise følelser blir for pinlig. Når så du sist en mann i varm og fortrolig samtale med en artsfelle om livet, kvinnen og kjærligheten? Det ville være direkte ødeleggende for vår image, og vi grøsser bare ved tanken.

Hvem hopper ut mellom isflak og bakser rundt i sørpa som var de i sitt naturlige element? Hvem føder barn utpint i bekkenløsning og andre unevnelige diagnoser nedentil?  Ikke vi.  Jeg er overbevist om at skulle vi ha født barn, så hadde menneskeheten opphørt å eksistere etter få generasjoner. Enten det, eller så hadde abort vært ett av sakramentene. Det hadde vi nok fått til, den tiden da vi rådde grunnen alene. 

Nå lever vi menn på tampen av vår egenproduserte tilværelse. I århundrer har vi oppført oss som om vi var det sterke kjønn. Testosteronet har fått oss til å gå helt over stag. Halve avsnittet i ordboka som begynner på M, omhandler oss. ”Mann for sin hatt, mann over bord, manntall, manndom, mannskap og mannsterk”. Slik fortsetter det i det uendelige. Nu får vi straffen.

Verdensdoktoren, vår egen ferme Landsmoder, er kvinne. Selv om hun Harlem. Rikspolitisjefen ser forbausende kvinnelig ut, sin pisk og lærstøvler til tross. Tunge statsrådsposter er besatt av kvinner. Kristin Krohn Devold fører krig både hjemme og ute. Kvinner bestemmer over utdanning, sosiale spørsmål, asylpolitikk, samferdsel og utvikling i fattige land. Og selvsagt er barne- og familieministeren en kvinne. Noe annet ville være utenkelig. I de tusen Norske Hus er det bare én sjef over alle sjefer. Og han heter ikke Asgeir!

I inngangen til det nye årtusen var det noen ytterst få bastioner som ikke hadde blitt stormet og rasert. Der kunne vi trekke oss tilbake og leve et slags liv for oss selv. Bilmekking og høstjakt var to slike.  I garasjen, i den grad man kom inn, fikk vi være i fred. Det får vi til dels ennå. Bare vi ikke blir for lenge. Men mekkes det på konas bil, er det ikke grenser på velvilje. Oppildnet av skjelmske soveromsblikk går det varmgang i både mekanikere og skiftnøkler. 

Det var ei tid da far med god samvittighet kunne snøre sekken, og tromme sammen sitt gamle jaktlag og stikke til skogs. Ikke ulikt ”Gutta på Skauen” med Bergans, eplenikkers og alle tenkelige sorter fast og flytende proviant. Dyrt ble det og, men ”ka farsken!” Daglig kvinneglam ble gladelig byttet ut med tilsvarende fra hund. For hvem teller vel de tapte slag, på elg- og ulv- og jerv- og rypejaktas åpningsdag?

I gamle og nye koier våknet urinstinktene til live igjen. Etter ett års dvale, fløy far og venner rundt som vårkåte oksekalver. Om de kom seg opp om morran var av mindre betydning. At matstellet ble så som så, var uinteressant. At det lynte og tordnet og høljet ned, passet egentlig veldig bra. Full fyr i peisen og en snurrebass på snurredassen. Berthelsen og Bache Gabrielsen hjertelig til stede under samtlige bordsetninger.

At prisen for ei rype etter bensin, mat, godt drikke, helikopterturer, ny hagle, nye klær og timer hos hundepsykolog endte opp firesifret, var underordnet hensynet til ei ukes frihet helt uten ansvar. Til nå. Under årets høstjakt vil kvinnene stå tett som hagl. Til lysken i lyng.

Forsvunnet er den årlige husmorferien som kvinnene bevilget seg med mannen ute av huset. Borte er de avanserte venninnetreff med slanke stettglass og taxi hjem klokka fem. Nå skal de være med! Det smeller fra loft og til kjeller. Jaktprøven er bestått, og med blodfersk licence to kill står mor bredbeint med nyanskaffet dobbeltløpet hagle. Det er sist i verdens tid!

Hvor skal vi nå dra for å få leke litt tulling alene? Skal vi ikke få være i fred ett sekund? Hvordan skal dette ende? Vi har snart ikke mer å gi bort. Min gamle venn og poet Terje Nilsen har satt ord på vårt kjønns uro over tingenes tilstand:

- Nu ser æ ho bøy sæ, og tar håran fra sluken.

 Det neste ho tar e’ vel ballan og kuken!