Om menn og mus

(Denne er noen år, og er ment som en advarsel til dem som måtte finne på å gi seg ut på denne galei.)

Første Mosebok forteller om vår tilblivelse i denne jammerdal. Etter at e-verket hadde koblet strømmen, skapte Vår Herre mannen av støv fra jorden, og kvinnen fra ett av hans ribbein! Hvem sa at donering av kroppsdeler og plastisk kirurgi var av nyere dato? Siden tidenes morgen har altså kvinner påført oss sår og skavanker. Først på kropp, og siden på sjel. I den grad vi har noen sjel. Skilsmissetall og fulle krisesentre tyder kanskje ikke på det.

Da så Adam med lett slagside og åpent sår i brystkassen, endelig fikk summet seg, var det for sent. Der og da startet kampen mellom kjønnene. Det måtte bli ren walkover. Et stakkars vesen tuftet på støv mot et annet av bein. Rått parti. Siden har det bokstavelig talt bare balla på seg, og nå står mennene på den Tarpeiske Klippe. Ingen ting er hellig for det annet kjønn, og med sitt tykke subkutane fettlag og overlegne psyke, faller vi som aks for sigden.

Det er nyere forskning som har fått ned på papiret det menn alltid har følt. Innerst inne. Hele tiden. Fra Edens Hage til Temptation Island. Vi tåler ingen ting. Ikke smerte, ikke kulde, ikke krangling. Å vise følelser blir for pinlig. Når så du sist en mann i varm og fortrolig samtale med en artsfelle om livet, kvinnen og kjærligheten? Det ville være direkte ødeleggende for vår image, og vi grøsser bare ved tanken.

Hvem hopper ut mellom isflak og bakser rundt i sørpa som var de i sitt naturlige element? Hvem føder barn utpint i bekkenløsning og andre unevnelige diagnoser nedentil?  Ikke vi.  Jeg er overbevist om at skulle vi ha født barn, så hadde menneskeheten opphørt å eksistere etter få generasjoner. Enten det, eller så hadde abort vært ett av sakramentene. Det hadde vi nok fått til, den tiden da vi rådde grunnen alene. 

Nå lever vi menn på tampen av vår egenproduserte tilværelse. I århundrer har vi oppført oss som om vi var det sterke kjønn. Testosteronet har fått oss til å gå helt over stag. Halve avsnittet i ordboka som begynner på M, omhandler oss. ”Mann for sin hatt, mann over bord, manntall, manndom, mannskap og mannsterk”. Slik fortsetter det i det uendelige. Nu får vi straffen.

Verdensdoktoren, vår egen ferme Landsmoder, er kvinne. Selv om hun Harlem. Rikspolitisjefen ser forbausende kvinnelig ut, sin pisk og lærstøvler til tross. Tunge statsrådsposter er besatt av kvinner. Kristin Krohn Devold fører krig både hjemme og ute. Kvinner bestemmer over utdanning, sosiale spørsmål, asylpolitikk, samferdsel og utvikling i fattige land. Og selvsagt er barne- og familieministeren en kvinne. Noe annet ville være utenkelig. I de tusen Norske Hus er det bare én sjef over alle sjefer. Og han heter ikke Asgeir!

I inngangen til det nye årtusen var det noen ytterst få bastioner som ikke hadde blitt stormet og rasert. Der kunne vi trekke oss tilbake og leve et slags liv for oss selv. Bilmekking og høstjakt var to slike.  I garasjen, i den grad man kom inn, fikk vi være i fred. Det får vi til dels ennå. Bare vi ikke blir for lenge. Men mekkes det på konas bil, er det ikke grenser på velvilje. Oppildnet av skjelmske soveromsblikk går det varmgang i både mekanikere og skiftnøkler. 

Det var ei tid da far med god samvittighet kunne snøre sekken, og tromme sammen sitt gamle jaktlag og stikke til skogs. Ikke ulikt ”Gutta på Skauen” med Bergans, eplenikkers og alle tenkelige sorter fast og flytende proviant. Dyrt ble det og, men ”ka farsken!” Daglig kvinneglam ble gladelig byttet ut med tilsvarende fra hund. For hvem teller vel de tapte slag, på elg- og ulv- og jerv- og rypejaktas åpningsdag?

I gamle og nye koier våknet urinstinktene til live igjen. Etter ett års dvale, fløy far og venner rundt som vårkåte oksekalver. Om de kom seg opp om morran var av mindre betydning. At matstellet ble så som så, var uinteressant. At det lynte og tordnet og høljet ned, passet egentlig veldig bra. Full fyr i peisen og en snurrebass på snurredassen. Berthelsen og Bache Gabrielsen hjertelig til stede under samtlige bordsetninger.

At prisen for ei rype etter bensin, mat, godt drikke, helikopterturer, ny hagle, nye klær og timer hos hundepsykolog endte opp firesifret, var underordnet hensynet til ei ukes frihet helt uten ansvar. Til nå. Under årets høstjakt vil kvinnene stå tett som hagl. Til lysken i lyng.

Forsvunnet er den årlige husmorferien som kvinnene bevilget seg med mannen ute av huset. Borte er de avanserte venninnetreff med slanke stettglass og taxi hjem klokka fem. Nå skal de være med! Det smeller fra loft og til kjeller. Jaktprøven er bestått, og med blodfersk licence to kill står mor bredbeint med nyanskaffet dobbeltløpet hagle. Det er sist i verdens tid!

Hvor skal vi nå dra for å få leke litt tulling alene? Skal vi ikke få være i fred ett sekund? Hvordan skal dette ende? Vi har snart ikke mer å gi bort. Min gamle venn og poet Terje Nilsen har satt ord på vårt kjønns uro over tingenes tilstand:

- Nu ser æ ho bøy sæ, og tar håran fra sluken.

 Det neste ho tar e’ vel ballan og kuken!