Ferieforberedelser

Hver sommer sånn på denne tida kommer man opp i Helvetes kvaler. Hvor skal man dra på ferie? Hva skal det koste? Hvem skal være med? Og har vi egentlig tid og ork til å feriere i det hele tatt?

Det var en gang da det bare var å pakke i Folkevogna og dra. Om så kun rett over grensa. Det var den tiden vi saltværinger måtte innom Mo i Rana for i det hele tatt å komme oss ut av landet. De tider er forbi. Nå er det blitt en liten vitenskap bare å planlegge ferien.

Kjernefamiliens endelikt manifesterer seg på så mange vis. Før i tiden ble mindreårige barn innført i foreldrenes pass, og dermed var det bare å dra. Ikke at det var noe spesielt system i dette manntallet. En datter kunne bli ført inn i fars pass, mens en sønn ble hengende ved sin mor. Ødipuskomplekset viste seg også på andre felt enn de Freud har skissert.

Men når mor og far blir skilt, hva da? Da må alle ha nye reisedokumenter. Er man under 18 år, har passet en levetid på fem år. Og i disse terroristtider, skal det ikke avvikes mye fra portrettet før man blir utsatt for tredjegrads forhør i passkontrollen. En innhul og beskjeden konfirmant på fjorten, ligner ikke mye på en storkjefta skater på sytten og et halvt.

Men først må passene lokaliseres. I hvem sin varetekt ble de overlatt sist? Det å få avkommet til å rekonstruere den siste utenlandsturen, er som å presse smør av en trebukk. Det blir å endevende alt man har av skuffer og skap. Og når det ikke gir det ønskede resultat, må man ringe rundt til alle som har hatt befatning med avkommet. Og endelig funnet, hos en av besteforeldrene, er det med nedslått sinn man må konstatere at passet gikk ut for to måneder siden. – ”Og vi som har tenkt å dra i neste uke!”

Politiet neste. En time i kø. To nye bilder. Ventetid: tolv arbeidsdager, og selv etter at de har forløpt, er det høyst sannsynlig at reisefølget må ta av gårde med en eller flere deltagere på nødpass. Hvor er Fridtjof Nansen når vi trenger ham som mest? Og for å få statsbudsjettet til å gå opp; firehundreogfemti nye kroner.

Og når så endelig papirene er i orden, blir det å sette seg ned og finne ut hvor man skal dra. I gamle dager var det far og mor som bestemte. Nå er det Polsk Riksdag hver bidige sommer. Uansett hvilke alternativer man kommer opp med, så er dommen fra de unge alltid den samme, Kjedelig, enda kjedeligere og i hvert fall helt gørr kjedelig.

Å få en sur fjortis til å forstå at Athen er verdt et besøk, og at Akropolis er kulturens vugge, er bortkastet energi. Han alt har vært på nettet og sett at det hele var bare en stor haug med stein. Da kunne vi jo likegodt dra til Valen eller på biltur til steinknuseriet på Naurstadhøgda?

Men så, når man etter dagers parlamentering har kommet frem til et minste felles multiplum, er det å bestille billetter. På internett. Ikke bare fordi det er billigst, men fordi alle de gamle reisebyråer er nedlagt. Og hvem orker å sitte i evig telefonkø for å bli kvitt en bunke tusenlapper? Nei, selvgjort er velgjort.

Har vi ikke alle sett de fantastiske prisene som flyselskapene opererer med når de skal få oss i reisemodus? Jo, på papiret. I virkeligheten eksisterer de ikke. Kart og terreng er i sitt sedvanlige misforhold, og når Norwegian og SAS/Braathens har tatt sitt, så kommer Staten og plusser på noen hundrelapper i skatter og avgifter bare for godt mål.

Det å finne et hotell som ikke koster skjorta, er nesten plent umulig. De nettsidene som tilbyr hoteller og overnatting synes å henvende seg til mennesker med ubegrenset tilgang til likvider. Det er fem stjerner her og suite der, og i London ser det ut til at de har rasert og revet hver bidige Bed & Breakfast! De som finnes er i Tooting Bek eller et annet tjyvholl der togene slutter å gå klokka ni om kvelden.

Men så er alt på plass. Tror man. Pass og billetter. Valuta. Datoen er bestemt, og bare pakkinga gjenstår. Jeg innrømmer det gjerne; det blir like galt hvert år. Det pakkes og stuves konfeksjon som om det landet man skal til, aldri har hørt om verken renserier eller vaskepulver.

Kvinnene vet utmerket godt vet at de ikke behøver å ta med en finkjole med matchende sko og bijouteri. Den kommer aldri ut av kofferten. At far, heller ikke på ferie nummer ørten, får bruk for dressen med fullt tilbehør, er glemt når det skal pakkes. Og ingen har noen ting å reise i! Det minner sterkt om barndommens 17.mai. Her fordres nye plagg fra topp til tå. En stakkars kasserers nødrop blir neglisjert. - Skal vi, eller skal vi ikke på ferie?

Jo, men først må vi få plassert både hund og katt. Det er ikke alltid like enkelt. Det heter ikke hundeøyne for ingenting. Kennel er svindyrt, og det er begrenset hvor mye animalsk man kan lesse på både slekt, familie og venner. For ikke å snakke om en skvaldrende kanarifugl. De stakkarer i omgangskretsen som har hatt et slikt rabalder i pensjon i fjorten dager, kommer seg aldri helt til hektene.

Da er det vel klart, da? Ikke helt. Naboene må ta inn posten. Hvis de er hjemme. Ellers blir det å plage noen andre. Telefonen må viderekobles. Alle passord til Online og Hotmail må skrives ned og gjemmes. Pluss de tusen tall og koder for å få tilgang til de ynkelige restene av feriepengene på nettbanken. Og barnas telefoner med sine evig lekke kontantkort må fylles til randen.

Denne maraton kan utmatte de sterkeste individer. Man er ikke restituert før man er vel hjemme igjen.

Og det var vel egentlig der man skulle ha vært.

Hele tiden.