En tale til Jensen

En tale til Jensen

Her forleden holdt vårt lille selskaps overhode den årlige tale der han redegjorde for rikets tilstand. Da avisen er organisert som et aksjeselskap der alle ansatte, bortsett fra undertegnede, har sin lille prosentvise sits, burde jeg vel heller kalle fremføringen; De Rikes Tilstand.  

Etter at redaktøren i tillegg hadde tatt en sveip innom en variant av trontalen, og skissert styrets planer for det kommende år, var det derfor på sin plass at en av undersåttene fikk komme til ordet.

Ikke at jeg mangler spalteplass for mine utgytelser. De er stilt meg rikelig til disposisjon, i kanskje litt for stor grad. Men muntlige fora har manglet, så denne rekonstruksjon av min tale, blir nok det nærmeste Bodø Nus ledelse kommer de famøse julebord, også kalt Sannhetens Øyeblikk.

2004 er det regnskapsår der jeg har figurert som en tilnærmet ren byrde i posten lønn og honorarer. Årene før føltes det som å jobbe på kontrakt med pliktarbeid i deler av året. Ikke ulikt de leilendinger som tidligere trellet under gårdsnummer 1, bruksnummer 1. Det har nu heldigvis forandret seg, og jeg vil tro at aksjonærene har fått litt valuta for pengene.

Min Side 4 er et verktøy for utløp av egne frustrasjoner og irritasjonsmomenter, men like mye en skriftlig redegjørelse for de iakttakelser jeg gjør uka gjennom. I hele ni måneder, et helt svangerskap, har jeg hatt gleden av å følge redaktørens gjøren og laden. 

Det første kvartal av 2004 glimret han med sin landflyktighet. Jeg var bare sporadisk innom redaksjonen, og visste ikke annet enn at han lett utbrent hadde søkt tilflukt under en mildere himmel. Men også at han via e-mail og med jernhånd manet sine tre annonseselgende gullhøner og en lederløs skribentstab til ytterligere dåd i jakten på pengeløse annonsører og de helt Sterke Saker. 

Men han kom nu hjem en svært tidlig vårdag fra sitt elskede Italia, og ikke som Ibsen, i båre på panserskipet Norge. Den logiske fortsettelse på setningen kunne ha vært: Selv om det var mange som …. Men det ville vært delvis ondsinnet.

Han må øyensynlig ha både tenkt og grublet i sitt lille eksil. For indretjenesten ble lagt radikalt om. Her skulle det være struktur. Morgenmøte klokka ni presis, hver bidige, steinhardt fokus på levering av stoff, tallan!,tallan!,tallan!, og et vell av nye ideer og spiler i alle retninger under Bodø Nus paraply. La de tusen ideer blomstre. 

Det prosjekt som jeg ennå har rystende mareritt om, var det kryptiske Mørke Nu. Jeg tror ikke kultur-koryfeene i sine kommunale og fylkeskommunale gjemmer kunne ane hvor treffende tittelen var for de arme stakkarer som skulle dekke det hele.

Mitt forhold til levende lys er særdeles anstrengt, etter å ha hatt samboere som uten unntak har hatt et nesten erotisk forhold til stearin. Det ble til at min kontormakker Helge tok seg av saken om 1001 Lysglimt, og hvordan han klarte å få noe vettig ut av denne happening som absolutt ingen helt visste hvordan ville utarte, er meg helt uforståelig, men like fullt en stor prestasjon.

Selv skrev jeg om Min Ensemblet og Party Music. En knoppskyting i Arne Nordheims ånd, og sikkert en hyllest til vår verdensberømte kunstner. For øvrig den eneste sterkstøm-elektriker med æresbolig og kunstnerlønn. Arkimedes og Rulletrappa, Sonar – en konsert for Bodø og Musikk for Dyp fiolin ble skrevet i tilnærmet ørske og null peiling. Såpass ærlige får man være når status for 2004 skal gjøres opp.

I et annet av redaktørens utallige prosjekt må nevnes at boken min faktisk kom i hyllene etter at vi nesten hadde revet strupene av hverandre både i skriftlig og muntlig form. Hans nye organ for Sortland & Omegn, Vesterålingen, ble et bra produkt selv om jeg ble alt for dyr!!, og en rekke andre utenomsportslige aktiviteter så dagens lys. 

Og dette er mitt lille ankepunkt mot den gode redaktør. Ikke at han maser livet av oss om inntjening, levering og den evige bunnlinja, der har i alle fall undertegnede blitt resistent, men at han nok kunne ha hatt tastaturet fatt og skrevet mer enn han gjør. Det er mulig at jeg har drømt, men jeg synes å erindre at han har sagt et sted, at heretter skal han levere en litt større sak, sikkert en Hard Sak, ihvertfall hver tredje utgave. I så fall hilses det velkommen.

Til slutt, bare et par ord om den nye driven med fokus på psykisk og fysisk helse. Om det er redaktørens egen treningsiver med påfølgende overproduksjon av både endorfiner og annen hormonell lykke som ligger bak, vites ikke. Jeg har ikke hørt at det har vært ytret bekymring om degenererende helse i noen del av organisasjonen. Mensen har vi jo alle til tider, uten av jeg må spennes fast på en ergometersykkel til allmenn beskuelse og generell munterhet. Den smule image jeg fremdeles måtte ha igjen etter en lengre reise i jungelen, akter jeg ikke å tukle med. 

En liten erkjentlighet er på sin plass på en dag som denne. Og med mitt intime forhold til alt som både lever og dør på glass, vil jeg overrekke deg en liten gave fra Italia. Jeg går ut fra at du stiller med kvittering for ett eller annet, tilsvarende et beløp på € 100, ellers blir det dessverre skatt på beløpet.

På vegne av oss alle, en liten flaske til vederkvegelse i de mørke vintermåneder.