Quo vadis?

Quo vadis?

- Cupfinalen er fotballens 17. mai, sa rikets statsminister utenfor portene til Ullevaal på søndag, og fortsatte; – men den markerer også slutten på fotballsesongen 2004.
For en dust!

Mulig jeg hadde et 2 x 45 minutters drypp med innlagt pissepause her om dagen, men jeg kunne sverge på at en snusende Kongsvinger-general, Vegard Skogheim, sendte Bodø/Glimt hjem med ettmålstap i bagasjen, og omkamp på Aspmyra på lørdag. Fotballsesongen er så visst ikke over.

Men når sesongen virkelig er over en gang på rundt klokka syv på lørdag, tap eller seier uvedkommende, er det på tide med en opprydding og utlufting på Aspmyra. Denne elevator-tilværelsen orker ingen lenger.

Her oppe har vi lenge ledd litt av Bergen og Brann. Dette merkelige fenomen av en by og en fotballklubb som fór som en yo-yo opp og ned mellom divisjonene. Vi kan like godt tørke fliret av kjeften. Nå er det Glimt som kan gå fra en cupfinale og sølv i serien, til en lengre ørkenvanding i 1. divisjon.

Bodø/Glimt er en stor, lokal bedrift i underholdningsbransjen. De opererer med et budsjett på 24 millioner og har 30 mennesker i arbeid. De er distriktets største trekkplaster, en kulturformidler i særklasse, og gallionsfigur for både fylke og by. Nå står de, som de bergenske kvinner i samme bransje, på randen.

På randen til hva, vil en ignoramus spørre? Er det nøye for en by å ha et lag i den øverste divisjon, det være seg fotball, håndball eller en annen større idrettsgren? Ja, det betyr noe. Det handler om en tilstedeværelse og en identitet. En markering av at ”også vi når det blir krevet”, og nok en påminnelse til alle makters sentrum i syd at det finnes liv her oppe ved iskanten.

Den sportslige diskriminering som våre tre nordligste fylker ble til del til langt inn på 70-tallet burde vært statarisk pensum ved alle Nordnorske utdannelsesinstitusjoner. Voksenopplæring inkludert. Det var Glimt som med hevet fane gikk i bresjen, og med en lærball sparket de hull på myter og fordommer som hadde svært gode levevilkår hos pampene i Norges Fotballforbund.

Deres korstog endte med seieren i cupfinalen i 1975, mens en hel landsdel ranket ryggen, og snakket dialekt. Høyt. Til og med på Karl Johan. Og i et Sankthans-program på NRK TV fra Hammerfest i 1977, spilte Unit Five sangen "Æ e nordlending æ" for første gang. Plateselskaper, som tidligere hadde avslått bandets ønske om platekontrakt, ringte plutselig tilbake og ville gi ut plater med bandet. Et hvitt felt på Norgeskartet var endelig helt fargelagt, og et folk gitt fullt medlemskap i klubben Norge. Det bør man ha i minnet. Dette er vår nære historie.

- Det har senket seg et Jernteppe over Europa, sa Winston Churchill. Uten sammenligning for øvrig, tør jeg påstå at det nu har senket seg et jernteppe over Bodø. Og over Bodø/Glimt. Og verken Gåre eller tusen fotballfaglige terapeuter ser ut til å klare å rive det ned.

Nu hviler noe oppgitt over byen. Det minner om tilstandene like før en hjørnesteinsbedrift får nådestøtet. Litt som stemningen på Mo i Rana da Jernverket ble kuttet opp og malt i filler. Slik vi hadde det da Nordlandsbanken ble kjøpt på rot, og da Ringnes korket den siste flaske Nordlandspils. Det er en blanding av savn, og en erkjennelse av at alt er i bevegelse.

Jeg skal ikke prøve meg på noen dyptgripende analyser. Til det har både by og nasjon andre og bedre hjerner. Men skulle jeg driste meg til et lite råd til spillerne nu sånn helt før vi må finne ut hvor Follo spiller sine hjemmekamper, så blir det dette. I all sin beskjedenhet.

Glem byen et par timer på lørdag. Glem meg og mine gelikere med 30 års fartstid på gammeltribunen.

Gjør som resten av folket når eksistens og jobb er truet. Stå opp, og slåss for kolleger og en god og sikker arbeidsplass.

Den står i overhengende fare for å bli nedlagt.