I følge et av mine utmerkede oppslagsverk betyr ordet biografi en skildring av en persons livshistorie. Det er med andre ord en levnetsbeskrivelse. Skriver man sin egen, er den som oftest i trygge hender. Verre er det når biografene kommer på banen. Da kan det ende som Oscar Wilde sier:
Alle store menn har i våre dager sine disipler, og det er alltid Judas som skriver biografien.
En slik Judas er Tor Bomann Larsen. Hans hypotese om den nå så famøse engelske livlegens rolle i kongelig forplantning, satte nasjonen på hodet. Ikke så rart all den tid kong Olav var elsket over det ganske land, som man omtaler nasjonen i rojalistiske kretser. Olav kunne gjerne vært sønn av en kongelig hestepasser for min del. Hans lange virke som symbol for land og folk vil for alltid bli stående som vårt unge kongehus finest hour, for å uttrykke det på hans morsmål. Hans sønns ettermæle vil nok ikke bli av samme karakter, korrekt stamtavle upåaktet. Men det vil få endelig svar på i 2007 når Aftenpostens Per Egil Hegge er ferdig med biografien til vår nåværende gallionsfigur.
Men det er når dårlige fotballspillere skriver sin biografi i en alder av 35 år, at man lurer på om forlagene er i desperat mangel på manus. Boken om den tidligere landslagskapteinen og Manchester United-spilleren Henning Berg kommer, som så mye annet rart, i bokhandelen nu like før jul og er ført i pennen av forfatter Joachim Førsund.
Hva som skulle være interessant å lese om en middels norsk fotballspiller er meg en gåte. At han fikk 99 landskamper forteller heller at landslaget alt for lenge var fossilisert. Og at det i professor Drillos og tåkefyrste Sembs verden var plass til typer av Bergs kaliber. Når man med hjelp av fotballforbundet og norsk presse må gråte seg til en omgang i landskamp under Åge Hareide, er det faktisk ingen ting å skrive bok om. Og at John Carew har løse skruer oventil, både utvendig og innvendig, er heller ingen nyhet. Jeg gikk lenge og håpet at hele biografien skulle bli forbigått i all stillhet. Det var bare til Åge Hareide kom på banen.
Nå var det landslagstreneren som følte et sterkt behov for å fortelle nasjonen om sitt innholdsrike liv. Og det i en alder av 51. ”Fotball, fornuft og følelser” heter hans bidrag til den norske flora av egen sjelegransking. Det blir dessverre ikke mindre likt Se & Hør om man får hjelp av Harald Henmo til teksten og Solskjær til forordet. Stiv pris og stive permer til tross. Og hva er essensen i dette private tilbakeblikk sånn litt over midten av livet?
Jo, denne: ”Er du lykkelig, blir du dyktig, og er du dyktig, blir du lykkelig". Det både lukter og smaker visvas og new age lang vei. Og helt i tråd med de mantra som næringslivets guruer strør om seg i sin søken på trylleformler og oppskrifter på Det Gode Liv. Og i sterk kontrast med hva man kan lese annet steds.
Ingmar Bergman sier at ”Lykke er en god helse, og en dårlig hukommelse”, mens Jules Renard mener at ”Hvis mennesket skulle bygge Lykkens Hus, ville det største rommet bli venteværelset”. Der sitter vi fremdeles og venter på at forfatterens dyktighet skal gjøre oss lykkelig. Vi kan få tid å vente frem til VM i 2006.
Men også de som faktisk har forlatt oss, har fått sine biografier i år. Rabalderet er like stort hver gang en avdød kunstner skal til patologisk institutt. Etter at Ingar Sletten Kolloen solgte 50 000 av sin Hamsun-biografi i 2003, satt et anselig knippe forfattere klare med ferske portretter av norske kulturpersonligheter. En av dem er Atle Næss, som slapp ”Munch – en biografi” løs på et intetanende publikum i september. Med nærgående skildringer av malerens akutte psykoseutbrudd i 1908, og hans påfølgende farvel med alkoholen. I kjølvannet kom det faktisk to til, og noen gikk direkte til advokatmat. Med smak av både injurier og incest.
Deretter fulgte andre i strie strømmer. Stakkars Aksel Sandemose ble frakjent enhver ære av sin plagete sønn, mens Olav H. Hauge og Nils Collet Vogt fikk sitt liv beskrevet ned til den minste detalj. Og Otto Hagebergs biografi om litteraturkritikeren og forfatteren Ragnvald Skrede, Svidd sjel, ble forsøkt stoppet på grunn av opplysninger man mente ikke holdt vann.
Men hva er det som gjør dette med biografier til så ”spennende” lesning for mange? Noe av årsaken kan være at vi er blitt trøtt på faktastoff. Vi blir overfalt av opplysninger og nyheter om alt mellom himmel og jord fra vi står opp til vi legger oss. Fiction blir bare historier skapt i en oppfinnsom forfatters eget univers, og vi higer etter nyheter med litt ”kjøtt på beina”.
Og hva blir da bedre enn å meske seg med andres liv, og de ulykker og gleder de måtte ha opplevd i sin ferd på jorden? Munch-biograf Atle Næss sier det slik:
”Interessen for biografier har selvfølgelig også å gjøre med et elementært, menneskelig behov for å se hva de andre driver med. I det gamle bondesamfunnet levde folk tett innpå hverandre og kunne så å si granske hverandre ved selvsyn. I dag må vi kanskje dekke dette behovet ved å lese Se & Hør. Eller biografier.”
Og med fare for å drite i eget reir; den 15. november kommer en liten, unnselig bok fra min hånd. Den har fått den litt misvisende tittelen Et hundeliv. I følge forlaget skulle det visstnok virke salgsutløsende. Det er også den eneste utløsning som kan knyttes til dette mitt første opus.
Noen biografi blir det ikke. Til det er jeg ikke død nok.
Men nasjonen har plenty, levende døde biografer.
Nå venter vi bare på et boklig sleivspark fra John Carew
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar