King Crab (hilsen til jubilant Nordgård)

Seint ei natt ringte gourmetkokk Eivind Hellstrøm til kongekrabbeoppdretter Hans Nordgård.

– Dette er det nye flaggskipet i norsk sjømateksport!

Hans Nordgård er verdens eneste kongekrabbeoppdretter og en urolig sjel. Han må skape nye aktiviteter. Hele tiden. Eksamen i fiskeriøkonomi har han fra Bodø i 1975, han har startet isoporkassefabrikk, importert stålbygg fra Finland, avispapir fra Russland og grunnlagt oppdrettsanlegg sammen med finnene i området rundt Onegasjøen i Russland. Han har sett østover, og har lært seg russisk.

- Jeg tok først et års kurs på lærerskolen, og senere tok jeg grunnfag i merkantilt russisk. Dog uten å ha tid til å ta eksamen i språkdelen. Jeg hadde sannsynligvis strøket! Men studiene var nyttig av mange grunner. Vi fikk innsikt i russisk jus, økonomi, kunst, kultur og historie.

UMULIG UTFORDRING? Nordgård ville gjøre noe som ingen andre i verden hadde gjort før ham. Han ville starte oppdrett av kongekrabbe. Og første steget tok han for syv år siden.. Han hadde lite kunnskaper om dyret som er en krepsesort i samme orden som innsekter og edderkopper, og med et nervesystem på myggstadiet.

- Hvordan startet det?

- Jeg reiste til Finnmark for å finne ut hva slags vesen dette var. Jeg kjøpte en krabbe på kaia i Vadsø, tok den med på hotellrommet og dissekerte den! Jeg måtte se hva den inneholdt, jeg sortere delene, tok bilder og dokumenterte. Jeg hadde studert rapporter fra forskningsmiljøer i Japan, Alaska, Russland og Tromsø, lest mye og søkt på nettet.  Man visste en god del om biologi, adferd og livssyklus. Men alt var teori. Jeg måtte dypere ned i materien og finne ut av tre vesentlige ting.

- Hvilke?

- Jeg måtte løse gåten om larve og yngelproduksjon, spiseadferd og fôrkunnskap. Derfor kjøpte jeg meg inn på VNIRO, et forskningsinstitutt i Moskva. Der var nemlig en dame fra Bulgaria som hadde doktorgrad i larveproduksjon på varmtvannsreker! Av henne skulle jeg lære larve- og yngelproduksjon.

MAT TIL 700 000. Nordgård fikk en treårig avtale med VNIRO, og ansatte den bulgarske rekedoktor. Laboratoriet lå i en kjeller i et gammelt kloster, og de hadde vann, men ikke sjøvann.

- Vi kjøpte alle ingrediensene for å lage sjøvann fra Tyskland. Deretter installerte vi et resirkuleringssystem med filter, oksygentilsetning og mye annet teknisk utstyr. Alt betalt fra min pengebok. Men endelig var vi klare til første eksperiment.
Han til Murmansk og hentet to drektige hunner (vi snakker fremdeles om krabber) og brakte dem med fly til Moskva. De ble rushet inn i kjelleren, akklimatisert, badet i et profylaktisk bad og sluppet ut i det egenproduserte saltvannet. Og dermed tok krabbeforskerne seg vann over hodet.

- På grunn av stresset med flyturen gytte begge hunnene med en gang. 350 000 egg hver! Om ei stund ville vi ha 700 000 larver i to tanker. Disse måtte jo ha mat, ellers ville de dø.

- Hvordan løste dere dette?

- I Belgia finnes en saltvannskreps som heter Artemia. Vi importerte Artemiaegg og fikk klekket larvene. De var 0,1 millimeter store. Og de som skulle spise dem, kongekrabbelarvene, var heldigvis ti ganger større, men fremdeles bare en millimeter. Det var helt absurd. Også fôret måtte ha mat! De måtte mates med importert DHA-olje fra Frankrike.

- Hver krabbelarve fikk 50 Artemialarver per dag. Vi måtte måle kvantumet i målebeger under mikroskop. Men krabbene spiste og vokste, og etter nesten tre måneder ble de tyngre enn vannet, og begynte å bunnslå seg.

- Ikke alle overlevde, men vi berget noen tusen som vi kunne følge videre, og disse ble flyttet over i nye tanker. Og endelig var vi klar til å utvide virksomheten drastisk.

ADJØ RUSSLAND. Men nå skjærer det seg helt. Nordgård hadde fått en kvote på 50 000 kongekrabber i Barentshavet hvert år i ti år, og disse skulle tas på land av VNIRO. Han ante uråd da han svingte inn på anlegget. Vinduene var skiftet ut, nye dører satt inn, bilparken var ny og direktøren hadde fått seg ny dress.

- De hadde solgt alle krabbene! Da ble jeg helt overgitt. Mannen var en tyv og en kjeltring, og å føre rettssak i Russland anså jeg som bortkastede penger. Samarbeidet med VNIRO og rekedoktoren ble avsluttet, og jeg bestemte meg for å flytte arbeidet til Norge.

- Mens jeg gikk rundt i Murmansk traff jeg på Tor Robertsen som ledet samarbeidet mellom Finnmark Fylkeskommune og Russland. Han spurte meg rett ut om jeg ikke ville etablere meg i Finnmark? Han foreslo Vardø. Byen hadde ledige lokaler etter konkurser i fiskeindustrien, og det endte med at jeg dro dit i 2001. Jeg hadde aldri satt mine bein der.

- Jeg endte opp på ordførerens kontor. Han trodde sånn passelig på ideen om krabbeoppdrett. Det var som han tenkte; her kommer det nok en tulling og presenterer noe galskap som kommunen skal være med på. Og uisolert sett, hadde han jo rett, sier Nordgård og ler.

I STRESSLESS PÅ PRODEN.  Nordgård søkte om, og fikk, en million i tilskudd fra kommunens omstillingsfond.  Hans tilholdssted ble Proden, et av de gamle anleggene som hadde gått konkurs. Her rigget han seg til. Med kar, vann, pumper, UV-filter og alt utstyr. Fra fiskeridirektoratet fikk han lov til å fange femti krabber i forskningsøyemed, og dermed bygde han et stort akvarium. 3 x 2 meter med glassbunn. Det ble plassert på stativ høyt over gulvet.

- Jeg fylte akvariet med krabber. Inne på anlegget fant jeg en gammel Stressless. Den plasserte jeg under. Og der satt jeg. Dag og natt. Så på krabbene og tok notater. Du kan snakke om forskning fra grunnen.

- Jeg måtte jo finne ut hvordan de oppførte seg? Hvordan de spiste, gytte, skiftet skall, paret seg, kort sagt gjøre rene adferdsstudier. De i Vardø som visste om det, var overbevist om at jeg snart ville bli sertifisert som gal.

NY TEKNOLOGI. Men hva skulle han gi dem å spise? Nordgård tok kontakt med Sintef og forsker Sten Siikavuopio ved Tromsø havbrukssstasjon. Han hadde forsket på krabber i årevis, og vært med på å utvikle et mykfôr. 

- Fôret var vel og bra, men det ble for dyrt. Det ville ikke bli butikk av oppdrettet. Min konklusjon var at jeg måtte over til tørrfôr. Og det fantes ikke. Men i Bergen hadde gamle Sildemel- og Sildoljeindustriens Forskningsinstitutt forsket på fôr siden 1954. De utviklet et flott fôr, og prosjektet på 1,5 million ble finansiert 50 prosent av MABIT i Tromsø. Nå kunne jeg gi krabbene rimelig mat.

TOM KASSE. NYTT HÅP. Men i august 2004 var kassen tom, og fremdeles var det ingen som trodde på prosjektet.

- Jeg hadde lenge vært inne i investormiljøer og presentert prosjektet, og mange var positive. Men det endte alltid opp med; hvor er beviset? Kommer du til å få det til? De trodde ikke at  det gikk an. Jeg måtte bare bite meg fast i kaikanten der oppe. Jeg legger ikke skjul på at det var ei jævla tøff tid.

- I tre måneder satt jeg i Vardø. Jeg hadde ikke penger til å reise hjem. Jeg var blakk, og bestemte meg for at hvis jeg ikke fikk penger før julaften, ville jeg pakke kofferten og dra hjem til Bodø. Jeg hadde gått ned fra 83 til 62 kilo. Jeg slet hundtukt. Det var Hamsun og Christiania om igjen.

- En av de første dagene i desember ringer en mann og sier han har hørt rykter om prosjektet. Hvor mye av selskapet kunne han få for 1,5 million? Jeg nevnte en prosentandel, og det var greit. Og deretter ble jeg sendt til økonomisk røntgen.

- Det må du forklare.

- Investoren satte advokatselskapet Stenstrup & Stordrange på saken. Nyrene mine har aldri blitt vrengt så mye som da. Jeg tror de gransket mine finansielle forhold helt ned til konfirmasjonen. Men konklusjonen var positiv, Investoren fikk grønt lys. Og på lillejulaften var pengene på konto! Jeg hadde nådd målet med en dags margin.

FULL FART FOROVER. Nå fikk han det fryktelig travelt. Av direktoratet hadde han fått tillatelse til å fiske en kvote på fem tonn krabber som skulle settes i kar. Den utløp 1. januar. Fiskere ble engasjert til å ta opp krabben, og han ansatte 14 mann umiddelbart. Til en jobb som overhodet ikke var i henhold til arbeidsmiljøloven. I en periode måtte de stå på nesten døgnet rundt, og det fantes ikke dusjer eller spiserom på anlegget. Men han måtte ha krabbene på kaia før 1. januar.

- På julaften reiste jeg hjem til Bodø og var sammen med familien. 1. juledag var jeg tilbake i Vardø. Vi slet døgnet rundt. Vi etablerte nye kar, la inn vann, mer strøm og alt det tekniske. Og da de første krabbene skulle på land, sprutet vannet i alle retninger, det var 17 minusgrader ute og kuling. Han var et tykjevær! Kaia så ut som ei søkkvåt maurtue.

Men de fikk orden på vanntilførselen, og krabbene levende opp i karene. Råfisklaget var helt

ville på telefonen. Fisket hadde foregått utenfor deres system. Men han hadde papirene i orden, og betalte fiskerne selv. Nyttårsaften var alt på land.

- Da reiste jeg hjem til Bodø, skjøt opp en rakett og knepte hendene.

KONSESJON.  Med fem tonn krabber kommer man ikke langt. Nordgård hadde gardert seg. For nesten fire år siden satt han hjemme i Bodø og skrev søknad, og hadde bestemt seg for å søke om å få ta opp 100 000 krabber.

- Jeg sa til kona; jeg tror jeg flytter komma en plass til høyre. Dermed søkte jeg om en million krabber, og en produksjon på 10 millioner yngel. Og tror du fanden ikke at den ble innvilget? Plutselig en dag lå den i postkassen. Det er store mengder, fire ganger mer enn det fiskerne tar opp av havet hvert år. Det er et enormt volum.

DET TAR HELT AV. Men nå måtte han ut med det han hadde holdt skjult for hele verden, sin investor inkludert. Hans mening hadde aldri vært å slakte krabben, koke den og eksportere.

- Formålet var å sende fra meg levende krabbe, toppfylt med kjøtt til gourmetverdenen. Men et slikt opplegg kunne jeg rett og slett ikke presentere i startfasen.

Han ringte rundt til alt som fantes av profilerte kokker i landet. Øyvind Hellstrøm på Bagatelle hadde først ikke tro på det. Men Nordgård ga seg ikke. Et par måneder senere fikk han nødet på Hellstrøm to levende og flybårne krabber.

- De kom inn på kjøkkenet på Bagatelle på ettermiddagen. Der ble de kokt, stekt og eksperimentert med på alle vis. Og midt på natta får jeg en telefon fra Hellstrøm.

- Hans Nordgård. Dette er det nye flaggskipet i norsk sjømateksport!

I GLASS OG RAMME. Og dermed var det gjort. Svendgårds fikk satt inn akvarium, Front på Aker Brygge likeså, men så kom sommeren. Og varmen. Og alt gikk galt. Akvariene klarte ikke å holde på temperaturen. Krabben trives best på 4 ºC, og Nordgård måtte få konstruert et isolert akvarium. Det ble for varmt inne i restaurantene. Roger Henriksen på Bodø Glass & Ramme tok saken. De fikk Pilkington til å sette to ingeniører på jobben, og de løste problemet. Den nye typen glass ble sendt til Bodø, montert, og nå setter de i produksjon de første 11 akvarier som skal til gourmetrestauranter til alle nordiske hovedsteder og Gøteborg.

PROBLEMER. PROBLEMER. Det var ikke bare å pakke krabben i plast, pøse på med litt oksygen og sende den av gårde. På oksygen fikk den rett og slett anemi. Den oppfører seg ikke som oss. Noe måtte gjøres.

- Jeg engasjerte en professor i anestesi. Vi tok livet av noen stykker før vi fant ut av hemmeligheten, men nå har vi utviklet en gass som den trives i under transport. Jeg går aldri ut med oppskriften. Den er en godt bevart forretningshemmelighet.

- En annen sak vi heller aldri vil gå ut med er hvordan vi finner ut hvor mye kjøtt den har på beinene, bokstavelig talt. Andre har prøvd med alt fra røntgen til ultralyd, men vi har løst det kjemisk. På mindre enn 10 sekunder kan jeg måle fyllingsgraden, og vi vil aldri sende fra oss krabbe som ikke er av ypperste kvalitet.

BOCUSE D’OR. Den ferske kongekrabben fra Vardø har gått sin seiersgang gjennom alle kjøkken den har vært innom. Nordgård er invitert til Paris i slutten av oktober i regi av den norske ambassade. I Brussel skal han møte 250 kokker og innkjøpere et par dager etter. Og til Cannes reiser han i slutten av november. Men det som kommer til å sette både ham og krabben på verdenskartet er Bocuse d’Or. Verdensmesterskapet i kokekunst i Lyon.

- Det er bestemt at oppdrettskveite og kongekrabbe skal være obligatoriske hovedretter i 2007. 25 land skal delta, og jeg skal plassere ut akvarier hos alle lagene. Og de av lagene som bruker frossen krabbe, har tapt i utgangspunktet. Det garanterer jeg.

- Nå er det snart ikke en dag at det ikke kommer en eller annen matjournalist eller et TV-team for å presentere krabben og oss, og det er jo en fantastisk reklame. Jeg er positivt overgitt. Og hver eneste krabbe som forlater vårt anlegg skal merkes. Den vil få sitt eget nummer og brosjyre.

- Et slags sertifikat?

- Ja, vi gir navnet på fiskeren, båten, bilde av båten, informasjon om tempertur, fôr og transport. Total sporbarhet, med andre ord.

LØSER HAN GÅTEN? Det er det store spørsmålet i oppdrettskretser. Klarer Nordgård å få frem egenprodusert krabbe? Han er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Om fire år får vi svaret. Han har ansatt en marinøkolog med mastergrad i kongekrabbeernæring, men er klar over at det finnes skjær i sjøen.

- Redselen er sykdom. Setter du et dyr i kultur, blir det før eller siden sykdom. Vi har bare én forsvarsmekanisme. Hygiene. Hygiene. Hygiene. Anlegget er hermetisk stengt. Du må nesten ha på deg romdrakt for å komme inn.  Jeg tror vi kommer i mål. Vi har mye arbeid foran oss. Mange problemer skal løses, men jeg er seig og gir meg ikke.

- Jeg har vært i uvær før, men den første tiden med krabben ble full orkan, avslutter Hans Nordgård.

(Reportasjen er fra 2006, og mye vann og yngel har rent i havet siden da. Allikevel. )