Hommage a Gunnar Næss

(Om et par uker feires Gunnar Næss med operapub på Piccadilly. Dette er hva jeg skrev da han fylte 75.)

NÆSSEKONGEN

- Når jeg fyller 75 har Micke Rönnberg lovet at de skal stille med minst åtte solister og fire pianister på operapub på Piccadilly. Dæven!, sier Gunnar Næss og pakker innpå nok en liten Oliver Twist.
Det å få den legendariske pianolærer og eventyrer Gunnar Næss i tale er en forholdsvis enkel sak. Det å få ham til å slutte, en helt annen. Mannen er et fyrverkeri av innfall og utfall, og den ene anekdote er ikke før avsluttet før han tar både seg selv og oss ut på en ny og enda mer eventyrlig reise i sitt særdeles innholdsrike liv.

EKTE BODØGUTT. Han er ektefødt bodøgutt, oppvokst i Innerbyen, som han kaller området rundt Rensåsen. I Prinsens gate 76 vokste han opp. I andre etasje, med bare ei trapp ned til foreldrene til Solveig Kringlebotn. Hans farfar var sildeoppkjøper fra Bømlo, og kom til Bodø i de gode sildeårene på slutten av 1880-årene. Han giftet seg med Marie og de fikk åtte barn. Far het Gunnar og ble gift med datter til Konrad Klausen, og morfars hus stod inntil nylig i krysset Prinsens gate/Sandgata.
Barneskola ble unnagjort i klasse med blant andre Odd Horsdal på Lasarettet på Snippen, og deretter, under krigen, ble det å slave under Thomas Norums kateter i de merkeligste ”klasserom”. Alt fra et rom på Trevarefabrikken til ei brakke eid av Frelsesarmeen, som lå der byens hvalross nå breier seg utenfor Rådhuset.
Så ble det to år på gamle Boffalm, før han i 1948 havnet på familiens flyttelass til Lillehammer, der fader Næss hadde blitt ansatt som rådmann i Fåberg kommune. Men på Lillehammer ble de ikke familien lenge.
– Jeg tror ikke faderen likte alle de trege bøndene, er Næss’ forklaring på faderens retrett, så i 1952 fikk gamle Næss jobben som kemner i Bodø, en jobb han hadde til han gikk av med pensjon.

SØT MUSIKK. På Lillehammer, i siste gymnasklasse, er det Gunnar jr. treffer sin fremtidige kone Astrid, og de har siden, bokstavelig talt, spilt firhendig og undervist i piano helt opp til disse dager. Og det er innen byens musikkliv at både Astrid og Gunnar Næss har satt spor etter seg. De vet vel egentlig ikke hvor mange som har tatt pianotimer hos ekteparet. Sitt første piano fikk Gunnar i konfirmasjonsgave av sin onkel, tannlege Roald Næss.
– Det var nok litt sent. Egentlig skal man begynne å spille piano når man er fem-seks år, sier Gunnar i dag.
Men Gunnar var et stort talent, og dyktig nok til at han seilte gjennom opptaksprøven på Konservatorium der Stadt Wien høsten 1950. Hva han fremførte?
– Ballade i Ass-dur av Chopin.

UNGDOM I WIEN. Og i det utarmete Østerrikes hovedstad skulle han bli i fem år. I de dager var det verken stipender eller studielån, så det ble til at hans far finansierte oppholdet. Som de fleste av sine medstudenter hadde han lite penger, men han bodde godt hos en rik Frau Edtmayer som hadde mistet sin sønn i slaget ved Arnhem i Nederland i 1943. Han ble en slags surrogatsønn for denne damen, med egen, liten leilighet, fem måltider per dag, all vask av tøy og hushjelp to dager i uken.
- I forhold til andre studenter hadde jeg det svært bra. Husleien var 125 kroner i måneden, og rett oppe i gata i Wienerwald bodde Astrid, så jeg kunne ikke klage.

KONTRABANDE. - Det går rykter om en del utradisjonelle transaksjoner for å spe på studie-finansene?
- Kem i svarten e det som har sagt det?, sier Næss lett hoderystende og vilt gestikulerende, før jeg lokker ham ut i historien om da han kom i kontakt med en jøde fra diamantmiljøet i Amsterdam. Han lærte den unge nordmann alt om diamanter. Om sliping, gul-flekker, karat og alt til faget hørende.
- Du vet; i begynnelsen av 50-tallet kom det en mengde flyktninger til Wien, og spesielt fra Ungarn. Det eneste de hadde med seg var sine verdisaker. Disse ble solgt på auksjon, og jeg kjøpte diamanter for de pengene jeg hadde. Da jeg reiste hjem til Norge sydde jeg inn hele greia i skulderputene på dressen, og med nervene i høyspenn kom jeg meg gjennom tollen. Deretter ble de solgt til en kjent juvelér i Oslo og; nei du får ikke navnet! Jeg kan bare si såpass at de gikk som varme hvetebrød. Til en god pris.
- Apropos varme. Var det ikke også en historie om noen bensinlightere?
- I helsike! Kem e det du har snakka med? Ok. Ok. Det var egentlig bare artig, selv om jeg nesten ble tatt i smugling. Saken er at jeg kjente Herr Mayer som eide en lighterfabrikk i Wien. Det var han som overtalte meg til å ta med en koffert med bensinlightere til Norge for å tjene noen ekstra kroner. Jeg betalte 50 øre stykket.
- På toget fra København ble selvsagt sovekupeen besøkt av tollerne. Jeg lå øverst. I underkøya lå en prest, og i midten en drittfull kar som i tilegg hadde velta ei halv flaske whisky på dørken. Det stinket sprit. Presten ble ransaka, men hadde ingen ting. Karen i midten ble fratatt alt brennevinet, og da turen var kommet til meg ga jeg tolleren en ryggsekk med skitne klær.
- Fattig student, sa jeg, og da han stakk nesen ned i noen sure sokker, ga han opp. Jeg berget kofferten, og solgte smuglerlighterne i Oslo for fem kroner stykket.

KUNSTNERVENNER. Under sine fem år i Wien skulle han bli kjent med en rekke mennesker som etter hvert skulle sette sitt preg på europeisk kunst. Til Wiener Art Club søkte både musikere og billedkunstnere, og han pleide omgang med Friedensreich Hundertwasser som da het Friedrich Stowasser, Ernst Fuchs og Wegner. Av musikere omgikk han Joe Zawignul og pianisten Friedrich Gulda. Klubben arrangerte utstillinger, konserter og foredrag, og Næss har fått oppleve både Sartre og Jean Cocteau. Malernes verker stod stablet opp langs veggene, og til en svært hyggelig pris.
- Hadde jeg kjøpt noen bilder av disse karene hadde jeg vært millionær i dag. Men hvem kunne tro at mine fattige venner skulle bli så store?
Hans beste venn ble Hermut Leherbauer, som senere tok navnet Leherb og ble en verdenskjent kunstner og surrealist. Leherb besøkte Næss og Bodø i 1985 under Wienerfestuken, og det ble noen arrangementer som både Næss og publikum vil huske for alltid.

HJEM IGJEN. I 1955 kom Gunnar og Astrid tilbake til Norge, og da eksisterte det ikke jobber for musikere i hele Nord-Norge. Det ble til at han begynte som pianist på gamle Phønix. Eieren, Ole Johan Hagen kjøpte inn flygel, og der satt Næss, pen i tøyet, og spilte en time om formiddagen og tre timer på kvelden.
- Jeg husker at Olav Bøe spilte på Centrum og fikk 20 kroner i lønn. Jeg hadde 25, og det var godt betalt. Ei kanne kaffe kostet 25 øre.
- Fristelser?
- Det ble en del påspanderte drinker i begynnelsen, men jeg fant fort ut at det ikke kunne fortsette. Jeg kuttet alkoholen i 15 år.
Så ble det danseorkester med Knut Rasmussen på gitar, frisørmester Henning Urskar på bass og Jon Welde på trommer.
- Pluss at vi hadde et unikum som het Jens Christian Berge. Vi spilte et år på Sydvesten, og du kunne gi ham hvilket instrument som helst. Han spilte absolutt alt!

NYE STUDIER OG JOBB. På slutten av 50-tallet begynte Næss på lærerskolen. Det ble en tøff tid. Han startet klokka 0830 som vikarlærer på Saltvern, på lærerskolen var han fra 1500 til 2100, og deretter var det å dra ned til Monty hvor han spilte til klokka 0200 på natta!
– Det var steinhardt, men jeg var ung og tjente bra med penger. Jeg så ikke mørkt på noe i de dager.
To år etter var han ferdig utdannet lærer, og begynte på Bankgata. Blant annet som tegnelærer.
- Men du vet, jeg kan jo fanken ikke tegne! Men jeg hadde heldigvis Tor Kvarv som elev, og han tegnet på tavla og ordnet opp i stor stil.
Og etter noen år på Bankgata havnet han på lærerskolen, han ledet storbandet Bostor i mange år, og på lærerskolen var han i 31 år til han gikk av med pensjon. Og hvem har han hatt som elever?
- Det er mange. Arve Heløy, Are Simonsen, Jan Gunnar Hoff og Finn Robert Olsen for å nevne noen musikere. Av klassiske utøvere må jeg nevne Ketil Hugaas, Siv Oda Haldorsen, Heidi Johanessen og Tone Elden som er 1. fiolinist i Kringkastingsorkesteret. Topp musikere alle, og Bodø har fostret og fostrer fremdeles en mengde dyktige musikere. Vi har et fabelaktig miljø i denne byen!
- Tenk om vi kunne bruke den gamle lærerskola til et nytt musikk-konservatorium! Den står der tom med alle fasiliteter. Men Staten har vel ikke råd…

ELSKER- ELSKER IKKE. - Hva hører du på av musikk?
- Jeg er en stor romantiker. Den musikken som går til hjertet er best. Klassisk musikk har alltid fascinert meg, men jeg er også en stor elsker av jazz. Men ikke den moderne jazzen. Den kan de ha for meg. Det kan da umulig være viktig hvor fort du kan spille på en saksofon!
- Billedkunst?
- Der er jeg jævlig konservativ. Begrepet ”kunst” er blitt utvannet og ødelagt. Det skulle hete ”håndverk”. Alle de kunstnere som jeg beundrer, var store håndverkere. De opererte i kunstepoker. Nå skal alle være originaler, og jeg føler meg litt ubekvem med dagens kunstbegrep.
- Men min gamle elev Tor Kvarv er en skikkelig ”håndverker” og et tegnefenomen. Han kan ”streken”. Oscar Bodøgaard bruker farger til å forsterke maleriet, mens Weidemanns arbeider er noe forbannet dritt! Han bruker bare farger, og har aldri kunnet tegne en eneste strek.
- Nyere musikk?
- Dagens populærmusikk er ikke bra. Etter Beatles har det bare gått nedover.
- Tanker om musikkfestuka?
- Jeg savner en skikkelig symfonisk konsert, og en rød tråd i programmet. Nå henter de inn musikere som allerede er på turne. Og kjempesmellen med Rigoletto kunne de ha unngått. Hvorfor sette opp en opera med en enorm besetning? Og så hentet de i tilegg inn en avdanket engelsk sanger som ikke sang en ren tone!
- Man kan sette opp verker som koster en tiendedel, men som fremdeles gir en stor kunstnerisk opplevelse. Talentene har vi her i byen.

FISK PÅ TURISTHYTTA. Og vi må avslutte med den kunstnerisk opplevelsen som Gunnar Næss aldri kommer til å glemme. ”Wienerfestuka” het arrangementet, og vennen og surrealisten Leherb og nesten hele Wien inntok Bodø på sommeren 85. Utstillingen av Leherbs verker skulle finne sted på Turisthytta, eller Panorama som den da het.
De røde gulvteppene måtte dekkes til med ubleket lerret, to billass med sand skulle illudere en strand, ungene hadde plukket skjell i fjæra, noen fiskegarn måtte oppdrives, og i ekte surrealistisk ånd måtte disse inneholde fisk.
Da Næss glad og fornøyd ankom med et knippe torsk uten hode og innmat, ble han sporenstreks kommandert ned til byen for å få tak i ”ekte” vare. Han endte opp med fiskestang på kaia, og tilslutt, en time før utstillingen skulle åpne, hadde han brakt på land fem kloakk-torsker. Disse ble dandert i garnene, men etter to dager spredte det seg en umiskjennelig Burøylukt over hele lokalet.
- Æ va nesten nervevrak etter den uka. Sto personlig økonomisk ansvarlig for heile greia, og så førr mæ personlig konkurs oppte fleire ganga. Førr et sirkus!

PENSJONISTEN. Om det ikke alltid har vært sirkus, så har det alltid vært liv rundt Gunnar Næss. Etter at han pensjonerte seg, renoverte han hytta på Soløyvannet, men pianospillingen har han nå nesten lagt på hylla. Han er blitt for stiv i fingrene.
På vårt spørsmål om han deltar i noen typiske pensjonistaktiviteter, bare fnyser han.
- På Tusenhjemmet? Nei, takk. Jeg er heller på Piccadilly to-tre ganger i uka. Der tar jeg meg noen pils og diskuterer kunst og musikk så det smeller i veggene. Operapubene der nede er min store glede. Jeg spilte selv på fem slike før fingrene sa stopp.
Og det er ikke bare fingrene som kjenner alderen. Lungene også. Etter femti år med førti sigaretter om dagen, er han nå helt røykfri, men knasker i seg to esker skrå i uka.
- Æ tygg Oliver Twist. Da får æ i mæ mer nikotin.
Han har tatt til seg av alle livets goder, og sett dets fleste sider, Gunnar Næss. Men han har også øst av sitt vidd, sin humor og sine kunnskaper. 27. juli 2006 fyller han 75 år.
Vi tror det blir veldig trangt på Piccadilly.