Fellesferieforviklinger

Mens en av mine italofile kolleger tilbrakte sin ferie i selskap med mafiosi og banditter på Sicilia, var jeg i mer sedat selskap nord i støvellandet. Siden jeg for noen år siden praktisk talt sved av meg hodehuden i juliheten, er det nå å vente til juli er over her hjemme, for så å komme seg sørover. Det kan ha sine ulemper. På både den ene og annen kant.

Hjemme avvikler vi fellesfeie i juli. Den er et gammelt sosialt AP-eksperiment. Tanken var at alle bundne træler skulle opp av blygruvene og ut av fyrstikkfabrikkene, for deretter å danse i sommerens lys. I starten hadde de fjorten dager på seg, men etter hvert ble det utvidet til en måned. Og vel så det. Med det resultat at Norge står stille. 

Juli er den mest sedate måneden i året. Bare 1. juledag er mer dødens. Alt henger på halv åtte når alle stempler ut samtidig. Det må jo gå til helvete. Besøk en butikk i juli. Da kan du oppleve den mest spesielle handel noensinne. De som har peiling på hva som faktisk finnes av varer, er på ferie. I et land uten mobildekning. Ingen ansvarshavende er å få tak i, og det blir opp til unge vikar-analfabeter å hjelpe til. Det er som å be Stevie Wonder lose deg over Times Square.

Skal du ta deg en liten kjøretur, er veiene en evig strøm av re-invaderende tyskere på jakt etter gratis fisk. Sist de var her fikk vi faktisk betalt for maten. Og når noen kremmere i Lofoten krever inngangspenger for å bese et fiskevær, blir det et fryktelig rabalder. Da snur de kassevognene, og setter kursen for neste. Er de heldige kommer de seg kanskje ned på kaiene. Hvis ikke et EU-direktiv medfører at de, og vi, må iføre oss heldekkende verneutstyr og hårnett for å bese en ferskfanget torsk med hode og innmat. Men digresjoner av en side. Vi er ikke de eneste i Europa som avvikler fellesferie.

Italienerne er en egen rase. Deres verden er først mamma, deretter nær familie, utvidet familie, enda mer familie, landsby, kommune, region, provins, kirke og til sist staten og tyvene i Roma. Det betyr at alle drar hjem i august. Til pastagrytene og de tusenvis av landsbyfester som minnes enten en helgen eller et landbruksprodukt. I min lille landsby er det to helgenfester og to matfester i august. For henholdsvis kastanjer og artisjokker. Og italienerne stenger butikkdørene når de drar. Det får de mest absurde utslag.

Jeg kaller det den store sementjakten, og en helsikes blomsterkrukke var opphavet. Kvinnen hadde fått det for seg at en høyt plassert leirkrukke på ytterveggen kunne bli veldig koselig. Selv ikke negative bemerkninger fra stedets Carabinieri om hengende livsfare for gående, fikk henne på bedre tanker. Og da hun allierte seg med en blakk og murerkyndig nabo, var det bare å la kropp falle. Sement måtte skaffes.

Mandag 4.august gikk startskuddet. Det ble umiddelbar skivebom. Absolutt alle som handlet med sement på kyststripen fra Ventimiglia til San Remo hadde fellesferie. Vi navigerte gjennom et merkantilt brakkland, og i en nasjon hvis hus bare er stein og mur, var det ikke til å tro. Etter tre varme, lange dager og rekke høyspente invektiver, var det bare å innrøme nederlaget, for deretter å prøve seg i Frankrike. På et stotrende gymnasfransk fikk jeg jaggu tak i en sekk. Den ble plassert delvis under tak, og på natten åpnet alle himmelens sluser seg. Jeg trenger kanskje ikke å utdype resultatet?

Den neste morgen fant mureren meg stirrende tomt ut i rommet, som for mitt vedkommende lå mye nærmere enn resten av befolkningen. Men de ga vel faen i alt som het sement! De hadde ferie. Jeg ga opp til det plutselig oppsto et rykte. En butikk skulle holde åpent noen timer mandag 18! Etter mottoet “Hvis du går gjennom et Helvete; bare fortsett”, ble det til at vi dro nok en gang. Det var selvsagt bare visvas. Ikke et gram Portland ble utgytt. 

Men så. Mandag 25. oppsto hårdnakkede påstander om at sementmafiaen hadde åpnet portene, og plutselig kom alle ukers dissonanser mirakuløst sammen i fullkommen harmoni. I blaffet av eurosedler åpenbarte seg sekk på sekk med caementum. Opp kom krukka, og ned kom blodtrykk og ukesvis irritasjon. 

Aldri mer avanserte innkjøp i den italienske fellesferien blir oppsummeringen av denne ørkesløse aktivitet. De gamle romere visste noe om det for flere tusen år siden. Eventus stultorum magister est, sa de. 

Erfaring er den dummes lærer. 

Et studium verdt

Leter man i gamle filer, dukker det opp mye rart. Denne er fra 2003, og jeg har moderert meg litt i synet på både journaliststudenter og dialektknotet i NRK. 

Det svenske kongehus er vel ikke akkurat kjent for å rive snerken av grøten. Men i motsetning til vår egen parodi har de faktisk avlet frem et par åndsmennesker i sitt anegalleri. Prins Eugen ble etter hvert en habil maler, mens hans blåblodete og anemiske slektning Prins Gustav (1827-52) ble kalt ”sångarprinsen.”

Mine kunnskaper om livet på de forskjellige europeiske hoff er ikke hva det en gang var, om noensinne, men i mine leksika står Prins Gustav som tekstforfatter til den kjente studenterhymne; ”Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår”. Faen så lett for ham å si.

For nå er høsten over oss i all sine gulnete prakt, og med den, det årlige kalveslipp av sprenglærde og vitebegjærlige studenter som skal produsere ytterligere grå hår på forelesere og et desillusjonert korps av saksbehandlere i Lånekassen. For ikke å snakke om de nye drikke- og selskapsleker som årlig skal oppfinnes i bunkeren på Mørkved. Naboer til utdanningsinstitusjonen grøsser nå frem mot nye eksesser og decibelgrenser i sitt private Hank von Helvete.

Det lokale næringsliv ser ikke like mørkt på situasjonen. Snart raser det inn blanketter med firesifrede tall som umiddelbart vil få ustø bein å gå på. Det er ikke grenser på oppfinnsomhet når det gjelder å lure fra studentene de stakkers kroner de har tynt ut av stipender, lån og ett og annet godtroende legat.

Her er rabatter og studentpriser alle vegne, og når utestedene er hovedsponsorer for studentene, de på journalist inkludert, vil jeg tro at eierne skjeler til ølsalg og kasseapparat, og ikke til de eleverte tekstmessige bidrag. De må vi nok vente på til de subsidierte en gang kommer seg i jobb. Og selv da kan det bli et langt lerret å bleke.

Det jeg har sett og lest av de samme journalistspirer bare understreker behovet for en kraftig oppgradering av retteprogrammet i Word. Aller helst skulle vi lesere ha ønsket oss en fullstendig revisjon av funksjonen ”Autofullfør” i samme program. Da hadde vi kanskje skjønt hva de prøvde å klapre seg frem til.

Og de av skribentene som ikke havner i clinch med det skrevne ord, får boltre seg nede ved Eilertsenkaia. Der ligger NRK-bygget i erigert majestet, og spyr ut knot fra eteren åpner om morran til langt på natt. Spesielt de litt eldre på over seksti gir seg helt over når lokalnyhetene blir presentert i semantiske hallingkast, og på en blandingsdialekt som salige Ivar Aasen ville hatt store problemer med å stedfeste.

Har man intet annet fore en stille formiddag; slå på radioen og lytt litt på hva som utgytes. Jeg garanterer en særdeles morsom opplevelse. Og jeg kunne i samme slengen ønske meg mer matnyttige studentsponsorer enn lokale skjenkesteder. Norsk Språkråd og Logopedenes Landsforbund ville i en perfekt verden vært selvskrevne kandidater hvis meningen var å få kandidatene til å fremføre et forståelig budskap i skrift og tale.

Men bli nu ikke deprimert over en gammel grinebiters oppgulp. Det er et hardt liv dagens studenter lever. Det er ikke som i gamle dager. Da rakk studielånet til hva det var ment å rekke til. Nemlig bøker, hus og mat. Og noen fyll i ny og ne. Nå er prioriteringsrekkefølgen snudd på hodet.

Og derfor er det kanskje at dagens studenter overhodet ikke lar studiene komme i veien for utdannelsen. Til det er livet utenfor lesesalene altfor viktig. Så da blir det ekstrajobb på Rema, Rimi og de ymse vannhull byen over. I 1999 ble det foretatt en undersøkelse som konkluderte med at for å leve et anstendig studenterliv måtte man ha den nette sum av kroner 110.000 til rådighet. Og det hadde man jo ikke. Nå skriver vi 2003, og studentenes økonomiske situasjon er sikkert, om mulig, enda verre.

De bevilgende myndigheter på Løvebakken har etter hvert blitt presset til å øke studielånene til 96.000. Men fremdeles mangler noen lapper. Og de må jo fremskaffes på en eller annen måte. Og det går ut over fremdriften i studiene. Derfor er begrepet normert tid etter hvert blitt like meningsløst som amerikansk demokrati.

Jeg kan ikke akkurat slå meg på brystet og si at jeg har frekventert landets lesesaler i tide og utide. Rett nok har jeg vært immatrikulert både her og der, og leter jeg lenge nok vil jeg sikkert finne et gammelt Borgerbrev fra Universitetet i Oslo. Overrakt under oppsyn av Munchs feberfantasier i Universitetes Aula med sortkledde professorer i stram givakt.

Det ble aldri til at jeg startet på jusstudiet. Til det var min øvrige utdannelse alt for viktig. Men det var jo greit å inneha et studentbevis. Både SAS, NSB, Braathen og Widerøe viste stor grad av medmenneskelighet og lot oss arme bondestudentar under falsk flagg feire jul i nord med 50 % rabatt. Tur-retur. I flere år.

I tilegg har jeg faktisk bodd på to studenthjem. Også det med falske fjær og tvilsom legitimasjon. Det første, den beryktede Nordnorsken oppe ved Ullevaal Stadion var en hysterisk opplevelse. I sin tid ble rønna anlagt av kommuner i nord som ville ha et trygt sted å anbringe sin fremtidige åndelige kapital. Hvis bygget står den dag i dag, er det en stor entreprenørprestasjon. Maken til lurveleven og broget forsamling skal man lete lenge etter.

Deretter stod Bjerke Studenthjem for tur. Nabo var travbanen. Der ble grunnlaget for et par års liv med hasardspill og gambling lagt. - Og der gikk starten, messet de nasale løpskommentatorer hver onsdag og søndag, i et tempo og toneleie som hadde de inntatt en halv boks Valium før første løp. Og Gud vet?

Men moro var det. Vi var opptil flere beboere som hadde det riktig så spennende med magre studielån over hvite duker flankert av gangstere i alle avskygninger. Her flagret tusenlapper som snøkov i januar alt mens varm- og kaldblodige øk slepte seg frem til sensasjonelle 15 i vinnerodds.

Og hva skulle nå dette ha med studier å gjøre? Ingen ting. Og det merkes på purrebrevene fra Lånekassen. Og på fjorårets ligning. Selv kom jeg høvelig bra fra mitt korte opphold i Academia. Et beløp på 42 000 er nå ikke blitt større enn 160 000, og det er jo ikke så verst. Forholdene og renteføtter tatt i betraktning. 

Verre er det for de av mine gamle hestevenner som brukte seks år på første avdeling jus. Og det til tonene av 360 000 rentebærende kroner med første forfall på begynnelsen av 80-tallet. De deprimerende og astronomiske beregninger hva angår kvartalsvise avdrag på en slik lånefinansiert luksus overlater jeg til landets lærde sosial- og bedriftsøkonomer.

Hvis de noen sinne ble ferdig og kom seg i jobb. Deler av vår nasjonale økonomi tyder ikke på det.

4H på signingsferd

Jeg kom over noen gamle bilder her om dagen, og blant dem ett av nå avdøde Knut Hoff. Jeg hadde den glede å bli kjent med ham. Og hans kumpaner Hals og Horsdal. Den tid vi var på bokturné sammen. Tiden går. 

Jeg synes å tilbringe mer og mer tid sammen med godt eldre mennesker. Ikke at jeg bevisst søker dette geriatriske samkvem, men etter å ha blitt kjølhalt i 14 dager på et maritimt seniorcruise, er jeg nå midt ute på en såkalt boksalgsfremmende turné sammen med de tre røvere Hals, Hoff og Horsdal. 

Årsaken er at vi er utgitt på samme lokale forlag. De tre H-er og undertegnede som Hund utgjør derfor et lite, litterært 4H. Det medfører en del arbeid som signering av de respektive verk, og i de eldre herrers oppfinnsomme vokabular blir dette fort til en signingsferd. Det er snart bare velsignelsen som mangler, men da de er på fornavn med alle geistlige i hele Nord-Hålogaland bispedømme, er det nok bare et spørsmål om tid. 

I disse fimbultider kan de ukentlige boksigneringer være en svært så hustrig opplevelse. At Shirley ikke har frosset i hjel for lenge siden er meg et mysterium. Men så fort vi har benket oss i et iskaldt Glasshus, stimer det kjøpelystne rundt de eldre moromenn. Spesielt den selvutnevnte kanonér og Obergefreiter Horsdal er et evig oppkomme av ideer. 

Her forleden satt han krumbøyd over sitt arsenal med kalligrafiske fjærpenner og formulerte tunge slagord som ifølge ham selv ville øke salget av herrenes Røverhistorier med 300 prosent. Det første var nokså enkelt, og gikk ikke helt inn hos målgruppen som kom slepende på ferske Rimi-poser; Kjøp 2, betal for3!

Men den som tror at han ga seg med første sverdslag, han kjenner ikke den selvsamme Horsdal. Om ikke salget gikk til himmels, så opplød en unison latter til himmelen da hans andre forsøk lød; 

Kjøp 2, og få en utstoppet spekkhogger på kjøpet. 

Og oppmuntret av tilbakemeldingen forfattet han likegodt et nytt opprop: 

Kjøp 3, og få et bilde av en ung og naken Hoff på isbjørnskinn. 

- Det e godt retusjert, smetter Hoff inn, og de ler godt både de unge og litt eldre Bodø-damer som aldri synes å få nok av trekløveret. Og har man ikke helt visst hvem de var, så er denne troika bedre informert om byens innvånere av begge kjønn enn samtlige byråkrater hos både Kemneren og på Folkeregistret. 

- Dæven, æ huske æ dansa med ho dær, kan plutselig Hals meddele mens Hoff setter kaffen i vranghalsen i ren iver etter å meddele at - det gjør pinadø æ å. Og da er de ustoppelige. Anekdote avløser anekdote, og om de har løyet så lenge at de selv tror på det, vites ikke. Men de mest fantastiske historier fremføres med patos og innlevelse, og er det ikke tjyvløgn så er det i hvert fall ikke langt fra sannheten.

De har vært innom et utall yrker i sitt lange liv. Hoff er nok den mest bereiste med tjeneste som presseoffiser i Libanon, og den mest uforferdete. Hans vågale, og til dels uvettige stunt i de gebrekkeligste farkoster kunne fylle flere bøker, fra padling i badekar til opptil flere spektakulære havarier på land og hav. Han er berget fra en sikker vanskjebne ved flere anledninger, og er vel det nærmeste man kommer en svært god kjenning av både politi og Redningssentral.

Og Hoff er ikke ny i bokbransjen. Han er utgitt før, medlem er han av Nordnorsk Forfatterlag, og jeg fikk anledning til å studere hans siste opus ”Hr Hagenbecks orgelmusikk” da vi for en stakket stund var kommet oss inn i varmen på City Nord. Utkommet i 250 nummererte eksemplarer, med egne fantasifulle illustrasjoner og glanset omslag av Hieronimus Bosch burde jeg visst bedre enn å spørre hva den handlet om? 

Etter bare kort tid gikk det opp for meg at selv sujettet var mer surrealistisk enn Salvador Dalis villeste feberfantasier. Bare Horsdals fremvisning av sin siste salgsutløsende plakat om en boks gratis surstrømming, berget meg fra å måtte formateres på nytt. 

Og nu er Hoff akkurat ferdig med en barnebok om en sjiraff som har rømt fra et russisk sirkus. Den arme sjiraff ender etter hvert opp som brannstige i Bodø, og jeg foregriper vel ikke begivenhetene hvis jeg antar at den kommer til å fylle et darwinistisk tomrom. 

For en innflytter er de et sant skattkammer av byhistorie. De må kjenne alle i samtlige slektsledd fra da byen het Hundholmen, og frem til våre dager. De er på hils med alt som kryper og går. Og skulle en av herrene ikke ha det 100 prosent klart for seg ”kem han e unna”, så iler den som virkelig vet til med utfyllende informasjon slik at ingen krok er mørk.

Deres dag er fullpakket av møter og avtaler, og midt i en signering kan Hals bli borte. Bare for plutselig å dukke opp igjen med nisselue over et vidt gap i en haug av rødmussede medlemmer av Bodø Håndverkersangforening. De andre to leer ikke på hodet.

Så ble da kanskje ikke 4H-mataforen så gal allikevel. De har både hode, hjerte og hender så det holder.

Nu får vi alle håpe at helsa også holder. 

Lenge.

Arv og dårlig miljø

Syv av ti nordmenn kjenner mennesker som har opplevd varige familiekonflikter når arv skal fordeles, skriver Dagens Næringsliv. Og de burde vite det, leverandører av finansnyheter og sladder fra Parnasset som de er.

Vi litt mer ubemidlede har ledd lenge i skjegget når skipsreder Fred. Olsen og hans broder Petter nu i snart tredve år har slåss om både mors- og farsarv. Her krangles ikke om adgangsdokumenter til ei nedbetalt BBL-leilighet. Nei, her er milliarder og Munch-malerier i skjønn forening.

Men man trenger ikke ha en formue med seks eller syv sifre etter komma for å havne i trøbbel. Noen ganger er det evig nok med mormors gamle rokk. Etter nabokrangelen står arvetvistene som en garantist for ramponering av det som ennå måtte være igjen av samhold i samfunnets minste sosiale enhet.

Vår Herre måtte øyensynlig ha grunnet litt på dette. Talen han holdt i anledningen fyller flere sider i Matteus’evangelium. De som fremdeles stemmer KrF vil vite å finne den i kapitlene 5, 6 og 7. Vi andre får nøye oss med et utdrag. Dette sier Herren;

«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»

Nu er det dessverre slik at de færreste av oss velger å følge hans finansrådgivning. Litt utgått på dato er den nok også, da de neppe hadde arveavgift verken i Sodoma eller Gomorra. For aldri i vårt lands historie har det blitt samlet mer lader enn nå. Både på, og under jorden. Upåaktet både rust, møll og en og annen tyv.

Det er først når disse lader skal fordeles at hans motpart, han Tykje, kommer inn i bildet. Etter decennier med krangel, har vi tatt opp i det norske språk en dekkende beskrivelse på fordelingen av bo: Hushelvete.

De med særdeles god råd og et kobbel av advokater har det litt enklere. I de kretser er det aller meste på papiret. Bare åtte prosent av befolkningen har skrevet testamente, og de hører sannsynligvis alle sammen hjemme her. 

Resten står overfor det samme problem som Alexander den store. Hvordan løse den gordiske knute? Den som kunne ha løst opp i flokene er av forståelige grunner ikke å få i tale, og det blir opp til arvingene å rekonstruere.

- Mor ville det, og far sa det, og jeg husker at onkel sa at det skulle jeg ha.

Men se, det er det ingen andre som husker. For er det én ting vi vet, så er det at hukommelsen er selektiv. Vi husker det vi vil, og resten har bare ikke skjedd! Det krangles om alt fra den gamle kaffekverna til Petromaxen i uthuset. Aldri har det blitt vist slik rørende omtanke om det som for bare noen uker siden ble betegnet som ”gammel mannskit”. 

Og aldri er vel nostalgien større enn når man med knyttede never bivåner resultatet av genitorenes hamstring av kreti og pleti. Og har vi det fullt i gjemmer og lader, så blir det uutholdelig når man skal tømme en gammel, ugift onkels hus for gods og tull. Vi innrømmer det ikke, men det bor en skrotnisse i oss alle.

Og kanskje aller mest i kvinnene. De samler på alt, forvaltere av følelser og den sanne nostalgi som de er. Broderier og gamle kjoletøy. Lampeskjermer og porselenstallerkener med både Maud og Märtha, de eldre. Nipp og napp. Og de får det til å høres ut som at det ikke tar plass i det hele tatt. Rørende enige om fordelingen er de også. Tilsynelatende. Helt de kommer i egen heim og får tenkt seg litt om.

Vi menn vil gjerne ta vare på noe praktisk. Slik som en halv tonns slipestein med understell. Forskjellig verktøy som vi ikke vet hva skal brukes til. Og den gamle handvogna fra låven som kan komme godt med i et knipetak. Og selv om eldstemann ikke engang har begynt å planlegge hytte nummer to, så ser han monn i fjorten fag gisne dobbeltvinduer. Og broderen, som virkelig hadde bruk for vinduene, må gi seg for overmakta og ender opp med et spett som han hadde fra før.

Dette studium i en av menneskets merkeligste sider, kan ikke ha gått upåaktet hen. Derfor ikke rart at noen arvelatere tyr til en annen ytterlighet. For bare få år siden var alle landets aviser fylt av historien om elghunden Buster som ble rentenist og huseier da matmor vandret heden.

Ikke nok med at Buster kunne lepje elgelikør resten av livet, mellom fem og syv millioner gikk til hjemløse dyr. Og et og annet menneske i nød. Donator Randi Kveim (87) var i sin tid innblandet i en opprivende arvestrid, og det var for å unngå en ny feide i familien at hun testamenterte bort hele sin store formue.

Men det finnes andre metoder for å unngå denne elendigheten etter ens død. Grunnlegger av The Food and Wine Society, André L. Simon, hadde en av Englands beste og største vinkjellere. Og i sine siste år satte han alt inn på tømme den. Han klarte det nesten. Da han døde, lå det tre flasker igjen.

Bruk mens du lever. 

Likskjorta har ingen lommer.

Aromaparodi

(Vin er godt. Men det er faktisk bare et jordbruksprodukt. Ikke noe åndelig som prinsessen har intim kontakt med. Denne er noen år. Men som vin, blir det bedre med litt lagring)

Spesielt på sene lørdagsnetter beskyldes jeg ofte for å benytte meg av ord og vendinger som ikke inngår som statarisk pensum ved våre videregående oppbevaringsanstalter. Og det er jeg faktisk litt stolt over. Skulle jeg ha fremført mitt ærend etter normene i dagens norskundervisning, kunne jeg like godt ha gått over til døvespråk og semaforering.

Så er jeg da også oppvokst med hva man litt nedlatende kaller kadaverskolen. Rød-blyanten gikk varm hvis man foretok seg språklige sprell som lå utenfor de linjer som samfunnet den gang trakk opp for korrekt behandling av det norske språk. Selvsagt kan man bli fristet til utstrakt bokstavonani, men et søndagsord i all grå mandagstristesse frisker bare opp.

Men hvis jeg og mine skrivende kolleger har en hang til å pynte et inserat med noen fargeklatter hist og pist, så blir vi for ingen ting å regne mot de virkelige ekvilibrister i bransjen. Politikere kommer som nummer to, men som nummer én på Tåkefyrste-toppen troner vinskribentene.

Under en nokså påkrevd opprydding i et lass av hjemløse bøker, kom jeg forleden over det første vinkart som i 1981 skrev til en restaurant jeg drev i Oslo. Vi startet opp med 100 viner, og disse måtte på en eller annen måte bli presentert. Resultatet ble en egen ”bok” på 26 sider med fyldig informasjon om druetyper, vinmerker, produsenter og vinproduserende land. 

Alt kledd i en særdeles nøktern språkdrakt, og det ble både litt rørende og flaut å lese hvilken  omtanke våre gjester ble til del.  På første omslagside skriver jeg følgende;

- Siden vi fører over 100 merker ser vi det som vår plikt å informere Dem om vårt utvalg. Ord som lagringspotensial, stor kropp, bouquet, stoffrik osv. er vanskelig for en ikke-kjenner å forstå. Vi har derfor valgt å presentere våre viner på en annen måte.

Men hva har skjedd på disse 22 år? Mitt lille forsøk på å avmystifisere både viner og vinkart kunne like gjerne vært ugjort. De som er satt til, eller som har opphøyd seg selv til å informere det norske folk om Vinmonopolets tilbud av viner, har virvlet seg inn i en språklig støvsky. I stedet for å presentere lettfattelig informasjon til den jevne vindrikker, kaster de blindt rundt seg med ord og uttrykk som kun egner til å forvirre.

Det har alltid vært noe litt snobbete og elitepreget over vinbransjen. Agenturene for de største vin- og brennevinsmerker innehas fremdeles av en krets vinagenter med adresse Oslo Vest. Informasjon og smakinger gis til en nøye utvalgt krets av innvidde og likesinnede, og det har falt i avisenes lodd å informere allmuen. Noe er bra, men jevnt over feiler de kapitalt.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig å beskrive en aroma. Og med hvilke ord skal man beskrive hvordan de forskjellige vindruer smaker? Rett nok er vin kompleks materie, men man trenger ikke å gjøre det til en hovedfagsoppgave i ønologi. 

I Dagbladet er det min tidligere stamgjest Bjørn Lyng som styrer vinspalten. I de dager arbeidet han med utenlandsdistribusjonen av avisen, og utallige besøk i Spania var opptakten til hans glødende interesse for vin. Vi hadde mer enn én smaking av både dette og hint, men jeg kan ikke med min beste vilje huske at vi noen sinne diskuterte viner på den måte som han presenterer dem i sin spalte. Hør bare her;

- Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1994, Rioja. Spania. Kompleks duft av eikevanilje, tørkede frukter, tobakk og lær. Moden, fyldig og velbalansert smak med elementer av svisker, lakris og sjokolade fint avstemt mot et syrlig trepreg. 

Ikke småtterier! Hvordan i all verden skal vi finne ut av dette? Man kan jo selvsagt gå til innkjøp av en litt romslig morter. Heri drysses litt vanilje, litt eikespon fra Kondomeriet, noen Sunmaid rosiner, ei klype Rød Mix og ei skinnfille fra en utslitt skinnjakke. Det hele støtes frenetisk, og denne eksotiske pesto inhaleres under andakt. Og jeg skal se de flimmerhår og det sarte snyteskaft som filtrerer alt dette!

I Vinforum er Arne Ronold om mulig enda mer oppfinnsom. Her er noen smakebiter i kategorien duft: 

- Preg av mørke bær, gress og coladrops. Uttalt duft av skokrem og eik. Anis, fat, hud, edeltre, streif av jord, sorte oliven, trøfler, hint av sedertre, varme teglstein, stall (!), modent kjøtt, rå potet, preg av gasbind, innslag av høstløv, streif av petroleum, blyant og tobakk.

Ikke vet jeg hvor man skal få fatt i verken trøfler eller varme teglstein. Gasbind og petroleum er i handelen, løv er det plenty av i Rensåsen, og Abelsen skaffer sikkert sedertre fra Det Hellige Land hvis man spør pent. Så kan man jo gi seg sniffingen i vold. Men jeg er redd for at en vanlig dødelig vil komme til kort mot dette eksotiske potpurri.

Og når jeg leser ting som sitert ovenfor minner det meg om en gammel hedersmann som endelig hadde manøvrert seg til en posisjon som formann i et lokalt fiskarlag. Hans litt uheldige jomfrutale lød som følger;

- Æ står her i dag som  avløpsrør for det som rør sæ i feskarn sitt indre.

Vinskribentenes avløpsrør er ikke så verst, de heller. 

Forsøk på ønskeliste

(Om bare noen måneder er det jul igjen.... Måtte bare ta fram dette hjertesukk fra anno dazumal.)

Forsøk på ønskeliste

- Æ hold’ på med ei ønskeliste, sier min sønn sånn helt en passant under et at sine daglige raid i kjøleskapet. Og jeg skutter meg i sofaen og mer enn aner at nu får tusenlappene større vinger enn det største Always Ultra. Men det gir meg faktisk en idé. Hva om jeg skrev en ønskeliste for en gangs skyld? Avspist med slips som man er blitt i decennier.

1. En ny ullgenser. 

Dette har plaget meg i mange år. Jeg og en god venn leide en gang en leilighet i Leif Aunes vei. Det endte i tilnærmet katastrofe med underskriftskampanje for å få oss ut av området, da begrepet fargerikt fellesskap og stadig døgnvillhet var ukjente begreper i Nedre Rønvik. Et av våre siste gjøremål før vi flyttet, var å vaske klær. Fattige som vi var, og med sterke prioriteringer mot fluider, eide vi ikke vaskemaskin. Det ble å benytte byens eneste Vasketeria. 

For to som var oppvokst med mødre og andre litt eldre kvinner rund baut, var dette et uutforsket territorium. Men det gikk forbausende bra med alt som var av bomull. Og da vi stod igjen med en søppelsekk med hjemmestrikkede og Prinsen-innkjøpte ullgensere i alle tenkelige fasonger og mønstre, var det at overmotet tok oss. Inn med alt. Minste temperatur, og easy does it. Ut kom de sånn noenlunde i fasongen, men vi kunne ikke dra de med oss hjem i søkkvåt tilstand. Det ble til at vi kjørte dem en runde i tørketrommelen.

Den første som ble dratt ut etter hårene, var den siste fra min daværende kjærestes hånd. Den var strikket i både tynt garn og på tynne pinner. Det hadde jeg observert over en lengre periode. Kjærlighetserklæringen fremstod nu som en tovet ulldott, og stod av seg selv med to stive og korte ermer i anklagende positur overfor dette amatørmessige forsøk på å gå Garderoberenseriet i næringen. Ikke mindre enn ti stykker av sorten, likelig fordelt mellom vaskeekspertene, ble stedt til hvile i nærmeste søppeldunk. Og tildragelsen måtte ikke nevnes. Ble vi utesket om manglende ull-holdig garderobe, skulle vi svare at vi dessverre var blitt bestjålet.

Siden har jeg vært tilnærmet fri for ull mot huden. I år ønsker jeg meg en ny. Den skal i vaskeøyemed forbli uberørt av (mine) menneskehender.

2. Strømavbryter

Når et legeme senkes ned i vann, ringer telefonen. Og når man sliten og litt avbala en ettermiddag skal dra pleddet over strupehodet, bryter tredje verdenskrig ut hos en hjemmeværende tenåring nettopp ferdig med rekruttskola. Det skytes og datakriges slik at tapetet på andre siden av slagmarken krøller seg. 

Da er det man skulle ønske at det fantes en hendig liten trådløs dings med én bryter på. Den skulle med en enkel manøver mørklegge skjerm og datamaskin. Eneste levelige tilholdssted ble da utendørs. Slik kunne man la roen senke seg og kropp atter falle.

Jeg ønsker meg en slik. Sterkt.

3. Dusjdreper

I serien ønske-dingser er jeg nu kommet til en innretning som kunne fjernstyres fra sofaen. Den skulle sende signaler til dusjen og slå av varmvannet etter at avkommet hadde stått der uvirksom i fem minutter. Eneste alternativ var da å måtte stå i dagdrømmerier og hestsove under kaldt vann. Det ser jeg ikke helt for meg.

4. Remedier mot røykesug

Det finnes snart medisiner og vaksine mot alle lidelser mellom isse og fotblad. Ekte som imaginære. Men ikke Fanden om noe legemiddelfirma klarer å finne opp en pille som fjerner røyksuget for kortere eller lengre tid. Heller ingen av de utallige produsenter av naturmidler som skal hjelpe mot alle plager der skolemedisinen kommer til kort. 

Tenk for en velsignelse for alle utesteder som i disse dager sliter med røykere som ikke kommer til byen før ti minutter før kranene stenges. Omsetning og trivsel ville gått i taket. Men det blir vel med drømmen. Jeg får heller ønske meg et Høybråten-tomt Storting. Der er nok litt mer innen rekkevidde.

5. Isfrie bilruter

6. Akselererende global oppvarming. 

Dette er to sider av nesten samme sak. Jeg er lei av å fryse. At Maldivene og halve øyfloraen i Stillehavet vil forsvinne når havet stiger, får så være. Pittoresk fattigdom i 30 grader pluss kan man faktisk oppleve rett over Kjølen på Pite Havsbad.

7. Ulysses i kortversjon

Nesten alle jeg kjenner har bøker. Noen har opptil flere tusen. De aller fleste har Ulysses av James Joyce. Verdens mest kjøpte og uleste bok. Etter Bibelen. Jeg har begynt på den fem ganger, men nu er jeg lei. 

Så nu vet dere beskjed. 

Jeg lever i håpet.