Syv av ti nordmenn kjenner mennesker som har opplevd varige familiekonflikter når arv skal fordeles, skriver Dagens Næringsliv. Og de burde vite det, leverandører av finansnyheter og sladder fra Parnasset som de er.
Vi litt mer ubemidlede har ledd lenge i skjegget når skipsreder Fred. Olsen og hans broder Petter nu i snart tredve år har slåss om både mors- og farsarv. Her krangles ikke om adgangsdokumenter til ei nedbetalt BBL-leilighet. Nei, her er milliarder og Munch-malerier i skjønn forening.
Men man trenger ikke ha en formue med seks eller syv sifre etter komma for å havne i trøbbel. Noen ganger er det evig nok med mormors gamle rokk. Etter nabokrangelen står arvetvistene som en garantist for ramponering av det som ennå måtte være igjen av samhold i samfunnets minste sosiale enhet.
Vår Herre måtte øyensynlig ha grunnet litt på dette. Talen han holdt i anledningen fyller flere sider i Matteus’evangelium. De som fremdeles stemmer KrF vil vite å finne den i kapitlene 5, 6 og 7. Vi andre får nøye oss med et utdrag. Dette sier Herren;
«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»
Nu er det dessverre slik at de færreste av oss velger å følge hans finansrådgivning. Litt utgått på dato er den nok også, da de neppe hadde arveavgift verken i Sodoma eller Gomorra. For aldri i vårt lands historie har det blitt samlet mer lader enn nå. Både på, og under jorden. Upåaktet både rust, møll og en og annen tyv.
Det er først når disse lader skal fordeles at hans motpart, han Tykje, kommer inn i bildet. Etter decennier med krangel, har vi tatt opp i det norske språk en dekkende beskrivelse på fordelingen av bo: Hushelvete.
De med særdeles god råd og et kobbel av advokater har det litt enklere. I de kretser er det aller meste på papiret. Bare åtte prosent av befolkningen har skrevet testamente, og de hører sannsynligvis alle sammen hjemme her.
Resten står overfor det samme problem som Alexander den store. Hvordan løse den gordiske knute? Den som kunne ha løst opp i flokene er av forståelige grunner ikke å få i tale, og det blir opp til arvingene å rekonstruere.
- Mor ville det, og far sa det, og jeg husker at onkel sa at det skulle jeg ha.
Men se, det er det ingen andre som husker. For er det én ting vi vet, så er det at hukommelsen er selektiv. Vi husker det vi vil, og resten har bare ikke skjedd! Det krangles om alt fra den gamle kaffekverna til Petromaxen i uthuset. Aldri har det blitt vist slik rørende omtanke om det som for bare noen uker siden ble betegnet som ”gammel mannskit”.
Og aldri er vel nostalgien større enn når man med knyttede never bivåner resultatet av genitorenes hamstring av kreti og pleti. Og har vi det fullt i gjemmer og lader, så blir det uutholdelig når man skal tømme en gammel, ugift onkels hus for gods og tull. Vi innrømmer det ikke, men det bor en skrotnisse i oss alle.
Og kanskje aller mest i kvinnene. De samler på alt, forvaltere av følelser og den sanne nostalgi som de er. Broderier og gamle kjoletøy. Lampeskjermer og porselenstallerkener med både Maud og Märtha, de eldre. Nipp og napp. Og de får det til å høres ut som at det ikke tar plass i det hele tatt. Rørende enige om fordelingen er de også. Tilsynelatende. Helt de kommer i egen heim og får tenkt seg litt om.
Vi menn vil gjerne ta vare på noe praktisk. Slik som en halv tonns slipestein med understell. Forskjellig verktøy som vi ikke vet hva skal brukes til. Og den gamle handvogna fra låven som kan komme godt med i et knipetak. Og selv om eldstemann ikke engang har begynt å planlegge hytte nummer to, så ser han monn i fjorten fag gisne dobbeltvinduer. Og broderen, som virkelig hadde bruk for vinduene, må gi seg for overmakta og ender opp med et spett som han hadde fra før.
Dette studium i en av menneskets merkeligste sider, kan ikke ha gått upåaktet hen. Derfor ikke rart at noen arvelatere tyr til en annen ytterlighet. For bare få år siden var alle landets aviser fylt av historien om elghunden Buster som ble rentenist og huseier da matmor vandret heden.
Ikke nok med at Buster kunne lepje elgelikør resten av livet, mellom fem og syv millioner gikk til hjemløse dyr. Og et og annet menneske i nød. Donator Randi Kveim (87) var i sin tid innblandet i en opprivende arvestrid, og det var for å unngå en ny feide i familien at hun testamenterte bort hele sin store formue.
Men det finnes andre metoder for å unngå denne elendigheten etter ens død. Grunnlegger av The Food and Wine Society, André L. Simon, hadde en av Englands beste og største vinkjellere. Og i sine siste år satte han alt inn på tømme den. Han klarte det nesten. Da han døde, lå det tre flasker igjen.
Bruk mens du lever.
Likskjorta har ingen lommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar