Det svenske kongehus er vel ikke akkurat kjent for å rive snerken av grøten. Men i motsetning til vår egen parodi har de faktisk avlet frem et par åndsmennesker i sitt anegalleri. Prins Eugen ble etter hvert en habil maler, mens hans blåblodete og anemiske slektning Prins Gustav (1827-52) ble kalt ”sångarprinsen.”
Mine kunnskaper om livet på de forskjellige europeiske hoff er ikke hva det en gang var, om noensinne, men i mine leksika står Prins Gustav som tekstforfatter til den kjente studenterhymne; ”Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår”. Faen så lett for ham å si.
For nå er høsten over oss i all sine gulnete prakt, og med den, det årlige kalveslipp av sprenglærde og vitebegjærlige studenter som skal produsere ytterligere grå hår på forelesere og et desillusjonert korps av saksbehandlere i Lånekassen. For ikke å snakke om de nye drikke- og selskapsleker som årlig skal oppfinnes i bunkeren på Mørkved. Naboer til utdanningsinstitusjonen grøsser nå frem mot nye eksesser og decibelgrenser i sitt private Hank von Helvete.
Det lokale næringsliv ser ikke like mørkt på situasjonen. Snart raser det inn blanketter med firesifrede tall som umiddelbart vil få ustø bein å gå på. Det er ikke grenser på oppfinnsomhet når det gjelder å lure fra studentene de stakkers kroner de har tynt ut av stipender, lån og ett og annet godtroende legat.
Her er rabatter og studentpriser alle vegne, og når utestedene er hovedsponsorer for studentene, de på journalist inkludert, vil jeg tro at eierne skjeler til ølsalg og kasseapparat, og ikke til de eleverte tekstmessige bidrag. De må vi nok vente på til de subsidierte en gang kommer seg i jobb. Og selv da kan det bli et langt lerret å bleke.
Det jeg har sett og lest av de samme journalistspirer bare understreker behovet for en kraftig oppgradering av retteprogrammet i Word. Aller helst skulle vi lesere ha ønsket oss en fullstendig revisjon av funksjonen ”Autofullfør” i samme program. Da hadde vi kanskje skjønt hva de prøvde å klapre seg frem til.
Og de av skribentene som ikke havner i clinch med det skrevne ord, får boltre seg nede ved Eilertsenkaia. Der ligger NRK-bygget i erigert majestet, og spyr ut knot fra eteren åpner om morran til langt på natt. Spesielt de litt eldre på over seksti gir seg helt over når lokalnyhetene blir presentert i semantiske hallingkast, og på en blandingsdialekt som salige Ivar Aasen ville hatt store problemer med å stedfeste.
Har man intet annet fore en stille formiddag; slå på radioen og lytt litt på hva som utgytes. Jeg garanterer en særdeles morsom opplevelse. Og jeg kunne i samme slengen ønske meg mer matnyttige studentsponsorer enn lokale skjenkesteder. Norsk Språkråd og Logopedenes Landsforbund ville i en perfekt verden vært selvskrevne kandidater hvis meningen var å få kandidatene til å fremføre et forståelig budskap i skrift og tale.
Men bli nu ikke deprimert over en gammel grinebiters oppgulp. Det er et hardt liv dagens studenter lever. Det er ikke som i gamle dager. Da rakk studielånet til hva det var ment å rekke til. Nemlig bøker, hus og mat. Og noen fyll i ny og ne. Nå er prioriteringsrekkefølgen snudd på hodet.
Og derfor er det kanskje at dagens studenter overhodet ikke lar studiene komme i veien for utdannelsen. Til det er livet utenfor lesesalene altfor viktig. Så da blir det ekstrajobb på Rema, Rimi og de ymse vannhull byen over. I 1999 ble det foretatt en undersøkelse som konkluderte med at for å leve et anstendig studenterliv måtte man ha den nette sum av kroner 110.000 til rådighet. Og det hadde man jo ikke. Nå skriver vi 2003, og studentenes økonomiske situasjon er sikkert, om mulig, enda verre.
De bevilgende myndigheter på Løvebakken har etter hvert blitt presset til å øke studielånene til 96.000. Men fremdeles mangler noen lapper. Og de må jo fremskaffes på en eller annen måte. Og det går ut over fremdriften i studiene. Derfor er begrepet normert tid etter hvert blitt like meningsløst som amerikansk demokrati.
De bevilgende myndigheter på Løvebakken har etter hvert blitt presset til å øke studielånene til 96.000. Men fremdeles mangler noen lapper. Og de må jo fremskaffes på en eller annen måte. Og det går ut over fremdriften i studiene. Derfor er begrepet normert tid etter hvert blitt like meningsløst som amerikansk demokrati.
Jeg kan ikke akkurat slå meg på brystet og si at jeg har frekventert landets lesesaler i tide og utide. Rett nok har jeg vært immatrikulert både her og der, og leter jeg lenge nok vil jeg sikkert finne et gammelt Borgerbrev fra Universitetet i Oslo. Overrakt under oppsyn av Munchs feberfantasier i Universitetes Aula med sortkledde professorer i stram givakt.
Det ble aldri til at jeg startet på jusstudiet. Til det var min øvrige utdannelse alt for viktig. Men det var jo greit å inneha et studentbevis. Både SAS, NSB, Braathen og Widerøe viste stor grad av medmenneskelighet og lot oss arme bondestudentar under falsk flagg feire jul i nord med 50 % rabatt. Tur-retur. I flere år.
I tilegg har jeg faktisk bodd på to studenthjem. Også det med falske fjær og tvilsom legitimasjon. Det første, den beryktede Nordnorsken oppe ved Ullevaal Stadion var en hysterisk opplevelse. I sin tid ble rønna anlagt av kommuner i nord som ville ha et trygt sted å anbringe sin fremtidige åndelige kapital. Hvis bygget står den dag i dag, er det en stor entreprenørprestasjon. Maken til lurveleven og broget forsamling skal man lete lenge etter.
Deretter stod Bjerke Studenthjem for tur. Nabo var travbanen. Der ble grunnlaget for et par års liv med hasardspill og gambling lagt. - Og der gikk starten, messet de nasale løpskommentatorer hver onsdag og søndag, i et tempo og toneleie som hadde de inntatt en halv boks Valium før første løp. Og Gud vet?
Men moro var det. Vi var opptil flere beboere som hadde det riktig så spennende med magre studielån over hvite duker flankert av gangstere i alle avskygninger. Her flagret tusenlapper som snøkov i januar alt mens varm- og kaldblodige øk slepte seg frem til sensasjonelle 15 i vinnerodds.
Og hva skulle nå dette ha med studier å gjøre? Ingen ting. Og det merkes på purrebrevene fra Lånekassen. Og på fjorårets ligning. Selv kom jeg høvelig bra fra mitt korte opphold i Academia. Et beløp på 42 000 er nå ikke blitt større enn 160 000, og det er jo ikke så verst. Forholdene og renteføtter tatt i betraktning.
Verre er det for de av mine gamle hestevenner som brukte seks år på første avdeling jus. Og det til tonene av 360 000 rentebærende kroner med første forfall på begynnelsen av 80-tallet. De deprimerende og astronomiske beregninger hva angår kvartalsvise avdrag på en slik lånefinansiert luksus overlater jeg til landets lærde sosial- og bedriftsøkonomer.
Hvis de noen sinne ble ferdig og kom seg i jobb. Deler av vår nasjonale økonomi tyder ikke på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar