Aromaparodi

(Vin er godt. Men det er faktisk bare et jordbruksprodukt. Ikke noe åndelig som prinsessen har intim kontakt med. Denne er noen år. Men som vin, blir det bedre med litt lagring)

Spesielt på sene lørdagsnetter beskyldes jeg ofte for å benytte meg av ord og vendinger som ikke inngår som statarisk pensum ved våre videregående oppbevaringsanstalter. Og det er jeg faktisk litt stolt over. Skulle jeg ha fremført mitt ærend etter normene i dagens norskundervisning, kunne jeg like godt ha gått over til døvespråk og semaforering.

Så er jeg da også oppvokst med hva man litt nedlatende kaller kadaverskolen. Rød-blyanten gikk varm hvis man foretok seg språklige sprell som lå utenfor de linjer som samfunnet den gang trakk opp for korrekt behandling av det norske språk. Selvsagt kan man bli fristet til utstrakt bokstavonani, men et søndagsord i all grå mandagstristesse frisker bare opp.

Men hvis jeg og mine skrivende kolleger har en hang til å pynte et inserat med noen fargeklatter hist og pist, så blir vi for ingen ting å regne mot de virkelige ekvilibrister i bransjen. Politikere kommer som nummer to, men som nummer én på Tåkefyrste-toppen troner vinskribentene.

Under en nokså påkrevd opprydding i et lass av hjemløse bøker, kom jeg forleden over det første vinkart som i 1981 skrev til en restaurant jeg drev i Oslo. Vi startet opp med 100 viner, og disse måtte på en eller annen måte bli presentert. Resultatet ble en egen ”bok” på 26 sider med fyldig informasjon om druetyper, vinmerker, produsenter og vinproduserende land. 

Alt kledd i en særdeles nøktern språkdrakt, og det ble både litt rørende og flaut å lese hvilken  omtanke våre gjester ble til del.  På første omslagside skriver jeg følgende;

- Siden vi fører over 100 merker ser vi det som vår plikt å informere Dem om vårt utvalg. Ord som lagringspotensial, stor kropp, bouquet, stoffrik osv. er vanskelig for en ikke-kjenner å forstå. Vi har derfor valgt å presentere våre viner på en annen måte.

Men hva har skjedd på disse 22 år? Mitt lille forsøk på å avmystifisere både viner og vinkart kunne like gjerne vært ugjort. De som er satt til, eller som har opphøyd seg selv til å informere det norske folk om Vinmonopolets tilbud av viner, har virvlet seg inn i en språklig støvsky. I stedet for å presentere lettfattelig informasjon til den jevne vindrikker, kaster de blindt rundt seg med ord og uttrykk som kun egner til å forvirre.

Det har alltid vært noe litt snobbete og elitepreget over vinbransjen. Agenturene for de største vin- og brennevinsmerker innehas fremdeles av en krets vinagenter med adresse Oslo Vest. Informasjon og smakinger gis til en nøye utvalgt krets av innvidde og likesinnede, og det har falt i avisenes lodd å informere allmuen. Noe er bra, men jevnt over feiler de kapitalt.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig å beskrive en aroma. Og med hvilke ord skal man beskrive hvordan de forskjellige vindruer smaker? Rett nok er vin kompleks materie, men man trenger ikke å gjøre det til en hovedfagsoppgave i ønologi. 

I Dagbladet er det min tidligere stamgjest Bjørn Lyng som styrer vinspalten. I de dager arbeidet han med utenlandsdistribusjonen av avisen, og utallige besøk i Spania var opptakten til hans glødende interesse for vin. Vi hadde mer enn én smaking av både dette og hint, men jeg kan ikke med min beste vilje huske at vi noen sinne diskuterte viner på den måte som han presenterer dem i sin spalte. Hør bare her;

- Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1994, Rioja. Spania. Kompleks duft av eikevanilje, tørkede frukter, tobakk og lær. Moden, fyldig og velbalansert smak med elementer av svisker, lakris og sjokolade fint avstemt mot et syrlig trepreg. 

Ikke småtterier! Hvordan i all verden skal vi finne ut av dette? Man kan jo selvsagt gå til innkjøp av en litt romslig morter. Heri drysses litt vanilje, litt eikespon fra Kondomeriet, noen Sunmaid rosiner, ei klype Rød Mix og ei skinnfille fra en utslitt skinnjakke. Det hele støtes frenetisk, og denne eksotiske pesto inhaleres under andakt. Og jeg skal se de flimmerhår og det sarte snyteskaft som filtrerer alt dette!

I Vinforum er Arne Ronold om mulig enda mer oppfinnsom. Her er noen smakebiter i kategorien duft: 

- Preg av mørke bær, gress og coladrops. Uttalt duft av skokrem og eik. Anis, fat, hud, edeltre, streif av jord, sorte oliven, trøfler, hint av sedertre, varme teglstein, stall (!), modent kjøtt, rå potet, preg av gasbind, innslag av høstløv, streif av petroleum, blyant og tobakk.

Ikke vet jeg hvor man skal få fatt i verken trøfler eller varme teglstein. Gasbind og petroleum er i handelen, løv er det plenty av i Rensåsen, og Abelsen skaffer sikkert sedertre fra Det Hellige Land hvis man spør pent. Så kan man jo gi seg sniffingen i vold. Men jeg er redd for at en vanlig dødelig vil komme til kort mot dette eksotiske potpurri.

Og når jeg leser ting som sitert ovenfor minner det meg om en gammel hedersmann som endelig hadde manøvrert seg til en posisjon som formann i et lokalt fiskarlag. Hans litt uheldige jomfrutale lød som følger;

- Æ står her i dag som  avløpsrør for det som rør sæ i feskarn sitt indre.

Vinskribentenes avløpsrør er ikke så verst, de heller.