Dialektforsker og dr. art. Agnete Nesse har nedkommet med nok en bok om våre dialekter. Først gikk bergenserne under kniven, nå er det de unge bodøværinger som dissekeres. ”Bydialekt, riksmål og identitet – sett fra Bodø» heter boka, og viser utviklingen av dialekten i en by med stor tilflytting og vekst. Bodø er, som alle andre byer, befolket av innflyttere. Ur-bodøværingene, det vil si de som kan følge sin historie fra Hundholmen og fram til nå, er en eksklusiv klubb med nokså få medlemmer. De få som er igjen, holder seg til et pent riksmål. Den dialekt som er blitt snakket i byen er et kompromiss. Med innslag fra målførene i Beiarn, Gildeskål, Steigen, Misvær og andre områder. Og språket er i evig forandring. Spesielt blant de unge som til nesten alle døgnets tider lever i cyberspace.
Samtidig utvikler det seg et stammespråk. Petter Schjerven hadde et fantastisk program på NRK som het ”Typisk norsk”. Der gikk han blant annet inn i slang og avarter av osloensk. Når unge bodøværinger innleder nesten annenhver setning med "æ bæ snær”, så er ikke der mer kaudervelsk enn oslogrytas ”snaruattea?”, selv om begge nok trenger en forsker av Nesses format for å bli dekryptert. Det samme kan sies om min generasjons uforståelige ”ty det!” til den latterlige bruk av gradsadverbene lite og mye. En diametral motsetning som vi i vårt stammespråk satte sammen til å bety alt fra ”ikke i det hele tatt” til både ja og nei. Denne semantiske galskap avgikk heldigvis med døden.
En by kan være et skremmende sted for en ung innflytter. Rent språklig. Det har våre landsens forfattere opplevd. Og ikke minst de tusener av bondestudenter som flyttet på hybel for å ta sin examen artium. For en ungdom som kommer til Bodø arter det seg likedan i dag. Gruppepresset er stort, og konformiteten er blitt religion. Arbeidet med å bli kvitt de mest brysomme, og fonetisk skurrende ord starter fra dag én. Og etter kort tid sniker det seg umerkelig inn tonefall, ord og vendinger som man ikke hadde med seg ved ankomst.
Redselen for å være annerledes er ikke av ny dato. Den er bare en annen variant av den virkelighet som møtte nordlendinger ved ankomst hovedstaden i etterkrigstiden. Der ble dialekten direkte stigmatiserende, og den forsvant da også fortere enn svint. Omslaget kom ikke før på 70-tallet da en nordnorsk identitetsbølge feide over landet. Men vi er ikke alene om å pynte på dagligtalen. Engelskmenn går på kurs i hvor de øver på intonasjon og lyder. Til slutt skal de høres ut som hallomannen på BBC.
Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk. Det har utviklet seg gradvis, og det er ofte tilfeldig hvor det oppstår geografisk. Oslo er ikke landets språknavle, og den dialekt som snakkes i hovedstaden er bare en av mange østnorske. Nederlandsk standard er en miks av språket i byene Brugge, Antwerpen og Amsterdam. Høytysk sies å stamme fra Hannover, men er egentlig et kompromiss mellom dialekter i Mellom- og Sør-Tyskland. Italiensk standard er basert på dialektene i Toscana, og fransk på parisisk uttale.
Alle fugler synger med eget nebb.
Lite mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar