Hjelp, vi skal ha barn

Jeg og Dorte Skappel skal ha barn. Barnebarn. Dessverre på hver vår kant. Men dog. Min alltid like optimistiske avdelingsleder kaller sin horde av barnebarn for ”Livets dessert”. Selv om jeg tidvis har henne mistenkt for å se på dem som tilslørte jævelunger. Vi får nå se. Nedkomsten skal ikke skje før ved nyttårsleite en gang, så før det kan vi jo se litt på fenomenet. 

Det er ikke lenge siden det å få barn var den naturligste ting av verden. Materielt sett. De baby- og barneklær som ikke ble produsert av en utvidet familie, fikk man låne av andre. Intet sosialdemokratisk loft og uthus uten førti, femti papirsekker og esker med tørre og rene klær. Og jeg ser ikke annet enn at vi vokste opp, selv om litt uskarpe barnefoto kun viser en ulldott med fjes og lue på. I ei trevogn som hadde fraktet tre generasjoner på vinglete hjul.

Nå er utstyrshysteriet et faktum, og tekstilært utstyres de kommende borgere av Gosen med økologisk dyrket bomull, håndspunnet alpaca og Voks-i-pose i italiensk forhud. Dagens mødre kler ikke bare opp sine barn. De pynter seg selv i babyens stråleglans. 

Men det har de kanskje fortjent? For like vondt har det i følge informerte kilder vært å føde siden tidenes morgen. Selv om keisersnittstatistikken har gått i taket det siste tiåret. Kanskje er ikke den kvinnelige og påståtte, skyhøye smerteterskel så imponerende allikevel? Det tema må vi la ligge, og heller se litt på noen tall fra Medisinsk fødselsregister (MF). Et tallknuserorgan under Folkehelseinstituttet, og med beliggenhet Bergen.

Etter at alle de vel 61.000 fødsler i toppåret 2008 vel var innrapportert, kunne et tilfreds MF meddele verden at gjennomsnittsvekten på den Kongelige Norske Baby var 3475 gram, mens den fødende mor var i snitt 28 år. Fars gjennomsnittsalder er av en eller grunn ikke registrert, noe jeg akter å ta opp med Likestillingsombudet ved at annet høve. Og hvor kom de så til verden, alle disse 61.000 skrikhalser som skal gjøre livet hett og nettene til et mareritt?

Den overveldende majoritet er, ikke uventet, født på fabrikk. Men det viser seg at hele 513 stykker unnslapp institusjonslivet, og ble født, om ikke utenfor ekteskap, så i alle fall utenfor helseforetakenes klør. Denne lille, tapre gruppen av geriljababyer, (minus de 87 puslingene som var planlagt født hjemme), består av 192 såkalte ”ikke planlagte hjemme”, 186 ”under transport” og 48 på ”ukjent sted”. Det vil si toaletter, heiser, fotballarenaer, skjenkesteder, shopping, soppturer og ellers aktiviteter i skog og mark. Vi ønsker alle 426 rømlinger lykke til, sikre i troen på at dette er nasjonens kommende gründere.

Men så er tiden kommet, fostervannet er en lysfontene i heimen, og mor skal fraktes til institusjon. Med far på slep, selvfølgelig. Jeg har til gode å forstå hva han har å gjøre der i det hele tatt, men med blir han. Og de titusen nettsider som beskjeftiger seg med barnefødsler har faktisk tenkt på den arme stakkar. For mor har selvsagt pakket en såkalt ”fødebag”, og der ligger mat og styrkedrikk til far. Bagen er ellers av det romslige slaget og må inneholde følgende:

Morgenkåpe, tøfler, leppepomade, amme-bh, svangerskapspapirene, flere par truser, sokker, tannbørste og -krem, bodylotion, ansiktskrem, deodorant, sjampo og balsam, honning og rigabalsam, hårbørste, mp3-spiller, bøker, godteri og snacks, kamera, batterier, penn, myke klær, klær til babyen og klær til far. 

Det sier i alle fall ekspertene på klikk.no, og jeg avstår fra ytterligere ordspill.

Ønsk meg lykke til.