Dugnad i egoismens tid

I programmet ”Typisk norsk” som gikk sin seiersgang på skjermene i 2004, ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord. Bare knepent slått av matpakke og koselig. Dugnad og matpakke er språklige relikvier fra en tid med nasjonal gjenoppbygging, solidaritet og skippertak, mens det siste er kom ridende inn i språket på ryggen av en stadig økende velstand.

Dugnadsbegrepet er ikke særpreget norsk, selv om gi gjerne trykker det til våre bryst når vi skal skryte litt av oss selv. Både i finske og finlandssvenske miljøer opererer man med ”talko” som er mye av det samme. Fra flere miljøer kommer nå små nødrop om dårlige rekruttering til dugnad, og at enkelte lag og foreninger er i ferd med å forgubbes. To av dem som har gitt, og gir, Bodøfolk gode, daglige opplevelser er gutta på Nyholms Skandse og Bodømarkas Venner (BMV). Ingen vet vel helt hvilket arbeid de lagt ned til fellesskapets benyttelse.

BMV har historie tilbake til 1982. Da ble forløperen Humørløypa AL dannet. Navnet er en forkortelse for HUnstad-MØRkved, og løypa ble bygd i årene 82-88 i en lengde på nesten en mil. Og da BMV kom til 1987 hadde de noe å bryne seg på. Bodømarka er over 150 kvadratkilometer, og er et rekreasjonsområde som blir omsluttet av byen. Vi har havet i front, og marka i ryggen. Det er i markas varierte topografi at en gjeng idealister har holdt på. Resultatet ser vi hver dag. Velpreparerte løyper, gapahuker og benker i et stadig større antall. Et lite samfunnsregnskap for BMV er interessant lesning. Da sesongen 2007 var over hadde de lagt ned 48 000 dugnadstimer til en samlet verdiskapning på rundt 15 millioner. Det er et enormt stykke arbeid utført i uselviskhetens ånd til fellesskapets beste. Det kunne nesten ha vært under Gerhardsen og Torp. 

Nyholmen var terra incognita til 1994. Kun en holme i innseilingen med ei lykt på neset. Det var liksom det hele. Havørna og Bodø/Glimt får ha meg unnskyldt, men i dag er skansen vårt fremste bysymbol. Sporene var nesten helt forsvunnet. Kun tegningene av ingeniørkaptein Friis fra 1810, og det var disse en gjeng entusiaster hadde å forholde seg til da de startet gjenoppbyggingen. Stein for stein. I den grad de fant den originale steinen. Siden skansen ble nedlagt i 1835 er mangt et hus i sentrum reist på gammel festningsstein, og tidens tann og en okkupasjonsmakt hadde lagt den nesten i grus. Nå ligger den der i alle sin prakt. Og de gamle gutter begynner å bli slitne. 

Både i BMV og på Nyholms Skandse. De trenger frisk blod, og folk som vil gjøre en ubetalt jobb i all slags vær. Det spørs om de får ønsket oppfylt. Om det ennå finnes unge lunger som kan gi dem det oksygen de trenger for å overleve? Borettslagene setter i økende grad dugnaden bort til andre, og fotballforeldre åpner heller pengeboka enn å komme i dugnadsknipe. 

Familien, nabolaget og lokalsamfunnet er snart tømt for oppgaver. De er overtatt av det offentlige. Folk har sluttet å løse problemer og utfordringer i samarbeid, og gitt grobunn for en sneversynt individualisme der vi snart er fritatt for forpliktelser og håndslag overfor hverandre. Gro Harlem Brundtland etterlyste nabokjerringa.

Hun er død. I hennes sted har vi fått sosionomene. Det blir lite dugnad av slikt.