Interessen for eiendom i utlandet er stor, slår Prognosesenteret fast. Hele 48.600 norske husholdninger har planer om å kjøpe feriehus utenlands, og det er det høyeste tallet de har registret. De som lengter til en finca eller casa i Syden er flere enn de som drømmer om svaberg og bølgeskvulp i havkanten. Optimismen er stor i næringslivet og i privatøkonomien, og inntektene våre øker år for år. Det er ikke rart at blikket rettes sørover.6.100 husholdninger kjøpte bolig i utlandet i fjor, og de kommer i tillegg til de 86.000 nordmenn som i dag eier feriehus i utenlands. Og hvor vil de være? En tredjedel vil til Spania og til norskekysten, eller Costa Blanca, der Frp er største parti, og der butikkene selger Korni flatbrød og Vesterålens fiskeboller.
Interessen for Spania er enorm, og det skyldes blant annet krakket i eiendomsmarkedet der titusenvis av ferdige, og halvferdige, hus og leiligheter nå går på billigsalg. Men rushet etter hus i utlandet har ikke bare økonomiske årsaker. Det handler også om demografi. Vi blir stadig flere eldre, og de aller fleste av dagens norske pensjonister har til salt i grøten, og vel så det. Pensjonsreformen har gjort at man kan forlate arbeidslivet nokså tidlig med en pen pakke pensjon i lomma, og dermed selges eneboligen, man anskaffer seg enklere husvære, og livet skal nytes i fulle drag. Både hjemme og ute.
Selv om vi ikke er medlem i EU er vi pengesterkt til stede over alt. Ikke minst på strendene og i badebyene i de såkalte PIGS-landene, Portugal, Italia, Hellas og Spania. Og det har vi vært siden Interrail førte sin første last med fulle norske ungdommer til Syden. Den internasjonale jernbaneunionen innførte Interrail kom i 1972 for å markere sitt 50-års jubileum. Ungdommen kom i årevis i horder til land som ble holdt i jerngrep av diktatorer. Franco, Salazar og oberstene i Hellas så med blide øyne på importen av norske kroner og et sårt tiltrengt tilskudd til nasjonaløkonomien. Og dette var lenge før oljepengene begynte å renne inn i den norske statskassen, og lenge før vi ble Europas krøsuser.
Nå er disse Interrailpionerne, og de som kom etter, blitt noen år eldre, mye rikere, og nå ankommer de ikke med tog drassende på et slitent telt og en fillete ryggsekk. Men med fly, egen bobil og med nøklene til sin bolig nummer to i de landene som nå sliter med en elendig nasjonaløkonomi og skyhøy arbeidsledighet. Blant ungdom er den i mange aldersgrupper helt oppe i 40 prosent. Man snakker nå høyt om en tapt europeisk generasjon. Skal vi sammenligne med norske forhold så må vi helt tilbake til trettiårene for å finne maken til elendighet.
Men for Ola Nordmann betyr krisen i Sør-Europa at vi kan handle bolig, spise og drikke på billigsalg.
Det har aldri vært bedre å være norsk i Syden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar