Adventus domini

Nå er vi midt i det. Førjulsfeiring og advent. Sammen med påsken er desember en selsom studie i kollektiv, åndelig forvandling med til dels dramatiske innhogg i privatøkonomien. Givergleden har ingen ende, den være seg overfor barn i Afrika, egne avkom, nåværende og tidligere livsledsagere, restauranter og handelsstand.

Det første varsel om denne årvisse vekkelse er vår importerte Luciafeiring. Så kommer 
Frelsesarmeens julegryter, alle blir veldig gavmilde overfor Kirkens Bymisjon, det første koselige koret skal ha sin førjulskonsert, og de avdankede og skinnblakke tenorer og sopraner som tidligere falt ned over våre arme hoder som en gammeltestamentlig gresshoppesverm, er byttet ut med lokale artister og entertainere som gjør sitt ytterste for å sette oss i julestemning. Eller depresjon, om man vil. 

Barna, både de små og de store, har for lengst presentert familien for ønskelister lange som syv hungersår. Og hva er det de partout skal ha? Det er smarttelefoner og data, all mulig bærbar ulyd, snowboard med tilhørende tekstiler samt friske sedler som skal byttes inn i livsnødvendigheter med levetid på to måneder. Alt mens far står lamslått og tenker på nattlige represalier hvis ikke mor blir dynget ned i gull og diamanter. Ingen ting å si på at det går varmgang i hyllene med nervemedisin på polet på City Nord.

Og en smule varmt går det også i byens stekeovner når de hersens syv sorter skal produseres. Jeg kjenner ikke et eneste menneske, levende eller død, som med hånden på hjertet har bekjent at de liker dette knusktørre skonrokkeri. Kakene går i en evig innenriksfart fra spiskammers til kaffebord, og uberørt av menneskehånd i retur. Og skulle man for skams skyld prøvesmake dette celluloseprodukt, så ryr de sammen for et godt ord slik at man sitter og vrir seg i smuler resten av kvelden. De mest infame har funnet veien innenfor ens nyinnkjøpte julekonfeksjon.

Folks forhold til svin er aldri mer intimt enn nå. I form av ribbe og søtt til kaffen. Marsipan, 
eller marci pane, Markus' brød, ble etter hvert formet som en gris, og kommer i handelen i oktober. Walt Disney kunne ikke ha gjort det bedre. Dette særnorske fenomen må da ytterligere bekrefte muslimers antagelser om at vi er en nasjon av urene berserker. 

Bordskikkene blir så ymse. Moralen likeså. Det er bare å nevne ordet julebord så grøsses det langt inn i ryggmargen i både dannede, og litt pripne kretser. Sextrakassering er forbudt i 364 av årets 365 dager. Bare ikke den dagen da firmaet skal ha julebord. I riktig gamle dager var det på en måte tillatt, man tok godt for seg av både døde og levende kjøttruller, og den som forlot et hus uten å nyte noe, brakte ulykke over huset. I gråbeinsøkonomien var det sikkert helt ok at man ikke ble spist ut av heimen. Verre var det at den som juleaften først holdt opp å spise, skulle dø det kommende år. 

Dagbladets avdøde kulturreporter Bernhard Rostad skrev for mange år siden et lite dikt som elegant beskriver våre kulinariske eksesser. Det gjengis in extenso med ønske om en god jul, som til neste år vil starte en måned tidligere enn i år.

Røkelaks, gravlaks, reker. 
Rakfisk, ørret, laks. 
Skalldyr, salater, kylling. 
Spekemat, skinke, tunge, 
rype, roastbiff, postei. 
And og gås, kalkuner, 
sylte, rull og griselabber. 
Ribbe, pølse, gassefett. 
Gasseribbepølsefett. 
Grisesylterullelabber.
Ribberullegasseri. 
Pølsesylteribber.
Sylterullegriseri

En tale til Jensen

En tale til Jensen

Her forleden holdt vårt lille selskaps overhode den årlige tale der han redegjorde for rikets tilstand. Da avisen er organisert som et aksjeselskap der alle ansatte, bortsett fra undertegnede, har sin lille prosentvise sits, burde jeg vel heller kalle fremføringen; De Rikes Tilstand.  

Etter at redaktøren i tillegg hadde tatt en sveip innom en variant av trontalen, og skissert styrets planer for det kommende år, var det derfor på sin plass at en av undersåttene fikk komme til ordet.

Ikke at jeg mangler spalteplass for mine utgytelser. De er stilt meg rikelig til disposisjon, i kanskje litt for stor grad. Men muntlige fora har manglet, så denne rekonstruksjon av min tale, blir nok det nærmeste Bodø Nus ledelse kommer de famøse julebord, også kalt Sannhetens Øyeblikk.

2004 er det regnskapsår der jeg har figurert som en tilnærmet ren byrde i posten lønn og honorarer. Årene før føltes det som å jobbe på kontrakt med pliktarbeid i deler av året. Ikke ulikt de leilendinger som tidligere trellet under gårdsnummer 1, bruksnummer 1. Det har nu heldigvis forandret seg, og jeg vil tro at aksjonærene har fått litt valuta for pengene.

Min Side 4 er et verktøy for utløp av egne frustrasjoner og irritasjonsmomenter, men like mye en skriftlig redegjørelse for de iakttakelser jeg gjør uka gjennom. I hele ni måneder, et helt svangerskap, har jeg hatt gleden av å følge redaktørens gjøren og laden. 

Det første kvartal av 2004 glimret han med sin landflyktighet. Jeg var bare sporadisk innom redaksjonen, og visste ikke annet enn at han lett utbrent hadde søkt tilflukt under en mildere himmel. Men også at han via e-mail og med jernhånd manet sine tre annonseselgende gullhøner og en lederløs skribentstab til ytterligere dåd i jakten på pengeløse annonsører og de helt Sterke Saker. 

Men han kom nu hjem en svært tidlig vårdag fra sitt elskede Italia, og ikke som Ibsen, i båre på panserskipet Norge. Den logiske fortsettelse på setningen kunne ha vært: Selv om det var mange som …. Men det ville vært delvis ondsinnet.

Han må øyensynlig ha både tenkt og grublet i sitt lille eksil. For indretjenesten ble lagt radikalt om. Her skulle det være struktur. Morgenmøte klokka ni presis, hver bidige, steinhardt fokus på levering av stoff, tallan!,tallan!,tallan!, og et vell av nye ideer og spiler i alle retninger under Bodø Nus paraply. La de tusen ideer blomstre. 

Det prosjekt som jeg ennå har rystende mareritt om, var det kryptiske Mørke Nu. Jeg tror ikke kultur-koryfeene i sine kommunale og fylkeskommunale gjemmer kunne ane hvor treffende tittelen var for de arme stakkarer som skulle dekke det hele.

Mitt forhold til levende lys er særdeles anstrengt, etter å ha hatt samboere som uten unntak har hatt et nesten erotisk forhold til stearin. Det ble til at min kontormakker Helge tok seg av saken om 1001 Lysglimt, og hvordan han klarte å få noe vettig ut av denne happening som absolutt ingen helt visste hvordan ville utarte, er meg helt uforståelig, men like fullt en stor prestasjon.

Selv skrev jeg om Min Ensemblet og Party Music. En knoppskyting i Arne Nordheims ånd, og sikkert en hyllest til vår verdensberømte kunstner. For øvrig den eneste sterkstøm-elektriker med æresbolig og kunstnerlønn. Arkimedes og Rulletrappa, Sonar – en konsert for Bodø og Musikk for Dyp fiolin ble skrevet i tilnærmet ørske og null peiling. Såpass ærlige får man være når status for 2004 skal gjøres opp.

I et annet av redaktørens utallige prosjekt må nevnes at boken min faktisk kom i hyllene etter at vi nesten hadde revet strupene av hverandre både i skriftlig og muntlig form. Hans nye organ for Sortland & Omegn, Vesterålingen, ble et bra produkt selv om jeg ble alt for dyr!!, og en rekke andre utenomsportslige aktiviteter så dagens lys. 

Og dette er mitt lille ankepunkt mot den gode redaktør. Ikke at han maser livet av oss om inntjening, levering og den evige bunnlinja, der har i alle fall undertegnede blitt resistent, men at han nok kunne ha hatt tastaturet fatt og skrevet mer enn han gjør. Det er mulig at jeg har drømt, men jeg synes å erindre at han har sagt et sted, at heretter skal han levere en litt større sak, sikkert en Hard Sak, ihvertfall hver tredje utgave. I så fall hilses det velkommen.

Til slutt, bare et par ord om den nye driven med fokus på psykisk og fysisk helse. Om det er redaktørens egen treningsiver med påfølgende overproduksjon av både endorfiner og annen hormonell lykke som ligger bak, vites ikke. Jeg har ikke hørt at det har vært ytret bekymring om degenererende helse i noen del av organisasjonen. Mensen har vi jo alle til tider, uten av jeg må spennes fast på en ergometersykkel til allmenn beskuelse og generell munterhet. Den smule image jeg fremdeles måtte ha igjen etter en lengre reise i jungelen, akter jeg ikke å tukle med. 

En liten erkjentlighet er på sin plass på en dag som denne. Og med mitt intime forhold til alt som både lever og dør på glass, vil jeg overrekke deg en liten gave fra Italia. Jeg går ut fra at du stiller med kvittering for ett eller annet, tilsvarende et beløp på € 100, ellers blir det dessverre skatt på beløpet.

På vegne av oss alle, en liten flaske til vederkvegelse i de mørke vintermåneder.

Talen som aldri ble holdt

Talen som aldri ble holdt

Påsken er blitt helt kriminell. På alle måter. I tekst, bilder og fremferd. Vi visste det bare ikke helt sikkert før nu. Dagbladets horde av samfunnsgrafsere har postulert seg frem til at påsken og andre familiesammenkomster er blitt direkte livsfarlig for familielykken. Det var den negative, tabloide ballast en hel nasjon ble pålesset like før Påskeaften.

Jeg visste at sommerferie, julebord og nyttårsaften var en gammel familiær slagmark, men nå er også disse to siste seremonier rykket langt frem i køen. Hadde vi det ikke tøft nok fra før; slå opp i avisen. Far kjefter, og mor har sujettet klart for familiens første kriminalgåte. På alle kalendariske røddager og sammenkomster av enhver art, er det fra nå av fritt frem for fritt fall.

Og siden den nordlige utgave av salige Pave Gregors kalender i perioder består utelukkende av fridager, ligger vi menn, bokstavelig talt, lagelig til for hugg. For jo mere vi er sammen, jo skumlere det blir. Dette var bakteppet for en opptreden jeg skulle ha hatt i anledning en god venns jubileum. 

Det har i årenes løp falt i mitt lodd å agere toastmaster og taler ved en rekke såkalte festlige anledninger. De aller fleste har forløpt smertefritt og uten kalamiteter av noe slag, så da invitasjon innløp var jeg mer enn klar. Og med nykvesset blyant skred jeg til arket. Arkaisk. Jeg vet. Men en kladd er litt tryggere enn et Word-dokument som plutselig kan ta seg en cyber-avstikker til en intetanende e-postkasse.

- Kjære gamle venn! Gratulerer med de første femti år av ditt liv. Du runder milepælen i fin stil.

Du ser det med en gang du løfter blyanten fra arket. Bare bullshit. De første femti. De aller færreste av oss opplever de neste. Fin stil, og fin stil. Du ser jo unektelig ikke så verst ut, men både hår og kropp er merkbart tynnere, og det første har et sterkt islett av grått. Det er ikke helt sant. Du er helt grå. Vi prøver igjen.

- Gamle ørn! Gratulerer med dagen. Vi har hatt mange artige stunder sammen. Jeg husker som i går da…

og nå er det man beveger seg inn i et minefelt hvor man skal trå særdeles varsomt for ikke å sprenge kontoen for goodwill helt til himmels. For både taler og jubilant. For hvilke rampestreker var det vi da forlystet oss med? Og med hvilke unge kvinner? Og er alt glemt og er noen av jentene tilstede i dag? 

Ingen, så vidt man kan erindre fra et kort blikk på gjestelista. Men noe mer upålitelig verktøy enn hukommelse er ikke vi menn oppsatt med. Og alle jubilerendes nåværende livsledsagersker skal man ikke kødde med. Av en eller annen merkelig grunn har de ikke snappet opp alt av sin kjæres ferd her på jorden, og i farvann som dette bør man helst søke nødhavn. Fortest råd.

Mang en overmodig festtaler har skapt direkte uholdbare tilstander i heimen etter sine utlegninger av felles ungdoms overmot. Rett nok var samtlige av våre manøvrer langt unna grensen for påtale, men når man hører at jubilanten i tillegg skal flankeres av sine tilknappede losjebrødre i mørk dress, grøsser man bare ved tanken på hans fremtid i både åpne og lukkede landskap. Nei, stryk hele gymnastida.

- Vi hadde en fin tid sammen på gymnaset. Jeg husker godt da du flyttet til en annen by for å ta fatt på din utdannelse. Fikk topp karakterer og ble ferdig til normert tid. En stor prestasjon.

Det er bare til man plutselig kommer på at noen gamle venner tok eksakt samme studium og brukte dobbelt så lang tid. Og er invitert. Der for to setninger til.

- Og kom tilbake til byen nygift og startet din egen bedrift.

Men det husker man jo faen ikke. For da var jeg flyttet til Oslo. Vi mistet rett og slett kontakten i nesten ti år. Jeg traff deg en gang, og da drakk vi oss drita på en konsert med Fats Domino. Og skulle det være noe å trekke frem for de gamle brokadekledde tanter som fremdeles hegner om ditt konfirmasjonskontrafei? Arverekkefølger har blitt forandret for mindre. 

Så hvor stod man i lovtalen? Snipp og snau. Og hva gjør man da? Jo, man oppgir hele prosjektet, og meddeler toastmaster at man må strykes fra lista. Det var som bare fanden!

Forløpet, da? Festen? Samtlige var i storform. Det ble til tider som en gammel gymnasfest i kantina. Chris Shepard overgikk seg selv i musikalsk nostalgi. 

Kjente fjes i ny forpakning dukket opp fra alle himmelhjørner. 

-Jøss! Har ikke sett dæ på evigheter. Ute allerede? Blei det ikke ti år ubetinga. Ha,ha,ha.

Toastmaster overgikk, som vanlig, seg selv i frekke vitser og mer enn hentydet til jubilantens allehånde aktiviteter av både horisontal og perpendikulær art. Fra han var atten og frem til i dag!

Og tantene? De så vi ikke stjerten av.

Men da var det for sent.

Og bakom synger felgene

Mine tidligere kjøretøy har alle som en båret en stor likhet med eieren. Et under at det i det hele tatt går rundt. Nå synger atter en stakkar på sine siste dekk.

Det er dyrt å ha bil. Helt vulgært, faktisk. Og derfor har jeg store problemer med å fatte hvordan dagens litt eldre ungdom klarer å finansiere sine rullende palass. For da regjeringen for noen år siden satte i gang en storstilt kampanje for å få bort de verste skraphaugene fra trafikken, tok det helt av.

En sterk økning i personlig inntekt, koblet med en formidabel økning av verdien på egen bolig, gjorde at bankene igjen mistet litt oversikt, og siden har det vært fritt frem for å velge på øverste hylle. Et sikkert overbefolket vesen kalt Opplysningskontoret for Vegtrafikken (OFV) har fremlagt følgende regnestykke:

Kjører man 15000 kilometer hvert år, må man regne med mellom 45-80.000 kroner i utgifter. Dette skal dekke forsikring, renter, vedlikehold, årsavgift, avskrivning og drivstoff. Da er ikke selve anskaffelsen av doningen tatt med. Og heller ikke 1100 pr. år i bompenger.

Staten grafser altså til seg rundt 40 milliarder hvert år i ulike avgifter på bil og bilkjøring, og det kommer helt sikkert ikke å stoppe med dette. Det er ganske utrolig å tenke på at bare statens oljeinntekter er større enn bilinntektene. 

En liten bil, hvordan nå OFV katalogiserer en slik, vil koste den glade fører 45.000. Og ikke er jeg helt sikker på hvordan de ser ut heller. Jeg tror ikke jeg har sett en liten bil siden Fiats glansdager. Og det begynner etter hvert å bli noen år siden.

En middels bil, og her er det heller ikke mange, svir av 60.000.  Men det er når man kommer opp i den store klassen, eller det jeg kaller tanks-klassen med forkrommet elgfanger og drift på alle hjul, inkludert reservehjulet i bagasjerommet, at fornøyelsen koster 80.000. 

Og da får jeg ikke regnestykker til å gå opp. Men så er da også naboens privatøkonomi komplett uforståelig.

Og det er disse sistnevnte monstre som er aller mest i vinden. Her suser de unge kvinner med sine late barn to meter over gatelegemet med mord i blikket som var de på skarpt oppdrag inn i Kosovo. Vi har gått til krig i trafikken. 

Det blir nesten litt komisk når den første Hummer er ankommet byen. De som ikke vet hvordan en slik ser ut, eller som ikke har TV og fått fulgt med på direktesendingene fra USAs kriger i de senere år, kan jo spørre naboen. Nei, alt var liksom litt mer troskyldig før.

Min første bil var en gammel Volvo PV. Dette var i 1969.  Den hadde liten motor, pansret stål og kjøreegenskaper som hadde den dekk av regummierte kondomer. Og det hadde den kanskje og, for alt jeg vet. Svenskene er jo kjent for å ta vare på alt. Den ble dessverre ettertrykkelig torpedert bakfra i krysset Storgata/Biskop Krogh, og ble sterkt maltraktert stedt til hvile på Bratten. 

Selv slapp jeg unna med heftig skallebank og stiv nakke. Nå heter det visstnok whiplash, og har vært gjenstand for inngående medisinske studier og store forsikringsutbetalinger de senere år. 

Etter å ha ventet i det lange og brede for å få ut en nokså beskjeden forsikringssum fra et unevnelig selskap som ikke har blitt noe bedre på alle disse år, var det opp til et nå nedlagt verksted for innkjøp av en gammel Morris Mini. Den var et eksempel på engelsk ingeniørkunst på sitt mest inkompetente. 

Man satt buret inne i en hermetikkboks med knærne opp under haka. Girspaken var ei slarket jernstang plassert midt på en flat dørk, og siden bilen overhodet ikke var ny, ble den første ukes girføring å sammenligne med det aller første forsøk på samleie. ”Faen, der gikk han feil”

Begge deler tok seg nå heldigvis opp etter hvert.

Men man er ikke lenge i automobilparadis som blakk 19-20 åring. Etter iherdig mekking med hjelp av venner og kjente, fikk også den sin siste olje, og danner som PV-en fundamentet for den nye Aktivitetsparken på Bratten. 

Det var min gamle onkel som etter hvert skulle forbarme seg over både undertegnede og min krets av bilgærne venner. Etter litt parlamentering fikk vi overtatt en gammel Ford Transit varebil med defekt motor. Gratis. Også dette et eksempel på en stadig degenererende engelsk bilindustri, men vi var desperate.

Og da det stod en god motor i Sulis, var vi ikke tungbedte. Etter å ha uteblitt fra noen daglige seanser i mekkingens verden, ble jeg litt bryskt bortvist fra prosjektet. Som eier. Men jeg fikk evig og fast plass i bilen så lenge den levde. Og den var nesten uslitelig. 

Vi fikk den lakkert rød i full fart, og det var ingen tilfeldighet. To av de fire medeierne var nemlig russ samme år, og evig blakke som vi var, så vi en inntektskilde i byens første russebuss. Det gikk over all forventning. Vi hadde ølpenger helt til politiet sa stopp, og dermed var jeg borte fra rattet et par år.

De øvrige eskapader med Transiten skal ikke nevnes. Jeg er nemlig ikke helt sikker på om enkelte stunt både innenfor og utenfor de fire vegger på dette rullende gledeshus fremdeles medfører stafferettslig ansvar.

Glimt fra en lukket avdeling

For et par dager siden inviterte fotballkubben Bodø/Glimt et knippe supportere til et lukket møte på Aspmyra. Pressen fikk ikke være til stede. Det hele ble en selsom studie i elendig kommunikasjon.

I ettertid kan man jo lure på hva de tenkte på, trener, sportslig leder, styreleder, daglig leder (blir mye ledere her), akademisjef, leder for marked og kommunikasjon, arrangementsansvarlig og supporterkoordinator? Hva i guds navn skulle de meddele 40-50 pyroteknikere på J-feltet og andre synkopanter?

Jo, at styret allerede i mars visste om et underskudd på 6-7 millioner, og levde i troen på at dette skulle hentes inn. 5. desember forelå fasiten.  Man hadde ikke fått med seg tre vesentlige poster. En faktura fra en treningsleir på Solkystens Marbella, noe mindre akademistøtte og feilberegning av lønnsutgifter på 1,7 millioner.

Hvilket betyr at klubben verken hadde kontroll over bilag eller lønnsutgifter. Om det siste relaterer seg til spillere eller administrasjon fikk ikke de innbudte svar på. Men med et budsjett på over 50 millioner er det hårreisende. Det blir som om regnskapsansvarlige for en nokså stor Bodøbedrift skulle toe sine hender og si til eiere og styre at; ”faen vi vet ikke hvor de pengene gikk”. Det må vel ha ringt noen bjeller eksternt hos generalsponsor Sparebank1? Forsto ikke de på et tidspunkt at skuta var helt ute av drift. Ser ikke slik ut.

Men i følge den røde rabulist Andreas Tymis oppsummering etter det lukkede møte ender denne fadese med et underskudd på 2 millioner etter intravenøs pengeinnsprøytning fra Nordlandsglimt som eier føtter og bein på Aspmyra. De fikk noen kroner for Glimts to beste spillere i en sedvanlig transaksjon der dårlig økonomi gjør at man må selge arvesølvet til spottpris. Bare se på hva Glimt har forsynt Rosenborg med oppigjennom årene.

Men hva var egentlig grunnen til denne seansen? Ville de ovennevnte sjefer og ledere først lirke ut de dårlige nyheter til en umælende suppporterhop? Vel vitende om lekkasjer, og at de ikke kom til å bli kryssforhørt og torturert med alt for vanskelige spørsmål? 

Jeg tar det for gitt at AN og co. hadde stilt noen helt andre spørsmål og krevd andre svar enn de ulldottene som ble presentert fra folk som burde vite bedre. Men vi fikk altså via omveier fortalt et eventyr om en regnskapsteknisk kollaps man ikke har sett maken til siden et helt årsregnskap, bilag inkludert, gikk opp i flammer på ei hytte på Soløyvatnet en gang i ikke for fjern fortid.

Og hva så med lokalpressen i for- og etterkant av dette tullball? AN, Bodø Nu, NRK Nordland og evt. TV2? Førstnevnte hadde en nokså furten kommentar formedels manglende invitasjon, og det skjønner jeg godt. De, og fedrene Nordlandsposten og Nordlands Framtid, var og er av Glimts største sponsorer. I alle år har de solgt enorme mengder av aviser med stoff om byens fotballag.  Og de har heiet dem frem.

Og nå renner selvsagt Facebooksidene over av kritikk om Bodø Nu sin håndtering av treffet på Aspmyra. I følge sikre kilder skal de ha streamet menighetsmøtet. Jeg er litt  inhabil, men hadde nok gjort som Markus Jensen. En redaktørs jobb er å få ut en sak mens den fremdeles er varm. Å skulle servere oppvarmede og redigerte smuler et par døgn etterpå, hører ingensteds hjemme.

Men noe av kritikken må jo ha kommet frem til lederne og styret i Glimt. Leder for marked og kommunikasjon vil nå legge til rette for treffpunkter mellom Glimt og pressen.

Måtte de bli mer treffsikre enn siste seanse.

En gammel venn

ALLE KOMMER vi et sted fra, men siden 60-tallet er det sjelden at nåværende bostedsadresse er den samme som da man gikk i knickers. Utdanning, jobb, ekteskap, skilsmisser og andre kalamiteter har kastet oss rundt i vårt langstrakte land.

MIN OPPRINNELIGE arne har poststed som ender på et oddetall, og da vet alle at

det ikke huser mange sjelene. Den opprinnelige oppvekstkommunen er for lengst fusjonert med to andre. Den nye er lutfattig og på Robek-lista, og folketallet går att og bak. Men rundt 2200 mennesker klorer seg fast. Som min gamle venn Per. Han fylte nettopp seksti, og det ga rikelig anledning til å mimre litt.

VI VOKSTE opp et par gårder fra hverandre, og i hans hus var det folk og leven dagen lang. De hadde hest, et underverk av en gammel treskemaskin som ga fra seg et enormt rabalder den eneste gangen jeg så den i aksjon. Og ikke minst hadde han og tre eldre brødre en «sjå» der de snekret til den store gullmedalje. Der ble mer eller mindre vidløftige hytteplaner pønsket ut, og med felles innsats kom skaberakkene opp i en faderlig fart. Ofte med appelsinkasser og bordbiter på et gebrekkelig reisverk av kassert firtoms-fire.

EN GAMMEL, og ofte livsfarlig, båtovn kompletterte våre tilholdssteder i en tid da

vi høflig, men meget bestemt, ble hutet i fjæra hvis vi hadde hengt litt for lenge

rundt bislagdøra. Selv visste jeg ikke bak frampå ei sag, men Per og en bror forbarmet seg over en ignoramus og bygde meg ei hytte. Restene ligger spredt i terrenget den dag i dag, mens hans egen paulun gikk opp i flammer etter kort brukstid. Ulykkesdagen kom han vaklende ut hyttedøra i en askesky iført en godt tovet ullgenser som var på randen å ta fyr. Han la umiddelbart skylda på ei gammel lanterne han hadde funnet i et naust.

OM SKOLEGANGEN er det ikke stort å berette, trygg og udramatisk som den var.

Vi gikk, syklet eller busset til skola. Fra fjerde var det delte klasser der undervisningen måtte fortone seg helt schizofren. Det er intet mindre enn et pedagogisk underverk av salige Arne Gylseth som gjør at folket på Neslandet kan lese og skrive.

Etter syv år sa noen takk for seg, mens andre gikk videre og betaler Lånekassen for moroa den dag i dag. Selv begynte jeg på gymnas den urolige høsten 68,men som den bondestudent man var, var det å ta lokalen hjem i helga for påfyll av nødvendig føde og pekunia til røyk og middag på Løvold

kafeteria. Per dro til havs. Ikke som to av sine brødre i linjefart verden rundt, men på trålere som lå og slang i all slags tykjevær rundt Grønland og Jan Mayen.

OG TIL JUL måtte vi hjem. Begge to. Det avstedkom episoder man gjerne så ugjort. Som det året vi ble erklært personae non gratae av våre respektive opphav, og måtte feire jul på kommunens eneste overnattings- og skjenkested med taxi på stand by. Mannskapslottene var høye også i de dager, og Per snudde ikke på hundrelappen. Ikke på tusenlappen heller, for den del.Vi var på samtlige julefester i

kommunen, og i Breivika fant jeg min kompis i snøskavlen. Nokså hoven i trynet etter at ordensvernet hadde lempet ham ut etter et mislykket forsøk på å kidnappe juletreet, og kaste både det og pynten på mark.

MEN SELV balstyrige krabater blir innhentet av realitetene, og de kommer ofte i en kvinnes gestalt. Turtallet gikk dramatisk ned, selv om det kan glimte tilmed 7000 rpm i ny og ne.

Og som i gamle dager er det til Per man går når noe skal fikses. Han er et teknisk unikum, og hele gårdens vaktmester. Ikke minst er det trygt å vite at han finnes når oppsitterne blir eldre og skrøpeligere, og avkommet bor langt unna.

Vel overstått gamle ørn. 

Veni, vidi

Italia blir noen ganger nesten for meget. Roma; direkte overveldende. Byen er vakker inntil det enkelte steder tipper helt over i kitsch. Og utallige er de kunstnere og forfattere som har blitt betatt av byen. Johan Wolfgang Goethe sier i boken ”Min italienske reise 1786-88”; Palasser og ruiner, haver og villnis, lange og korte perspektiver, småhus, skur, triumfbuer og søyler, ofte alt sammen så tett sammentrengt, at det kunne få plass på en og samme tegning.

Men den ufattelige rikdom og makt som bokstavelig talt stråler ut fra Peterskirkens kuppel, står i grell kontrast til en utarmet uteliggers natteleie under Berninis dramatiske søylerekker av marmor på samme sted. Klokka er 23.30 på nyttårsaften, og en velkledd romer med sin pels- og juvelbehengte signora trekker lett teatralsk på skuldrene. For dem er det hele ganske så normale.

Men inngangen til det nye år kunne ikke ha vært mer unormal, mer dramatisk, og både julen i Lazio-provinsen og nyttår i den evige stad ble en spesiell opplevelse. I tsunamiens skygge antok livet på de uttallige piazzaer og gater en svært så rolig rytme, og nyttårsaften i Roma bare forsterket inntrykket av en hel verden lamslått av begivenhetene i Asia.

Vi ankom Roma med tog på tidlig formiddag nyttårsaften. Fem kolli bagasje satte oss umiddelbart i kategorien villturister, og som sådan agn for den horde av lommebokfiskere som ligger med pilken ute og i evig beredskap på Roma Termini. Men stive blikk og målbevisste skritt mot nærmeste bagasjeoppbevaring reddet oss unna et besøk hos en utenrikstjeneste som i likhet med sine kolleger i Østen neppe var oppe og gikk.

Og det å gå, er noe man må ha et godt forhold til når Roma skal beses. Rett nok finnes det en eller annen Fiat 500 som fremdeles kan ta sin last rundt i de eldgamle og trange smug, men ingen ting er som å snøre på seg botforene og legge ut på vandring. Og man må ha god tid.

3 millioner mennesker er presset inn på og mellom de etter hvert ti høyder som omkranser byen. Vårt hotell lå på en slik ås, Monte Mario. Og i et nabolag der en liten notis kunne fortelle at 70 kvadratmeter boflate med utsikt over Vatikanet kunne bli din for 890.000 Euro. Da kan det være godt å ha et avslappet forhold til både skatt og fellesskapets tarv.

Det sentrale Roma har over 400 kirker, og for en ikke-troende blir denne manifestering av pavekirkens makt i Jesu navn, nesten litt kvalmende. Og midt i alle denne prakt troner Peterskirken. Den første ble anlagt av keiser Konstantin på plassen der apostelen Peter ble korsfestet opp-ned av den gale Nero i år 67. At det har gått litt surr i både den enes fødsel og den annens død, synes ikke å anfekte noen.

Men det var ikke før på slutten av 1400-tallet at kirken begynte å anta de dimensjoner den har i dag. Man kan bare forestille seg de horder av slavearbeidere som slet seg i hjel for å bygge et monument over en person som nok var litt mer beskjeden i sine krav til komfort enn de paver som har hersket fra Berninis 20 meter høye baldacchino.

Nei, bedre da å besøke de utallige kunstverk og piazzaer som åpenbarer seg på nesten hvert et hjørne. Roma er en turistmagnet. En maskin som suger til seg folk og penger, og som spytter oss ut igjen med litt suvenirer Made in China, og en bankkonto i evig ubalanse. 

Men et besøk til Fontana di Trevi er et must. Jeg kan så vidt erindre da Federico Fellinis film Dolce vita i 1960 skapte bølger og opprør langt inn i de pavelige gemakker. Der en superyppig, nesten parodisk barmfager og dryppende våt Anita Ekberg rørte ved deler av presteskapets anatomi som de ikke ante lenger levde, og satte Nicolò Salvis mesterverk fra 1762 for evig på alle turisters kart over ting man bør se før vandrestaven legges vekk.

Og så de utallige statuer da. Med et og annet struttende kvinnebryst rett nok, men med sine forplantningsorganer diskret skjult. Mer en øvelse i antydningens kunst. Den engelske poet Peter Bysshe Shelley kaller det erotisk gjemsel, og om en uidentifiserbar atlet sier han: ”Jeg forbanner disse fikenblader! Hvorfor skal en rund tinndings være mer ærbar enn en sylinderformet av marmor?” Vi vet vel alle hvorfor.

Og på Piazza Navona kan vi beskue dem alle i rikt monn. Med et nytt mesterverk fra Berninis hånd, Fontana dei Fuimi (Elvefontenen) fra 1651 som fremstiller symbolske figurer av elvene Ganges, Donau, Rio de la Plata og Nilen. Den siste med bind for øynene da man ikke den gang visste hvor Nilen hadde sitt utspring.

Piazzaen har alltid vært et midtpunkt i romersk folkeliv, og hvis du synes at 25 kroner er i meste laget for en kopp kaffe på en norsk café; bare sett deg ned på en fortausrestaurant og bestill en cappuccino og en halv liter øl. Du tror det ikke før du får se regningen!

Både godt og litt synd da at Caffè Greco var stengt på første nyttårsdag. For her har de henslept sine Roma-opphold i både fattigdom og rimelig luksus. Alle som var, er og tror de er noe innen litteraturen. Her satt den engelske John Keats som døde bare 26 år gammel. Shelley og Franz Liszt var alle gjester i nummer 86 Via Condotti, i likhet med Goethe, Henry James, Lord Byron, Robert Browning, Henrik Ibsen og den konverterte Sigrid Undset.

Men altså ikke undertegnede. Med sitt beskjedne bidrag til verdenslitteraturen. Og et nokså vovet bokomslag skildrende to italienske hunder i full parring bak en kirkemur i gamlebyen i Terracina. Det hadde vært noe å smelle i disken. Men folk har blitt landsforvist for mindre.

Så kanskje like greit. Jeg kan ikke mye italiensk. Men noe vet man da hva innebærer:

Persona non grata.

.