Alt for barna 

 

Høyesterettsadvokat Tor Erling Staff kommer med de mest utrolige utsagn fra tid til annen, og noen av hans mer spesielle drypp han en tendens til å feste seg. I et intervju med Dagbladet for en tid tilbake utbasunerte han at hensynet til barna kommer foran alt.  

 

Det er nesten i stand til å ødelegge hele samfunnet, mener han. I enhver diskusjon og debatt der hensynet til barn gjøres gjeldene, så stopper alt opp. De er blitt hellige kyr, sier Staff. Ikke nok med det¸ de er blitt et helt fjøs med små hellige kyr! Mannen har et lite poeng.  

 

Barna er over alt, og det er greit for noen. Men ikke for alle. Nå er debatten om barnefrie fly kommet opp, og folket har gått i skyttergravene. Stressete forretningsmenn vil reise sammen med sine likemenn, og ha seg frabedt siklende treåringer som røsker dem i fast og løst hår fra sin stående posisjon i seteradene bak. Og som trommer sine små, sterke bein i korsryggen på passasjerene foran, og setter isjiasnerven evig alarmberedskap. Det er irriterende, for å si det veldig mildt. 

 

Hvem har ikke villet tre av på naturens vegne i 10 000 fot? Og har tråkket på, eller snublet i, en vilter klump som spreller seg ut fra sitt gjemmested akkurat når man passerer? Jeg vi tro vi er flere titusen som har forbannet både avkom og foreldre der de sitter avslappet med sine gin & tonics mens vi snubler oss langs midtgangen. Og det er ikke bare på rutefly. 

 

Hvis man er utstyrt med en smule hukommelse, så er det bare å vri husken til tiden da charter var tingen. Syv timer i en glovarm hermetikkboks før man vaklet inn i en ny på Gran Canaria. 

Da hadde forvorpne jævelunger gått bananas fra innsjekk, via taxfree, under hele turen til de sterkt tilsjasket i fjes og konfeksjon ble slept ned trappa med en ekstremitet i hver himmelretning. Og hvor har de sittet og hoppet og hylt under hele turen? På seteradene foran, på siden og bak deg. Det er, og var, en avart av den bibelske skjærsild. Det flyselskap som innfører barneboikott, går lyse tider i møte.  

 

Og siden vi nå er inne på reising, er det noen som husker de lange bilturene med barn? Eller er det fortrengt og tryllet bort av terapeuter med ild i både øyne og hender? Med mor og far i forsetet. Og gjengen bak. De gråt, bråkte, kranglet og kjedet som sedvanlig vettet av seg. Det ble fist, sølt og spydd til det arme opphav hadde mest lyst til å røske alt DNA-materiale opp med røttene og lempe det ut av vinduet. Takket være nasjonens økonomiske himmelrike så slipper de unge mødre og fedre å kopiere våre ferievaner, men nye aktiviteter er kommet til.  

 

Hver eneste time på døgnet suser en kamikazekvinne rundt i sin firehjulstrekker med ett eller flere barn reimet og polstret fast i sin kokong av trafikksikkerhet. Å frakte barn er blitt heltidsbeskjeftigelse. Og hvor skal de? Til barnehagen. Der hensynet til gjengen har gitt seg de mest absurde utslag, og der EU-godkjent lekekassesand troner suverent på toppen. Og der de små formes til dem som skal styre oss gamlinger når vi er blitt demente alle mann. Det gir seg allerede litt rare utslag i den litt eldre bomullsgenerasjonen.   

 

Vi har nemlig en stor debatt gående i vår lille by. Om kulturbygg til 1,2 milliarder. 53,2 % av all ungdom under 24 er negative, og mener at kommunen heller bør satse på sykehjemsplasser og eldreomsorg!

Overbeskyttelse kan faktisk ha sine positive sider.