Terje in memoriam

(Det er dager da jeg savner min gamle venn. Da tar jeg opp intervjuer fra en annen tid.) 

- Når du slår deg på lag med han Tykje må du ikke bli forbauset hvis det går til helvete, sier Terje lett henslengt på sin alderstegne sofa i leiligheten i Torvgata.

Her har han husert i sin Vett og uvettske tilværelse i snart 30 år av sine 63 totalt. Omgitt av bøker, store støvdotter og egen kunst.

Her henger malerier og gamle breddefoto av tusen himler foreviget fra hans legio reiser med Hurtigruten. Montert som collage og pyntet med julebånd.

– Det får en mening hvis det kalles «Blå kjole», sier han mens undertegnede sliter litt med assosiasjonen.

– Jeg liker å holde på med maling, tegning og collage.

Nå snakker vi mange år siden. En tid han formedels dårlig råd ikke hadde strøm fra april til september. Lyskilden var stearinlys med sølvpapir rundt. Og ikke ville han bekjenne sin strømløshet til noen.

– Det var litt flaut, men så ble jeg selvsagt fersket av min søster Randi.

Hun gikk sporenstreks til E-verkssjefen som på den tiden het det samme som hennes mann, Harald Berg.

– Neimen har ikke kunstneren strøm? Det må vi ordne, sa Berg.

Strømmen kom, regningen ble betalt etter hvert, og jeg hadde faktisk en kjempelykkelig periode.

Men ikke alle perioder har vært like lykkelige.

Hvor langt unna var han sitt private helvete? Hva skjedde?

– Det er ikke én dramatisk tildragelse som kan forklare alt. Jeg var lei, hadde ikke noe nytt å komme med, sluttet å spille og ble sittende inne. Det tar på helsa ikke å gjøre noe som helst.

Han ble mer og mer fysisk nedkjørt med høyt blodtrykk og utrolig dårlig form. Lite eller ingen mat, og mye alkohol som ordinær del av dagliglivet. Til slutt kollapset han.

– Jeg havnet på sykehus i to uker, og deretter fikk jeg en måneds pause på rehab på Stadiontunet. Det var som å bo på hotell. Et godt sted å «kule han» på statens bekostning. Tørrlagt, med 50 tv-kanaler og tre måltider hver dag.

Så flyttet han hjem. Til tredje etasje uten heis. Tynn i beina har han alltid vært, men nå var det piperensere og rullator. Folk trodde ikke sine egne øyne. Nilsen på handel i Glasshuset bak en oldtids Segway!

– Å komme hjem gikk utrolig bra. Ikke sug etter alkohol. Ikke engang i drømme, og formen kom seg dag for dag.

Etter to måneder satte han bort støttekontakten for godt. Nå navigerer han noenlunde fjellstøtt mellom ICA og Bofisk én gang per dag.

Man går ikke fra oppegående artist til rehabpasient på én dag. Terje har fundert over prosessen.

– Det meste jeg gjorde før jeg forsvant, var i lukkede rom. Kurs, konferanser og bursdager. På to uker spilte jeg for årsmøtet til Høyre i Bodø, for SV i Tromsø og sentralstyret i Ap på Landegode fyr. Det kan ikke være mye politisk krutt i tekstene mine siden jeg er så anvendelig? undrer han med et skjevt smil.

Men så ble det færre og færre konserter.

– Jeg begynte bare å si nei. Livet jeg levde tok på, jeg mistet motivasjonen og kvaliteten på jobbene gikk ned. Jeg leverte nok varene for dem som ikke hadde noe sammenligningsgrunnlag, og fikk en stil såpass preget av nonsjalanse og avslappethet, at folk trodde det skulle være slik. 

– Hva sier du til folk som mener du har ødet ditt talent?

– Det er ikke så enkelt. Vi har forskjellige personligheter og måter å takle verden og livet på. Det er for enkelt å snakke om latskap og mangel på ambisjoner. Slik er jeg, og jeg har aldri hatt noen ambisjon om å skape meg noen karriere. Jeg snakker til folk via tekstene mine, og det er nok. De som synes jeg skal opptre mer, gi ut plater og tjene mye penger vil meg bare godt, men det er som å be ei elv renne andre veien. Det går ikke.

– Jeg hadde en kjæreste en gang. Hennes far var en hyggelig og morsom kar som hadde spekulert mye over pengemas og jag. Han brukte å si; «Vi drasser og drar på vårt gods og vårt gull, men bak kommer én med tre skuffer muld».

– Men du liker fine hoteller, god mat og penger i lomma?

– Ja, men de periodene er over. Til tider har jeg hatt et fritt og ålreit liv. Lange turer i flott lugar på Hurtigruten og litt jobb var veldig greit. Jeg er ikke alene om å like et slikt liv. Det er utrolig mange som har det slik hele tiden både i det offentlige og private. De bor, spiser og drikker på andres regning, men til sist opplever de at det er godt å komme hjem og fise i egen dyne.

En rekke plater har kommet fra hans hånd. Den eneste han selv har tatt initiativ til er «Æ». Ellers har han fått god hjelp.

– Jeg har vært heldig. Mange dyktige musikere har vært involvert. «Pop» var Asa Krogtofts prosjekt i sitt nye plateselskap Igloo. Så gikk det noen år, og så startet Hønsehuset. Dermed laget vi «Kanskje», og så kom Finn Sletten og kjørte i gang «Sånn».

Det var Sletten som satte sammen bandet med Yngve Moe og Bjørn Jensen fra Dance With A Stranger, Jan Gunnar Hoff og Børge Petersen-Øverleir. Et kremlag.

Terje ble god venn med nå avdøde Yngve Moe, og låten «Æ har en bror» er tilegnet ham. Via Moe kom han i kontakt med Voksne Herrers Orkester og miljøet i Bergen, og det var duket for det som kunne blitt en ferd mot stjernehimmelen. Den gang ei.

– Bergen og Losjen kunne blitt noe. Jeg fikk meg kjæreste, og Bergen er en kul by å være forelsket i. Jeg ga ut to plater med korte mellomrom, fikk svært gode anmeldelser, gjorde TV-opptredener og dro på turné i Nord-Norge.

– Men du vet ...

Han er nemlig ikke «hypp» på å reise. Han flyr ikke, og hurtigrute og tog er ikke akkurat overlydstransport. Mange ville ha ham mange steder, men det stoppet opp. Nå vet vi hvorfor, og hvordan det endte.

Hva nå?

I rundt 40 år har Terje Nilsen vært en del av Bodøs kollektive og musikalske hukommelse. Platene har kommet. Om ikke tett, så i alle fall. Og låtene hans spilles mer og mer på radio Han oppdages av alt flere artister og aldersgrupper.

– Jeg har truffet noe med tekstene mine, og jeg forstår at mange vil høre noe nytt.

– Får de det?

– Vi får tro det, men det blir ikke med det første. Jeg har et toårsperspektiv på ei plate. Jeg må ha låter, band og penger.

Allting har en start og en ende. Nå har han startet. På nytt. Én ny låt er helt ferdig, og han har oversatt to låter fra dansk og svensk. Hyggelige besøk får han og.

Sammen med Maria Haukås Mittet gjorde han nylig en duett på «Jorda», og de lokale rastafarier Manna har fått ham med på en låt til sin nye CD.

– Jeg har ikke forstått før nå at folk savner meg. Det er jo kult, og jeg fikk en forespørsel om å være overraskelse på Halvdans juleshow. Jeg er ikke klar for Stormen ennå.

Men et intervju var han klar for. Han er klar for å møte byen og kommentere sitt indre eksil.

– Jeg gruer meg litt. Det har vært mye pes på familien i det siste. Eli ga ut plate, Arild var hovedsak i Bodø Nu og søster fikk flere sider i AN.

– Nå er det min tur. Snart begynner vel folk å mumle i krokene. «Den helsikes slekta, nå er det nok», ler han.

Ser man på TONO-kronene som tilflyter kemneren til dekning av Terjes gamle skattegjeld, så får ikke folk nok av ham.

Det merkes litt på pengepungen at tiden har tatt ham karrieremessig igjen, Det må føles som en belønning. Og snart har kemneren får sitt.

Nå er gitaren tatt ned fra hylla.

Én låt gir ingen album, men seks strenger gir håp om en ny vår for Terje Nilsen.