Kalde krigere 

Ledelsen ved Luftforsvarsmuseet og Luftfartsmuseet fikk allerede for to uker siden signaler om at kald krig-prosjektet Isfronten ikke ville få penger i statsbudsjettet for 2013. Champagnen ble således aldri lagt til kjøling, og noe plaster på hovedflystasjons-såret ser ikke ut til å bli satt på av denne regjeringen. Isfronten kunne blitt en ny reiselivssatsing i Bodø, og et minne om en viktig periode i norsk historie. 

Første gang Avisa Nordland skrev om prosjektet var i februar 2006. Da hadde museet planer om en storstilt utvidelse i et nytt bygg på 12.000 m2 hvorav 4000 skulle leies ut til ulike typer næring. Bodø kommune ga tomt og var også positive til delvis kommersiell virksomhet i nybygget, og leieinntekter skulle være en del av finansieringsgrunnlaget. Råbygget var kalkulert til 200 millioner, og utformingen var spektakulær.  

Arkitekt Per Morten Wik sto bak flymuseet, og tegnet forslaget til Isfronten som snart hadde vokst til 18.000 m2. En hvit pyramide ga assosiasjoner til et isflak som skrudde seg opp mot det eksisterende flymuseet, var et dristig valg, og den 50 meter høye pyramiden ville bli et nytt landemerke i byen og bli liggende ved innflygingen til Bodø. Daværende direktør Svein Scheiderbauer så for seg at museets spionfly av typen U2 skulle være kronen på verket der den hang helt oppe mot himmelranda. 

Prosjektet kom raskt ned på jorda, og museets ønske om å markere den kalde krigens historie i Norge, der Bodø sto i begivenhetens sentrum i 1960, ble skrinlagt på grunn av manglende rikspolitisk interesse.  Den uttalte vilje og satsing på nordområdene ble mest ord, og den påtenkte kald krig-utstillingen og et vitensenter i eget hus, ble skrinlagt. Blikket ble derfor kastet mot hovedflystasjonen, og Anlegg 96. 

Like ved hovedporten ligger et unikt minne om våre nære historie. I 1957 begynte NATO arbeidet med en atombombesikker hangar som skulle huse fly, flygere og teknikere. Etter et atomangrep fra øst tenkte man at personell og flymateriell skulle vente til atomstøvet hadde lagt seg, og så skulle de ut og bombe fienden sønder og sammen. De som har lest sin kald krig-historie skjønner fort at dette var rene kamikazeoppdrag. 

Forsvaret er i endring, og det man ikke har bruk for blir enten avhendet eller ødelagt. Det eneste som er bevart fra etterkrigstiden er tre kystfort, hvorav ett ligger i Troms, og forsvarslinjen langs svenskegrensen opp mot Russland. Sistnevnte er utilgjengelig, og fortene bevares først og fremst av kommunene. Det blir på minimumsnivå, og penger til historieformidling finnes ikke. 

 Luftfartsmuseet ville endre på det ved å ta i bruk Anlegg 96. Når hovedflystasjonen legges ned vil anlegget bli liggende midt i en ny bydel, området blir attraktivt for både husbygging og næring, og hangaren med utstilling, formidling og forskning ville bli linken til nordområdenes nyere historie.  

Kulturdepartementets nei til Isfronten er en strek over den epoken i vår historie der forsvar og sikkerhet har spilt størst rolle, og der Bodø var midt i begivenhetenes sentrum.