Litt om mitt andre hjemland. 

Italia er et merkelig land. Eller tilstand, om man vil. Det er vel mer dekkende for denne anarkistiske støvel som dingler fra Alpene, og som på kartet ser ut til å sparke Sicilia langt inn i sub-Sahara. Det blir nok med tanken, selv om bandittene i Palermo hadde hatt godt av et år i teltleir.

En måned på fortsettelsen av den mondene franske Riviera gir en utmerket anledning til å iaktta hvorfor verdens tidligere navle er blitt en vits og en av Europas syke, og blakke menn. “Governo ladro” kaller den jevne mann de som styrer i Roma. “Tyvene i regjering” ville vi sagt på norsk, og det er en dekkende beskrivelse.

Korrupsjonen er altomfattende og manifesterer seg på de mest oppfinnsomme vis. Det er ikke bare grekerne som har gjort snyting og unnaluring til en vitenskap. Italienerne er minst like finurlige i sin kamp for å hindre at så mye som en centime av deres surt opptjente euros skal havne i statskassen i Roma. Og i lommene til et utall tjenestemenn ute til evig lunsj.

Jeg aner ikke hvordan det egentlig fungerer, men de har en slags EU-kontroll på bilparken sin. Det ser bare ikke slik ut. Samtlige biler bærer sterke preg av intime møter med en søkende sjel, og ingen bulker blir noensinne rettet ut. Men annet hvert år drar min nabo til et lugubert verksted for å sjekke om doningen kommer gjennom kontrollen, eller collaudo, som det kalles. Det gjør den. Alltid.

Selv om den italienske stat har bygd en rekke flotte sjekkehaller a la Bilsakkyndige, så er bilene aldri innom der. Den lokale verksmesteren, om man kan kalle en nedoljet enmannsmekker det, kjører likegodt i sin egen nedsarvete Fiat 500 til den statlige etat, for raskt å komme ut med stempler og oblater en masse. Disse skifter så hender, og dermed er man berget i ytterligere to år. Pris? Det varierer visstnok, men et toårig amnesti fra bilsakkyndige ligger på rundt € 100. 

Barene er en annen scene. De er pliktige til å slå inn selv det minste beløp på kassen, og det gjør de overfor et ukjent fjes. De to første dagene. Da skjønner de at du ikke er en av de 65.000 agentene fra Guardia di Finanzia. Deretter står kassen åpen, og ubeskattede sedler daler ned i skjul. I en liten landsby kan slikt passere, men i litt større byer kan du bli avkrevd kvittering etter et bar- eller restaurantbesøk. Har du ikke det vanker det bøter på både vertskap og gjester. Hvis ikke det hele ordnes over en grappa på bakrommet? 

Apropos politi. Det italienske rettsvesen er notorisk saktegående. En rettssak kan ta tiår, og da er saken foreldet. Det er politiet som skal sørge for at lovbrudd kommer for retten. De er delt i en militær og en sivil gren. De militære er Carabinieri og nevnte finans, mens de sivile er legio. 

Polizia di Stato (herunder Ferroviara), Polizia Penitenziana (fengsler), Corpo Forestale (skog og nasjonalparker), Polizia Provinziale ( i 106 provinser), Municipale, eller Locale/Communale/Urbana/Vigili Urbane som de også kalles og Stradale (veier og gater). De er ikke kjent for å samarbeide, og i 2005 var de over 325.000 stykker. Det høyeste antall i EU og per capita i unionen, og en kjeltring med litt kroner og en god advokat har lite å frykte. 

En lovlydig nordmann får heller ta det litt med ro, og lære italieneren å kjenne. Nærmere nordlendingen kommer du ikke, og han tar deg fort under sine vinger. Kan det være fordi vi heller ikke alltid har hatt rent mel i posen? 

For ikke å si fisk i trålen?