Hav og havn 

 

Bodø vokste seg stor på havet. På sildefiskeriene mot slutten av 1800-tallet. Som i dag var byen sentrum for handelen med de omliggende kommuner, men mangelen på en skikkelig havn satte utviklingen på vent.  

 

Men i 1904 sto den nye moloen ferdig, og samme år ble dampskipskaia hjertet i byen. Havna har alltid vært Bodøs torg. Når latinerne samler seg på piazzaen, trekker nordlendingen ned til havet og havna. Der kom varene i land. Der var det arbeid å få og der kom alt og alle i land. Havna var vårt vindu mot verden, og det vi fikk av kulturelle impulser kom på kjøl.  

 

Nå stenges vinduet litt år for år, og en overordnet plan for utviklingen av bodøværingens torg er fraværende. På tross av at Bodø nasjonalhavn er en av DA-pilarene og at prosjektet representer et løft på flere hundre millioner.   

 

En havnepromenade der folket kan trives har vaket i kommunale planer i snart 20 år. Man har snakket om en farbar lei fra ytterst på Nyholmen til moloen og Rundholmen. Men fremdeles må du svømme et lite stykke fra Eilertsenkaia til Diplomat, og hurtigrutepassasjerene går kanossagang over sterkt trafikkerte gater. Mangelen på ideer og planer gir seg mange utslag. Et minnesmerke om senkingen av «Prinsesse Ragnhild» i 1940, står ensomt og uten forankring til omgivelsene, og nå får byen et til.  

 

Prosessen rundt markeringen av tragedien på «Erling Jarl» i 1958, har foregått i stillhet. Et spleiselag ble opprettet, men det fulgte nesten ikke penger med. Det er et gjennomgående tema, og en tur langs kaifronten i Moloveien understreker det med all tydelighet. 

 

Bodø Havn inviterte imidlertid til en «konkurranse» i 2009, og et fåtall forslag av svært varierende kvalitet kom inn. Billedhoggeren Istvan Lisztes’ arbeid ble valgt, og hans skulptur skal smykke hjørnet av Løvoldbygningen i januar 2011.  Her hadde kommunen og Bodø Havn en gyllen anledning til å drøfte strategi og satsing på promenaden. Ikke minst siden mangelen på overordnet og langsiktig styring har avstedkommet en rekke uheldige kollisjoner, der havna alltid har tapt.  

 

Stedsvalget for minnesmerket viser også hvordan Bodø sliter med å skape offentlige rom mot kaikanten, og minnesmerkets utforming, størrelse og materialbruk tydeliggjør problemet ytterligere. 

 

Tiden er overmoden for å gi byen en havnepromenade og et par små plasser der vi kan hvile blikket på grunnen til at vi bor her vi bor.