Terje in memoriam

(Det er dager da jeg savner min gamle venn. Da tar jeg opp intervjuer fra en annen tid.) 

- Når du slår deg på lag med han Tykje må du ikke bli forbauset hvis det går til helvete, sier Terje lett henslengt på sin alderstegne sofa i leiligheten i Torvgata.

Her har han husert i sin Vett og uvettske tilværelse i snart 30 år av sine 63 totalt. Omgitt av bøker, store støvdotter og egen kunst.

Her henger malerier og gamle breddefoto av tusen himler foreviget fra hans legio reiser med Hurtigruten. Montert som collage og pyntet med julebånd.

– Det får en mening hvis det kalles «Blå kjole», sier han mens undertegnede sliter litt med assosiasjonen.

– Jeg liker å holde på med maling, tegning og collage.

Nå snakker vi mange år siden. En tid han formedels dårlig råd ikke hadde strøm fra april til september. Lyskilden var stearinlys med sølvpapir rundt. Og ikke ville han bekjenne sin strømløshet til noen.

– Det var litt flaut, men så ble jeg selvsagt fersket av min søster Randi.

Hun gikk sporenstreks til E-verkssjefen som på den tiden het det samme som hennes mann, Harald Berg.

– Neimen har ikke kunstneren strøm? Det må vi ordne, sa Berg.

Strømmen kom, regningen ble betalt etter hvert, og jeg hadde faktisk en kjempelykkelig periode.

Men ikke alle perioder har vært like lykkelige.

Hvor langt unna var han sitt private helvete? Hva skjedde?

– Det er ikke én dramatisk tildragelse som kan forklare alt. Jeg var lei, hadde ikke noe nytt å komme med, sluttet å spille og ble sittende inne. Det tar på helsa ikke å gjøre noe som helst.

Han ble mer og mer fysisk nedkjørt med høyt blodtrykk og utrolig dårlig form. Lite eller ingen mat, og mye alkohol som ordinær del av dagliglivet. Til slutt kollapset han.

– Jeg havnet på sykehus i to uker, og deretter fikk jeg en måneds pause på rehab på Stadiontunet. Det var som å bo på hotell. Et godt sted å «kule han» på statens bekostning. Tørrlagt, med 50 tv-kanaler og tre måltider hver dag.

Så flyttet han hjem. Til tredje etasje uten heis. Tynn i beina har han alltid vært, men nå var det piperensere og rullator. Folk trodde ikke sine egne øyne. Nilsen på handel i Glasshuset bak en oldtids Segway!

– Å komme hjem gikk utrolig bra. Ikke sug etter alkohol. Ikke engang i drømme, og formen kom seg dag for dag.

Etter to måneder satte han bort støttekontakten for godt. Nå navigerer han noenlunde fjellstøtt mellom ICA og Bofisk én gang per dag.

Man går ikke fra oppegående artist til rehabpasient på én dag. Terje har fundert over prosessen.

– Det meste jeg gjorde før jeg forsvant, var i lukkede rom. Kurs, konferanser og bursdager. På to uker spilte jeg for årsmøtet til Høyre i Bodø, for SV i Tromsø og sentralstyret i Ap på Landegode fyr. Det kan ikke være mye politisk krutt i tekstene mine siden jeg er så anvendelig? undrer han med et skjevt smil.

Men så ble det færre og færre konserter.

– Jeg begynte bare å si nei. Livet jeg levde tok på, jeg mistet motivasjonen og kvaliteten på jobbene gikk ned. Jeg leverte nok varene for dem som ikke hadde noe sammenligningsgrunnlag, og fikk en stil såpass preget av nonsjalanse og avslappethet, at folk trodde det skulle være slik. 

– Hva sier du til folk som mener du har ødet ditt talent?

– Det er ikke så enkelt. Vi har forskjellige personligheter og måter å takle verden og livet på. Det er for enkelt å snakke om latskap og mangel på ambisjoner. Slik er jeg, og jeg har aldri hatt noen ambisjon om å skape meg noen karriere. Jeg snakker til folk via tekstene mine, og det er nok. De som synes jeg skal opptre mer, gi ut plater og tjene mye penger vil meg bare godt, men det er som å be ei elv renne andre veien. Det går ikke.

– Jeg hadde en kjæreste en gang. Hennes far var en hyggelig og morsom kar som hadde spekulert mye over pengemas og jag. Han brukte å si; «Vi drasser og drar på vårt gods og vårt gull, men bak kommer én med tre skuffer muld».

– Men du liker fine hoteller, god mat og penger i lomma?

– Ja, men de periodene er over. Til tider har jeg hatt et fritt og ålreit liv. Lange turer i flott lugar på Hurtigruten og litt jobb var veldig greit. Jeg er ikke alene om å like et slikt liv. Det er utrolig mange som har det slik hele tiden både i det offentlige og private. De bor, spiser og drikker på andres regning, men til sist opplever de at det er godt å komme hjem og fise i egen dyne.

En rekke plater har kommet fra hans hånd. Den eneste han selv har tatt initiativ til er «Æ». Ellers har han fått god hjelp.

– Jeg har vært heldig. Mange dyktige musikere har vært involvert. «Pop» var Asa Krogtofts prosjekt i sitt nye plateselskap Igloo. Så gikk det noen år, og så startet Hønsehuset. Dermed laget vi «Kanskje», og så kom Finn Sletten og kjørte i gang «Sånn».

Det var Sletten som satte sammen bandet med Yngve Moe og Bjørn Jensen fra Dance With A Stranger, Jan Gunnar Hoff og Børge Petersen-Øverleir. Et kremlag.

Terje ble god venn med nå avdøde Yngve Moe, og låten «Æ har en bror» er tilegnet ham. Via Moe kom han i kontakt med Voksne Herrers Orkester og miljøet i Bergen, og det var duket for det som kunne blitt en ferd mot stjernehimmelen. Den gang ei.

– Bergen og Losjen kunne blitt noe. Jeg fikk meg kjæreste, og Bergen er en kul by å være forelsket i. Jeg ga ut to plater med korte mellomrom, fikk svært gode anmeldelser, gjorde TV-opptredener og dro på turné i Nord-Norge.

– Men du vet ...

Han er nemlig ikke «hypp» på å reise. Han flyr ikke, og hurtigrute og tog er ikke akkurat overlydstransport. Mange ville ha ham mange steder, men det stoppet opp. Nå vet vi hvorfor, og hvordan det endte.

Hva nå?

I rundt 40 år har Terje Nilsen vært en del av Bodøs kollektive og musikalske hukommelse. Platene har kommet. Om ikke tett, så i alle fall. Og låtene hans spilles mer og mer på radio Han oppdages av alt flere artister og aldersgrupper.

– Jeg har truffet noe med tekstene mine, og jeg forstår at mange vil høre noe nytt.

– Får de det?

– Vi får tro det, men det blir ikke med det første. Jeg har et toårsperspektiv på ei plate. Jeg må ha låter, band og penger.

Allting har en start og en ende. Nå har han startet. På nytt. Én ny låt er helt ferdig, og han har oversatt to låter fra dansk og svensk. Hyggelige besøk får han og.

Sammen med Maria Haukås Mittet gjorde han nylig en duett på «Jorda», og de lokale rastafarier Manna har fått ham med på en låt til sin nye CD.

– Jeg har ikke forstått før nå at folk savner meg. Det er jo kult, og jeg fikk en forespørsel om å være overraskelse på Halvdans juleshow. Jeg er ikke klar for Stormen ennå.

Men et intervju var han klar for. Han er klar for å møte byen og kommentere sitt indre eksil.

– Jeg gruer meg litt. Det har vært mye pes på familien i det siste. Eli ga ut plate, Arild var hovedsak i Bodø Nu og søster fikk flere sider i AN.

– Nå er det min tur. Snart begynner vel folk å mumle i krokene. «Den helsikes slekta, nå er det nok», ler han.

Ser man på TONO-kronene som tilflyter kemneren til dekning av Terjes gamle skattegjeld, så får ikke folk nok av ham.

Det merkes litt på pengepungen at tiden har tatt ham karrieremessig igjen, Det må føles som en belønning. Og snart har kemneren får sitt.

Nå er gitaren tatt ned fra hylla.

Én låt gir ingen album, men seks strenger gir håp om en ny vår for Terje Nilsen.

 Litt om mitt andre hjemland. 

Italia er et merkelig land. Eller tilstand, om man vil. Det er vel mer dekkende for denne anarkistiske støvel som dingler fra Alpene, og som på kartet ser ut til å sparke Sicilia langt inn i sub-Sahara. Det blir nok med tanken, selv om bandittene i Palermo hadde hatt godt av et år i teltleir.

En måned på fortsettelsen av den mondene franske Riviera gir en utmerket anledning til å iaktta hvorfor verdens tidligere navle er blitt en vits og en av Europas syke, og blakke menn. “Governo ladro” kaller den jevne mann de som styrer i Roma. “Tyvene i regjering” ville vi sagt på norsk, og det er en dekkende beskrivelse.

Korrupsjonen er altomfattende og manifesterer seg på de mest oppfinnsomme vis. Det er ikke bare grekerne som har gjort snyting og unnaluring til en vitenskap. Italienerne er minst like finurlige i sin kamp for å hindre at så mye som en centime av deres surt opptjente euros skal havne i statskassen i Roma. Og i lommene til et utall tjenestemenn ute til evig lunsj.

Jeg aner ikke hvordan det egentlig fungerer, men de har en slags EU-kontroll på bilparken sin. Det ser bare ikke slik ut. Samtlige biler bærer sterke preg av intime møter med en søkende sjel, og ingen bulker blir noensinne rettet ut. Men annet hvert år drar min nabo til et lugubert verksted for å sjekke om doningen kommer gjennom kontrollen, eller collaudo, som det kalles. Det gjør den. Alltid.

Selv om den italienske stat har bygd en rekke flotte sjekkehaller a la Bilsakkyndige, så er bilene aldri innom der. Den lokale verksmesteren, om man kan kalle en nedoljet enmannsmekker det, kjører likegodt i sin egen nedsarvete Fiat 500 til den statlige etat, for raskt å komme ut med stempler og oblater en masse. Disse skifter så hender, og dermed er man berget i ytterligere to år. Pris? Det varierer visstnok, men et toårig amnesti fra bilsakkyndige ligger på rundt € 100. 

Barene er en annen scene. De er pliktige til å slå inn selv det minste beløp på kassen, og det gjør de overfor et ukjent fjes. De to første dagene. Da skjønner de at du ikke er en av de 65.000 agentene fra Guardia di Finanzia. Deretter står kassen åpen, og ubeskattede sedler daler ned i skjul. I en liten landsby kan slikt passere, men i litt større byer kan du bli avkrevd kvittering etter et bar- eller restaurantbesøk. Har du ikke det vanker det bøter på både vertskap og gjester. Hvis ikke det hele ordnes over en grappa på bakrommet? 

Apropos politi. Det italienske rettsvesen er notorisk saktegående. En rettssak kan ta tiår, og da er saken foreldet. Det er politiet som skal sørge for at lovbrudd kommer for retten. De er delt i en militær og en sivil gren. De militære er Carabinieri og nevnte finans, mens de sivile er legio. 

Polizia di Stato (herunder Ferroviara), Polizia Penitenziana (fengsler), Corpo Forestale (skog og nasjonalparker), Polizia Provinziale ( i 106 provinser), Municipale, eller Locale/Communale/Urbana/Vigili Urbane som de også kalles og Stradale (veier og gater). De er ikke kjent for å samarbeide, og i 2005 var de over 325.000 stykker. Det høyeste antall i EU og per capita i unionen, og en kjeltring med litt kroner og en god advokat har lite å frykte. 

En lovlydig nordmann får heller ta det litt med ro, og lære italieneren å kjenne. Nærmere nordlendingen kommer du ikke, og han tar deg fort under sine vinger. Kan det være fordi vi heller ikke alltid har hatt rent mel i posen? 

For ikke å si fisk i trålen?

 Kulturbyråkrati 

 

Kulturløftet I og II er den rødgrønne regjerningens felles prioritering for kulturfeltet de kommende år. Innen 2014 skal én prosent av statsbudsjettet skal gå til kunstneriske formål. Trond Giske vil for alltid bli husket som statsrådens om drysset millioner over kunstnerne, men kanskje aller mest over kulturbyråkratiet. 

 

Det var vært en klar tendens de senere år. Antallet administrativt ansatte, eller kulturbyråkrater om man vil, ha økt formidabelt. I fjor jobbet det dobbelt så mange i teatrene som i 1979, og markedsavdelingene har est ut uten av billettsalget har økt like markant.  

 

Lotte Sandberg skriver i Aftenposten av Nasjonalmuseet nå har 28 administrativt ansatte, og på fire år har de brukt en milliard ” uten å produsere en minneverdig forestilling”. 

Slik kan man gå gjennom de forskjellige ensembler og teatre, og trenden er den samme. Selv om Oslofilharmonien turnerer mer, så er det ikke en naturlov at administrasjonen måtte legge på seg 300 prosent på 20 år.  

 

Det finnes svært få tall på hvem som produserer kunst og hvem som passer på pengesekken. For noen år siden var det ikke all verden å passe på, og antallet byråkrater var da deretter. Men økningen i antall uproduktive kulturarbeidere har eksplodert i takt med tilførselen av friske penger. Noen må jo lese søknader, innvilge og avslå, og passe på at alt blir skikkelig rapportert tilbake til de glade givere på Stortinget.  

 

Vi behøver ikke gå lenger enn til vår egen lille by. Etter mye om og men, og med hjelp av alle gode krefter, har Bodø Kunstforening overlevd. De har nå ansatt én kurator, mens ildsjeler tar seg av resten av den daglige drift. I løpet av året har kunstforeningen minst en utstilling i måneden og arrangerer også landets eldste kunstneriske vandreutstilling, Nordnorsken.  

 

I samme by sitter Samorganisasjonen for Kunstformidling i Nord-Norge, SKINN. Da Nasjonalmuseet for noen år siden overtok Riksutstillingene sine utstillinger over hele landet, inngikk SKINN en samarbeidsavtale med museet. Tre ansatte skal i år koordinere og turnere hele to utstillinger som skal til 16 visningssteder i Nordland.  

 

Og på fylkesbygget er de i gang med å bygge opp et nytt administrativ senter for visuell kunst. Det finnes faktisk et senter for visuell kunst, det har lagt i Svolvær i 30 år, og heter Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS). Forleden hadde NNKS årsmøte, og forfattet et skarpt brev til fylkeskultursjefene og fylkesrådene i de tre nordligst fylker.

Der sier de: ”Vi ser det som økonomisk utforsvarlig å investere dyrebare kulturmidler i en ny byråkratisk overbygning. Økte ressurser må settes inn i skapende, kunstnerisk virksomhet og i formidling”.  

 

Det toget er nok dessverre gått.   

  

Kroppsmasseindeks 

 

Fra legehold kommer det siste nyordet; kroppsmasseindeks, eller BMI. I følge Nasjonalt Folkehelseinstitutt har vi for mye av det. Nasjonen står i fare for å flyte over i fett. Ikke bare i olje, melk og honning. 

 

En tid smykket jeg meg med en BMI på rundt 18. På mitt mest avmagrete var jeg ifølge Verdens Helseorganisasjon undervektig, eller Belsenfange som man sa under krigen. De tider er evig forbi, men ordet slanking setter seg som en fet raspeball i svelget bare jeg tenker på det. Det får stå sin prøve. 

 

Diett- og slankehysteriet synes ikke å ha noen ende. Noen av landets største formuer er grunnlagt på en BMI over 40. Mor og datter Roede velter seg i penger, mens produsentene av Nutrilett lo hele veien til banken. SATS og Friskhuset har fulle hus der ferme kvinner hopper hvileløst rundt i sin evige jakt på litt mindre kroppsmasse. Både foran og bak. 

 

Skal man effektivt legge en demper på stemningen i heimen, er det bare å nevne ordet slanking. Da er man persona non grata på ubestemt tid. Og skulle man i vanvare, eller ren dødsforakt, konkretisere temaet og ymte frempå om et gavekort på nærmeste konsentrasjons- og treningsleir, er det bare å se seg om etter en litt romslig hybel. Og en meget god advokat. 

 

For få ting skaper større elendighet enn BMI-problematikken. Vi menn har et tilsynelatende avslappet forhold til litt overvekt. Vi slår oss på buken, og kaller bilringer og valker for både det ene og det andre Jeg har faktisk hørt enkelte omtale ølvomma som en seier for alkoholen.. 

 

Kvinner agerer på et annet sett. De slår seg ikke til ro med tingenes tilstand skulle speilbildet avvike for mye fra brudebildet. Derfor har jeg til gode å se eller høre en kvinne legge kjælenavn på hengepuppene. Blir det for mye sig i materien, står kirurgene klar med skalpell og silikon. Og det som for en mann er reinkarnasjonen på bibelens Skjærsild, nemlig fettsuging, tar målbevisste kvinner på strak arm.  

 

De som har stått for denne kroppslige degenerering, nemlig ektefelle(r) og barn, blir aldri dratt til ansvar. Ikke rart kvinnene blir lynforbanna når en lubben gubbe sveiper et skeptisk blikk over sin ungdoms berg og daler. De får ha oss unnskyldt. Det er urgenene som taler i tunger. 

 

Årsakene til fedme og overvekt synes ikke å bli like mye fokusert som den industrien det er blitt å skulle kvitte seg med noen kilo. Og nå ser jeg bort fra arvelig forhold. Har man aner som ligner mistenkelig på to kremboller, er det fåfengt å tro at man selv skal bli en Leif Juster. 

 

De fleste avleiringene kommer av feil ernæring og lite mosjon. Og vi har kun oss selv å takke. Ingen har tid til å lage god, næringsriktig mat. Og i den evige tidsklemma tar vi minste motstands vei.  

 

Den går via frossenpizza, fast-food og andre avfallsprodukter.