Veni, vidi

Italia blir noen ganger nesten for meget. Roma; direkte overveldende. Byen er vakker inntil det enkelte steder tipper helt over i kitsch. Og utallige er de kunstnere og forfattere som har blitt betatt av byen. Johan Wolfgang Goethe sier i boken ”Min italienske reise 1786-88”; Palasser og ruiner, haver og villnis, lange og korte perspektiver, småhus, skur, triumfbuer og søyler, ofte alt sammen så tett sammentrengt, at det kunne få plass på en og samme tegning.

Men den ufattelige rikdom og makt som bokstavelig talt stråler ut fra Peterskirkens kuppel, står i grell kontrast til en utarmet uteliggers natteleie under Berninis dramatiske søylerekker av marmor på samme sted. Klokka er 23.30 på nyttårsaften, og en velkledd romer med sin pels- og juvelbehengte signora trekker lett teatralsk på skuldrene. For dem er det hele ganske så normale.

Men inngangen til det nye år kunne ikke ha vært mer unormal, mer dramatisk, og både julen i Lazio-provinsen og nyttår i den evige stad ble en spesiell opplevelse. I tsunamiens skygge antok livet på de uttallige piazzaer og gater en svært så rolig rytme, og nyttårsaften i Roma bare forsterket inntrykket av en hel verden lamslått av begivenhetene i Asia.

Vi ankom Roma med tog på tidlig formiddag nyttårsaften. Fem kolli bagasje satte oss umiddelbart i kategorien villturister, og som sådan agn for den horde av lommebokfiskere som ligger med pilken ute og i evig beredskap på Roma Termini. Men stive blikk og målbevisste skritt mot nærmeste bagasjeoppbevaring reddet oss unna et besøk hos en utenrikstjeneste som i likhet med sine kolleger i Østen neppe var oppe og gikk.

Og det å gå, er noe man må ha et godt forhold til når Roma skal beses. Rett nok finnes det en eller annen Fiat 500 som fremdeles kan ta sin last rundt i de eldgamle og trange smug, men ingen ting er som å snøre på seg botforene og legge ut på vandring. Og man må ha god tid.

3 millioner mennesker er presset inn på og mellom de etter hvert ti høyder som omkranser byen. Vårt hotell lå på en slik ås, Monte Mario. Og i et nabolag der en liten notis kunne fortelle at 70 kvadratmeter boflate med utsikt over Vatikanet kunne bli din for 890.000 Euro. Da kan det være godt å ha et avslappet forhold til både skatt og fellesskapets tarv.

Det sentrale Roma har over 400 kirker, og for en ikke-troende blir denne manifestering av pavekirkens makt i Jesu navn, nesten litt kvalmende. Og midt i alle denne prakt troner Peterskirken. Den første ble anlagt av keiser Konstantin på plassen der apostelen Peter ble korsfestet opp-ned av den gale Nero i år 67. At det har gått litt surr i både den enes fødsel og den annens død, synes ikke å anfekte noen.

Men det var ikke før på slutten av 1400-tallet at kirken begynte å anta de dimensjoner den har i dag. Man kan bare forestille seg de horder av slavearbeidere som slet seg i hjel for å bygge et monument over en person som nok var litt mer beskjeden i sine krav til komfort enn de paver som har hersket fra Berninis 20 meter høye baldacchino.

Nei, bedre da å besøke de utallige kunstverk og piazzaer som åpenbarer seg på nesten hvert et hjørne. Roma er en turistmagnet. En maskin som suger til seg folk og penger, og som spytter oss ut igjen med litt suvenirer Made in China, og en bankkonto i evig ubalanse. 

Men et besøk til Fontana di Trevi er et must. Jeg kan så vidt erindre da Federico Fellinis film Dolce vita i 1960 skapte bølger og opprør langt inn i de pavelige gemakker. Der en superyppig, nesten parodisk barmfager og dryppende våt Anita Ekberg rørte ved deler av presteskapets anatomi som de ikke ante lenger levde, og satte Nicolò Salvis mesterverk fra 1762 for evig på alle turisters kart over ting man bør se før vandrestaven legges vekk.

Og så de utallige statuer da. Med et og annet struttende kvinnebryst rett nok, men med sine forplantningsorganer diskret skjult. Mer en øvelse i antydningens kunst. Den engelske poet Peter Bysshe Shelley kaller det erotisk gjemsel, og om en uidentifiserbar atlet sier han: ”Jeg forbanner disse fikenblader! Hvorfor skal en rund tinndings være mer ærbar enn en sylinderformet av marmor?” Vi vet vel alle hvorfor.

Og på Piazza Navona kan vi beskue dem alle i rikt monn. Med et nytt mesterverk fra Berninis hånd, Fontana dei Fuimi (Elvefontenen) fra 1651 som fremstiller symbolske figurer av elvene Ganges, Donau, Rio de la Plata og Nilen. Den siste med bind for øynene da man ikke den gang visste hvor Nilen hadde sitt utspring.

Piazzaen har alltid vært et midtpunkt i romersk folkeliv, og hvis du synes at 25 kroner er i meste laget for en kopp kaffe på en norsk café; bare sett deg ned på en fortausrestaurant og bestill en cappuccino og en halv liter øl. Du tror det ikke før du får se regningen!

Både godt og litt synd da at Caffè Greco var stengt på første nyttårsdag. For her har de henslept sine Roma-opphold i både fattigdom og rimelig luksus. Alle som var, er og tror de er noe innen litteraturen. Her satt den engelske John Keats som døde bare 26 år gammel. Shelley og Franz Liszt var alle gjester i nummer 86 Via Condotti, i likhet med Goethe, Henry James, Lord Byron, Robert Browning, Henrik Ibsen og den konverterte Sigrid Undset.

Men altså ikke undertegnede. Med sitt beskjedne bidrag til verdenslitteraturen. Og et nokså vovet bokomslag skildrende to italienske hunder i full parring bak en kirkemur i gamlebyen i Terracina. Det hadde vært noe å smelle i disken. Men folk har blitt landsforvist for mindre.

Så kanskje like greit. Jeg kan ikke mye italiensk. Men noe vet man da hva innebærer:

Persona non grata.

.  

Freaks på tv

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha overlevd med bare de fem norske kanalene på TV. Ikke det at de ikke dekker mine behov for både nyheter og sport, men hvis min underholdning skulle ha bestått av Farmen, Politiet, Robinson 2004 eller Kvinner under kniven, hadde jeg allerede skutt meg en kule for pannen. I beste sendetid.

For maken til digital dritt skal man lete lenge etter. Bare for å vite hva folk egentlig snakker om, zappet jeg innom Farmen. Hva som skal være underholdningsaspektet i dette totale tøv, er meg en gåte. At Narvikværinger er en egen rase har både jeg og Avisa Nordland visst lenge. Nå fikk vi det bekreftet en gang for alle. Hvis jeg ikke tar helt feil består dette laget blant annet av far og datter fra Gate To. Pluss en overgrodd islending av ukjent opphav.

Far og datter fløy umiddelbart i øynene på hverandre. Med bannskap og gråt og tenners gnidsel. Årsaken var visstnok at datteren lå i samme seng som en såkalt Førstekjempe. Om far var redd for at kjempen skulle forgripe seg på hans åndelige dverg av en datter, synes nærliggende å tro. Det aller beste hadde vært om kjempen hadde voldtatt begge to, så hadde vi stakkars seere kanskje fått litt action på gråbeinsgården oppi ura.

Personlig synes jeg det hele er litt trist. Her lager man et slags underholdningsprogram på tuftene av tidligere generasjoners armod og slit. Det blir å besudle alle sliteres minne. Det har de ikke fortjent. Det er deres fortjeneste at vi kan velte oss i sosiale goder og trygdeordninger som enhver nasjon misunner oss. At disse ubehjelpelige nybrottsmenn og -kvinner var uten mat, og måtte drikke vann og spise tørt brød, frembringer ingen sympati fra denne kant.

Men det aller verste som folk forlyster seg med er de såkalte freak-shows. I riktig gamle dager, før vi klarte å føle en viss empati med mennesker som var litt annerledes, var fremvising av vanskapte, dverger og damer med skjegg en folkeforlystelse.

Og tro ikke at det bare var i USA, arnestedet til bad-taste. I Oslo hadde vi før århundreskiftet flere steder der fremvisning av freaks var en folkeforlystelse. Dette var god forretning. Folk strømmet til for å se på blant andre Julia Pastrana.

Hun ble kalt Apekvinnen fra Mexico, og ble vist frem på tivoli som verdens styggeste. Hun led av en sjelden sykdom som heter kongenital hypertrikose. Det medførte at hele kroppen var dekket av hår. I tillegg hadde hun overskudd av tannkjøtt og forvokste kjevebein, og lignet aller mest på en ape.

Stakkars Julia giftet seg med sin agent, og de fikk et barn sammen. Også barnet hadde samme sykdom som sin mor, og de døde begge to etter kort tid. Da var Julia 28 år gammel. Men tro ikke at hun fikk hvile i fred etter å ha forlystet en hel verden, og oss nordboere i særdeleshet.

Hennes mann, Theodore Lent fikk likegodt både Julia og barnet stoppet ut, og fortsatte å stille dem ut for forlystelse på flere turneer. Så sent som i 1921 kjøpte den norske sirkuseieren Haakon Lund begge de to utstoppete kroppene, og helt frem til 1973 ble Julia og barnet vist frem både i Skandinavia og i USA!

Og grusomhetene stopper ikke her. I 1979 blir Julia stjålet. Saken meldes til politiet, men hvordan etterlyse et utstoppet kvinnelik med helskjegg? Alder 145 år. Noen barn finner armen til Julia på en søppelfylling i Groruddalen, men kroppen er borte. Den kom ikke til rette før i 1990. I dag ligger den arme Julia i en glass-sarkofag i kjelleren på det Rikshospitalet i Oslo. Den ene armen er revet av. Kroppen ellers er støvete, møllspist og ramponert. Her tilbringer hun evigheten. Mens TV Norge sender stadig nye episoder om Ekstrem forvandling og Kvinner under kniven. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller spy.

Og hun er ikke den eneste som ble sendt rundt for å tilfredsstille vår perverse fascinasjon for det abnorme og groteske. Elefantmannen ble verdenskjendis, og i de senere år har David Lynch laget film om Jospeh Merricks skjebne. For det var det han het, en stakkars deformert engelskmann født i Leicester i 1862.

Han ble ”oppdaget” på et fattighus der han tilbrakte tiden sammen med andre som hadde falt utenfor samfunnet. Og også han endte opp på et freak-show sammen med ”misfostre” og menneskelige ”udyr”. Helt til endte sine dager en aprilmorgen i 1890, bare 27 år gammel. Med et lysende intellekt i en ramponert kropp.

Og når man i Big Brother sperrer inne en gjeng halvtomsede idioter i en bunker for at vi skal få se at de driter seg ut, er vi egentlig tilbake til de grusomme tivoli med sin last av misfostre og udyr. Bare det at i dag er det med motsatt fortegn.

Nå er det sandblåste Marylin Monroe-figurer som øser av sin mangel på intellekt og overflod av kropp. Og en gjeng anabole steroider går som gramonser i bur, og venter på at hunnene skal komme i løpetid. Det blir nesten for dumt til å hisse seg opp over. Men jeg gjør det likevel.

Jeg hadde i min enfoldighet trodd at vi var kommet lenger i vår utvikling enn at vi fant glede i å se på dette. Men det er dessverre bare et bevis på at enkelte i TV- og underholdningsbransjen ikke er kommet lenger enn til de årvisse tivoli og sirkus som forlystet oss med misfostre på en tid vi for lengst burde ha glemt.

Men nå tyter de ut av skapene igjen. De vakre, de tykke, de dumme, de ubehjelpelige og de deformerte. P. T. Barnums Sirkus og Theodore Lents Tivoli heter i dag TV2, TV3 og TV Norge.

Vi liker å ha noen å se opp til. Det å ha forbilder er sunt.. Men mest av alt liker vi å se noen som vi ikke vil være.

Derfor er vi manisk opptatt av både det vellykkede og det tragiske.

Men reality-tv burde det aldri ha blitt.

Hvem puttet fluesoppen i julestasen?

Julenissen er en i høyeste grad sammensatt personlighet. En del er den gamle, norske fjøsnissen eller tuftekallen. Det var ham som skulle ha graut på julaften og som slo seg vrang resten av året om husbonden var så uheldig å glemme dette. - Denne tradisjonen har rot i en urgammel fruktbarhetskult med ofring av korn rundt vintersolverv.

Tuftekallen holdt til i fjøs og stall, og representerte forfedrenes ånd. Han blir oftest beskrevet som en liten skjeggete kar med knebukser og topplue. Tradisjonen forteller ikke noe om denne lua skulle være rød.

Den andre personligheten er gaveutdeleren, nissen i fotsid kappe og presanger i sekken. Han er opprinnelig biskop Nikolaus, født i Tyrkia, sjømennenes og fiskernes beskytter (jfr. at mange havnebyer rundt Middelhavet er oppkalt etter ham). Det ble sagt at han var gavmild mot barna, og i katolske land var tradisjonen at barna fikk julegaver på St. Nikolaus' dag, 6. desember. Protestantene greide bare delvis å avkatolisere den gamle biskopen. Han lever videre i forkledd form som gaveutdeler på julaften og gjenfinnes i navnet Santa Claus.

Men historien er dessverre mer rotete enn som så: På 1400-1500-tallet var det i Mellom-Europa tradisjon at St. Nikolaus besøkte hjemmene med små gaver. Med ham fulgte en uhyggelig ledsager som hadde såkalte pedagogiske oppgaver å utføre. Han skulle straffe de barna som ikke hadde gjort seg fortjent til gaver. 

Denne fyren var iført sid bøddelkappe, stor topplue og løsskjegg, og liknet faktisk mer på julenissen enn den hellige Nikolaus gjorde. Mye tyder derfor på at det egentlig er Nikolaus' skremmende følgesvenn som har lånt sin drakt til den moderne julenissen. At julenissen kan framstå som en refsende person, går forresten igjen i den berømte tyske barneboka "Struwelpetter", som anbefales som julegave til alle rampete unger!

Julenissen består altså av tre motstridende personligheter; en del heilnorsk tuftekall, en del tyrkisk biskop og en dash mestermann. Formfullendt av Coca Cola, slik han i dag framstår i verdens varemagasiner og på julekort.

Men ennå er det en del igjen å forklare: Hvorfor har nissen rød og hvit kappe, bor på Nordpolen, flyr med et spann reinsdyr, og kommer ned gjennom pipa med gaver i en sekk? Det er her fluesoppen kommer inn i bildet:

Rød fluesopp (Amanita muscaria) er den eneste vanlige veksten i nordboreale strøk som har evne til å framkalle hallusinasjoner. Den inneholder giftene ibotensyre, muskimol og muskazon.. En halv til tre timer etter inntak inntrer noe som likner på en langt fremskreden alkoholrus med forvirring, uro, matthet og språkforstyrrelser samt utvidete pupiller. Etter hvert kommer angstfornemmelser, depresjoner eller likegyldighetsfølelse. I sjeldnere tilfeller oppnås en mer behagelig euforisk rus. Ekte hallusinasjoner er svært sjeldne, men ofte føles endret tids- og romoppfatning, det vil si at ting kan synes veldig store eller små, og bevegelser kan oppfattes som alt for raske.

De sibirske folkestammenes bruk av rød fluesopp er godt dokumentert og fremdeles i live. Særlig kjent er den svenske oppdagelsesreisende G.W. Stellers opptegnelser fra Nord-Sibir og Kamtsjatka i 1739. Han skriver at de øst-sibirske korjakkene beruset seg på rød fluesopp. Folk som ikke hadde råd til å skaffe seg sopp, ventet rundt boligene, og når gjestene kom ut, samlet de urinen i spesielle lærkar eller -sekker. De drakk grådig og ble selv beruset. Det er blitt vist at giftstoffene passerer uforandret gjennom nyrene. Selv reinen blir så beruset at den faller i søvn hvis den eter fluesopp.

Traff korjakkene på en beruset rein, drepte de den og spiste omgående kjøttet slik at de selv ble beruset. Korjakkene svelget soppen hel uten tygging, eller den ble kokt i suppe eller blandet med saft av blokkebær. Rusen blir etter sigende sterkest hvis man drikker store mengder kaldt vann etterpå. Man får kvalme, blodstigninger, føler både sorg og glede, danser, snakker sammen og dummer seg, tror seg selv sterke, og synes at små ting blir uovervinnelige. Når en mann hadde spist rød fluesopp, kunne andre more seg med å legge en liten pinne i vegen for ham. Han ville da stoppe opp og eventuelt hoppe over den som om hindringen skulle ha vært voldsom.

Hvor kommer så julenissen inn? Den amerikanske soppforskeren, J. Ott, hevdet i 1976 at midtvinterfestene i Nord-Sibir må ha inspirert de trekkene til julenissen som ikke har rot i forestillingene rundt St. Nikolaus eller tuftekallen. Vinterboligen til de sibirske nomadene, yurten, hadde en ljore i taket som var støttet opp med en kraftig påle av bjørk. Under midtvintersfestene krabbet shamanen ned gjennom ljoren. Med seg hadde han en sekk med tørket fluesopp eller et lærkar med urin fra folk som allerede hadde spist soppen. Etter å ha forestått seremonien klatret han opp pålen og forlot yurten. Forestillingen om julenissen som klatrer ned og opp pipa ligger snublende nær. Enkelte steder i Mellom-Europa har feierlauget en fluesopp i emblemet, trolig et fjernt ekko fra de sibirske ritualene.

Ikke nok med det, julenissen er kledd i rødt og hvitt, fluesoppens farger. Han flyr gjennom lufta ved hjelp av sine reinsdyr, noe nomadene også trodde shamanen gjorde. Da står bare Nordpolen igjen å forklare, men det skulle ikke være så vanskelig. De avsidesliggende traktene Nord-Sibir og Kamtsjatka er Nordpolen godt nok for de fleste europeere.

Fluesoppen på julekortene og som julepynt har eldgammel rot i Europa og er ikke noe nymotens påfunn. For eksempel tror folk i Kocevje, i den sørlige delen av det som var Jugoslavia, at gudenes konge, Wotan, rider på en hvit hest gjennom skogen julenatta, forfulgt av djevelen. Den røde og hvite fråden fra hestemulen faller på bakken og vokser opp neste år til frodige fluesopper.

Det er derfor all grunn til å finne fram fluesoppen til jul!

(Kilde: Klaus Høiland, 1997. Naturen 121: side 324-326.)

Julekort

I gode, gamle dager kom det en hagl-eling med julekort ved dette leite. Nå er ikke Postverket det det en gang var, og det er ikke hver dag at posten kommer fram heller. Men vi som har levd noen år kan faktisk av og til ta oss i å savne de koselige julekortene med hilsen fra fjern og nær.

Men etter hvert som de litt eldre avsenderne forlot denne jammerdal, ble de sjeldnere og sjeldnere, og det siste som vår lille kjernefamilie har mottatt var et bilde av to julepyntete barn i nystrikkede gevanter. Eller fra min venn Knut Storvik som en illustrasjon på Facebook hver gang han vil gratulere en aller annen kjenning. 

Men hvordan oppsto nå denne utdøende tradisjon? Vi må over Nordsjøen. Verdens første julekort, Cole-Horsley-kortet, ble utgitt i England i 1843 og kom i et opplag på bare 1000 stykker. Det var håndkolorerte litografier, og motivet på det første julekortet viser en engelsk familie som feirer jul, og bærer påskriften "A Merry Christmas and a Happy New Year to you".

Forlaget Beyer i Bergen var det første som trykket norske julekort i 1870, men det var først tiåret etter at noen omfattende norsk julekortproduksjon kom i gang. Mange kort var importert, særlig fra Danmark og Tyskland. Som i England ble skikken formet av Postverket. Først i 1883 ble det tillatt å sende private kort. Av en eller merkverdig grunn var det i starten bare tillatt å sende brev. Et åpent kort skulle man ha seg frabedt.

Og snart var det duket for en skjeggete skapning. Den første norske julekortnissen ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883, men den fremste norske nissetegner ble likevel Nils Bergslien.  Han spesialiserte seg på humoristiske bilder med tykke smånisser med stor lue og langt hvitt hår, godt plassert i et sidrumpet, norsk bondelandskap.

Forlagene engasjerte kjente kunstnere som Hans Gude, Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold til å lage seriøse julestemninger, men disse solgte dårlig i forhold til nissekortene. Andre populære kort var de med geografiske motiver som fortalte slektninger hvordan det så ut der man bodde. Av og til så det ikke ut.

Heller ikke julekortene unngikk motesvingninger. Ved århundreskiftet var heltekort populære, med bilder av Fridtjof Nansen på ski eller Henrik Ibsen foran Stortinget. Og i perioden rundt unionsoppløsningen ble det populært med patriotiske kort, men nissekortene beholdt stillingen helt til det siste. Under okkupasjonen ble kort med nisser i store, røde toppluer brukt som anti-tysk propaganda, inntil de tyske myndighetene i 1942 nedla forbud mot å tegne røde toppluer.

Hva annet har vi mottatt? Den ekte norske ”matjula” måtte bildesettes, og da kom grisen fram.

Julenek og vinterstemning er to andre, og ofte er motivet livet opp med aktiviteter i snøen. Dog av den mer uskyldige art. Noen snøfnuggmanøvrer a la Inge og Sten eller Jørn Hoel skulle man ha seg frabedt. Så ta vare på de gamle julekortene. De er en del av vår kulturarv, og har en morsom historie å fortelle. 

Let it all hang out

Alt er lov, sier motedesignerne og trendnissene. Tiden med nye, spennende kreasjoner er definitivt forbi. Apatien svever over tegnebrettene. Motene går i sirkel. Med mindre og mindre diameter. Vi kan iføre oss de gevanter vi til en hver tid måtte ha. Resultatet, i all sin tragikomikk, kan beskues hver dag.

- Det burde være med lover som med klær. De bør lages slik at de passer for dem som skal bruke dem, sa Clarence Darrow. Han hadde et uomtvistelig poeng. Det er ikke bare de lokale arkitekter som er fargeblinde. En rekke av byens innbyggere burde også ha sjekket synet sitt.

Selv tror jeg at jeg i en periode av livet hadde et snev av trakoma. Jo villere farger, jo bedre. Et besøk hos den oppfinnsomme Mentzoni på Prinsen kunne avstedkomme ei grønn bukse, en gul juksepels og ei lakserød skjorte. Med rysjer. Hver for seg hadde det kanskje gått bra. Men satt sammen i all sin kolorerte dissonans fremstod jeg antagelig som et feilkoblet trafikklys.

Det var ikke før jeg kom under vingene på min gamle onkel at ting begynte å normalisere seg. Selv var han tekstilært fullkommen, og innehaver av en konfeksjonsfabrikk der femti stramme syersker med stål-spiler i sine tekkelige bh-er tryllet frem de vakreste kreasjoner.

Kåret som byens mest velkledde mann var han pinlig nøyaktig med hva han draperte sitt legeme i. Jeg tror han hadde femti dresser, og i sin skreddersydde konservatisme rynket han på nesen hvis det snek seg noe mer fancy enn et og annet grått fiskebein inn i terylenet.

Men selv alle hans gode og velmenende råd kunne ikke redde verken meg eller min gode venn på vår første oslotur sammen. På vei til Syden. Det var i de dager man hadde både slipstvang og spiseplikt. Vi hadde iført oss våre vakreste nordlandsbunader, men jeg får tro det var fargesammensettingen som fikk det til å briste for en parodi av en dekorert dørvakt på den da så populære Rosekjelleren. 

– Beklager, gutter! D’ække no’ tivoli her.

Men nå har tivoliet forflyttet seg til bekledningsbransjen. Der har det faktisk vært fullt sirkus lenge. Nå kler alle seg som var de angrepet av tæring. Upåaktet sprengt badevekt opptil flere ganger. Jeg hadde i min naivitet håpet at den nasjonalt tiltagende fedme burde ha sådd en og annen idé i en tanketom moteskaperhjerne.

Men det er mulig de er avgått med sultedøden, de som tidligere tegnet klær for modne kvinner. Nå går de samme under merkelappen ”frodig” i fargerike avisannonser. Frodig, ikke som i sunn og blomstrende, men frodig som i vokser vilt.

Dagbladet har tatt kroppsmanien til helt nye høyder. Her forleden forlystet de oss med nok en undersøkelse i problemkomplekset. 15 prosent av guttene i alderen 4-16 år er overvektige, mens 16 prosent av jentene veier for mye. Fra en helsemessig synsvinkel må det fortone seg bekymringsfullt, selv om jeg ikke helt vet hvor synd jeg skal synes i ungdom som propper seg full av sukker og smult.

Men det er når disse 15 og 16 prosentene tropper opp i gatebildet som en halvt avkledd variant av Michelin-mannen at jeg begynner å føle en slags medynk. Hvor er det blitt av alle de velmenende og profesjonelle medmennesker som skal lose ungdommen gjennom en påstått ubarmhjertig oppvekst? De kan umulig ha kontakter i konfeksjonsbransjen.

Jeg sier ikke at man skal kle seg i sekk og aske hvis man har noen kilo for mye. Eller som de sier i Bibelen; man skal ikke sette sitt lys under en skjeppe. Men finnes det ingen ivrig skolereformator som kunne innføre et valgfag i sammensetning og riktig påkledning før de ferme unge ender opp til ytterligere spott og spe?

Ensretting og uniformering er et sørgelig faktum blant ungdom. Men et sterkt ønske om tilhørighet må aldri få unge, frodige jenter til å åle seg inn i alt for trange og korte klær slik at både bryster, mage og lår blir som en eneste lang serie med utropstegn.

Og det samme kan sies om de mødre som i sin desperate jakt på ungdomskilden presser seg inn i en anoreksikolleksjon når de i stedet burde gått i litt vide sigøynerskjørt og annen etnisk kamuflasje. Det blir både trist og komisk. Det er en tid for alt. Også for klær.

Men det er ikke før sommeren viser seg i et kort arkivopptak at det virkelig tar av. Da synes alle hemninger å forsvinne. Bermudashorts har aldri vært et vakkert plagg. Det er en praktisk levning etter det gamle britiske imperium. Og man bør ha slanke bein i en Bermuda. Begge kjønn. Punktum. To kaistolper blir ikke smekrere om man trer på dem en presenning. Eller et fortelt, for den saks skyld.

Det er når jeg iakttar en slik lemfeldig omgang med både smak og selvkritikk at min febrile hjerne trekker paralleller til debatten om byfortetningen. Om småhus og blokker. Om altfor store enheter som skal presses inn på et altfor lite areal. Om balkonger og karnapper som vokser vilt. Om farger som ikke matcher. Og trappeoppganger som forsvinner i mørket etter en tusen kvadrats bommert på fargekartet. Og om et eksteriør som minner om tusen europaller i fritt fall.

Jeg savner det gamle fasaderådet.

På mer enn én arena.

På vill jakt

I høst kom en sjokkerende melding fra landets forhandlere av ammunisjon til de sivilt bevæpnede horder. De var utsolgt for blyfritt! Over hele landet opplød et ramaskrik. Man skulle tro at verdens oljeraffinerier hadde gått tom for et annet blyfritt produkt.

Det er noe manisk over enkelte menns forhold til høstjakta. Som gramonser sniker jegerne seg rundt, og bare sikler etter å få revet nok et blad av kalenderen. Enkelte kan nesten ikke vente på å få løsnet skudd. Turgåere går, bokstavelig talt, en uviss skjebne i møte.

For hver eneste høst fylles avisene med jakthistorier. Den ene mer usannsynlig enn den andre. Her skytes kyr og sauer, hvis man ikke i blodrusen tar livet av jaktkompisen. Mang en gammel traktor har blitt perforert til det ugjenkjennelige. Den lignet jo så jævlig på en elg! Gråtass drept av villbass.

Men nå er det et skifte på gang. Kvinners inntog på bred front i alle samfunnets aktiviteter, har sørget for det. Halve Stortinget er fylt av kvinner, og regjeringen renner over av feminine verdier. Stille og rolig har kvinnene tatt makten. Det har tatt dem noen år, men nå er vi menn i et definitivt mindretall. Både i antall hoder og beslutninger.

I inngangen til det nye årtusen er det noen ytterst få mannsbastioner som ikke var blitt stormet og rasert. Der vi kunne trekke oss tilbake og leve et slags liv for oss selv. Bilmekking og høstjakt var to slike. 

I garasjen, i den grad man kom seg inn, fikk vi være i fred. Det får vi til dels ennå. Bare vi ikke blir for lenge. Det er noe skummelt når menn forsvinner inn i sin egen verden. Men mekkes det på konas bil, er det ikke grenser på velvilje. Oppildnet av lovende soveromsblikk går det varmgang i både mekanikere og fastnøkler.

Det var også en gyllen periode i våre liv da far med en slags samvittighet kunne snøre sekken, tromme sammen sitt gamle jaktlag og stikke til skogs. Slik vi menn har gjort til alle tider. Både under Gerhardsen og Quisling.

Våre dekorerte og nesten mytologiske ”Gutta på Skauen” var utrustet med falske papirer, eplenikkers og et og annet våpen. Dagens gerilja har kredittkort, den aller siste Bergans, Gore-tex, høyteknologiske våpen og alle tenkelige sorter fast og flytende proviant. Dyrt blir det, men ”ka farsken!”

For hva betaler man ikke for å få litt ørens lyd? Daglig kvinneglam blir gladelig byttet ut med tilsvarende fra hund. For hvem teller vel de tapte hjemmefrontslag, på elg- og ulv- og jerv- og rypejaktas åpningsdag?

I gamle og nye koier våkner urinstinktene til live igjen. Etter ett års dvale, flyr gutta rundt som vårkåte oksekalver. Om de kommer seg opp om morran er av mindre betydning. At matstellet blir så som så, er uinteressant. At det lyner og tordner og høljer ned, passer egentlig veldig bra. Full fyr i peisen og en snurrebass på snurredassen. Og Hr. Berthelsen og han Bache Gabrielsen er hjertelig til stede under samtlige bordsetninger.

At prisen for ei rype etter bensin, mat, godt drikke, helikopterturer, ny hagle, nye klær og timer hos hundepsykolog ender opp femsifret, er underordnet hensynet til ei ukes frihet helt uten ansvar. Til nå. Under årets høstjakt vil kvinnene stå tett som blyfri hagl. Til lysken i lyng.

Forsvunnet er den årlige husmorferien som kvinnene i tidligere tider bevilget seg med gubben ute av huset. Borte er de avanserte venninnetreff med slanke stettglass og taxi hjem klokka fem. Nå skal de jaggu være med på jakt!

Og det smeller fra loft og til kjeller. De har trent i månedsvis. Lufta er gjennomhullet. Jaktprøven har de faktisk klart å avlegge med lukkede øyne, og viftende en blodfersk licence to kill står mor bredbeint med ei livsfarlig og nyanskaffet dobbeltløpet hagle. Det er sist i verdens tid! Og stirrende inn i to sorte hull har vi ikke mye vi skulle ha sagt. Om noensinne.

Hvor skal vi nå dra for å få leke litt tulling alene? Skal vi ikke få være i fred ett sekund? Hvordan skal dette ende? Vi har snart ikke mer terreng å miste. For ikke å si; gi bort. Min gamle venn og poet Terje Nilsen har satt ord på vårt kjønns uro over tingenes tilstand:

Nu ser æ ho bøy sæ, og tar håran fra sluken.

Det neste ho tar e’ vel ballan og kuken!

Nekropolis

Når røddagene på kalenderen står like tett som lavtrykkene over Island alt mens regnet skrår seg ned kaskader, frister det ikke med en promenade gjennom byens gater. Men jeg kjeder meg, og i et øyeblikks pause mellom elingene drar jeg på meg et Helly-Hansensett jeg ikke visste hadde, finner frem de grønne slagstøvlene fra under gamle skopansere og skisko fra Alfa, og går ut.

Og får nok en gang bekreftet at jeg bor i en død by.

Min ferd starter rett over meieriet, forbi to gule gravemaskiner som i tidlig ettermiddagsol ligner forhistoriske karnivorer  med stålkjefter klar til bitt. Og lurer på når Tine tapper den siste liter H-melk og fortrekker.

Det er ikke alltid ett fett hvilken side av Dronningen jeg velger. Den forbi den vakre kantina til Avisa Nordland i en død Nordlandsbank, er ofte den sikreste. Med flott serveringsdisk i stål og glass, nye bord og stoler i frisk design og edelt tre i vannrette glimt gjennom nye persienner.

På andre siden, langs gamle Rasmussen Glassmagasin der krystall og vakre vaser fra Orrefors og Kosta Boda før lyste en i møte, er vinduene nå byttet ut med logoer som forteller om de skibbrudnes redning i nytt bingolokale. Og fordi disse går man ofte på feige bein.

Månekratre midt i veibanen tvinger motgående trafikk opp langs veggene på Husflidens bunadsavdeling, og man må åle seg langs vinduer der en blå og grønn nordlandsbunad bivåner all denne trafikale galskap, rystet langt ned sine sølvbeslåtte sko som nok er like ubehagelige som de er dyre.

Og Havnegata er heller ikke farbar. Parkering forbudt for alt annet enn Bodø Bydrifts maskinpark og paller med stein, hvis innhold etter en måneds iherdig hamring nå har sneglet seg nesten opp til den gamle konfeksjonsfabrikken. På den ene siden. Snart kommer de seg kanskje tørrskodd inn, de unge sosionomer der de har forskanset seg i all sin utilgjengelighet.

Biblioteket er selvsagt stengt. Her mugner vår felles kulturarv, og barneavdelingen er under oppussing. Dets eneste kontakt med omverdenen er en luke i veggen der man raskt kan putte inn boka som skulle vært levert i går.

Ut fra de massive dører i Norges Bank hutler seg en som intet med nasjonens pengevesen har å gjøre. Nok heller en slags konsulent fra de gamle marmorgulv med Keiserens nye klær i Power Point. Herfra kommer ingen traust regnskapssjef fra ungdommens Per Gulbrandsen lenger, med sirlige bunker av friske sedler og nyslått mynt klar til fordeling i brune konvolutter med plass til brutto, skatt og netto utbetalt.

Og man skrår over, og ser Kong Haakons bakhode som en metallurgisk mønsåskall over takene på brakkebyen, og lurer på når bodene endelig skal bukke under for et målbevisst brekkjern slik at Bertil får ut sine sykler og telt på det som en gang var en plen.

Så er man over Torggata som dør ut i pukk og betongklosser mot et øde torg og en nesten tom Paviljong der Terje Nilsen kanskje grubler over et kryssord i Herald Tribune.

Central Hotell står forlatt med mørke vinder, der hvor landsens folk bodde trygt og godt, og drakk kaffe med ferske wienerbrød fra baker Lillegaard i det nå nesten tomme Holmers hus.

Videre nedover og fremdeles er det ledig i Datavarehusets lokaler mens det røde pensjonatet nå er blitt gravferdsbyrå. Det er nummer to på veien. Og det var vel passende. For er det ikke en gravferd jeg er på?

Nu inn mot Soløys kvartal, og der hersker den absolutte ro. Her spiser man Statens brød, og jeg har for lengst gitt opp å finne ut hvor de befinner seg alle de navnløse byråkrater med arbeidstid fra tolv tretti til halv ett.

”Friske reker” i flagrende oransje på masta til en forlatt reketråler, rett over et knippe råskjær som skipperen nok snart må innse blir returnert til sitt gamle element. De råtner på råen.

Det lyser så vidt hos Georg på Neptun. Han har kanskje stengt. Ingen hurtigbåter ved kai. Hans næringsgrunnlag har forhalt til Sentrumsterminalen hundre meter bort. For ham må det føles som hundre sjømil.

Tivoliet foran hotellet har pakket ned alt sitt glor for denne gang, og reist. Og kvartalene ligger tomme mot hverandre, ubrukte, og roper på penger, ideer og mot. Ikke såpass som en gammel Saltensbuss på tomgang på gamle tomter.

Ikke en kjenning. Ikke en kjeft.

Jeg snur og går hjem.

Slekta

Man kan ikke velge verken foreldre, forfedre eller deres inseminører, hvem de nå var, og det er like greit. Ellers er jeg redd for at det hadde blitt folksomt rundt ørene på tidligere og nåværende velsituerte borgere både med og uten utvannet dansk adelsblod i årene. 

Men det anegalleri man en gang har fått, vil man jo helst vite mest mulig om. Og i så mange slektsledd som overhodet mulig. Dette er dog ingen hobby for nervesvake, og for noen slektsgranskere kan det bli både nifst og pinlig til tider. For skulle man i sin søken etter opphavet eksempelvis støte på ordet arkebusert, eller finne ut at en fjern slektning ligger begravd på utsiden av kirkegården, er man stigmatisert i rimelig lang tid fremover. 

Og leter man i kirkebøker og andre skriftlige kilder, så finner man fedre som ikke var fedre, en bror som overhodet ikke var bror, der han gikk som et rødhåret utropstegn i en skokk svartskaller. Om mystiske og nokså kompliserte slektsforhold, søknad til Kongen i Statsråd, fatal kjærlighetssorg, og et og annet barn født utenfor ekteskap. Far ukjent. Når man tenker over det, er det egentlig svært lite som har endret seg.

Selv har jeg i mange år gravd dypt i egen ætte-materie, men sto lenge bom fast ved min oldefar. Mitt slekts-tre så derfor lenge ut som en godt beskåret older, med sine fattige tre agnatiske grener pekende ut i det tomme rom. Dette kunne jeg bare ikke akseptere.

I min ungdom utesket jeg derfor mine gamle slektninger så grundig om min oldefars mulige opphav, at de etter hvert ble litt oppgitt over dette evinnelige gnål. Til slutt senket det seg et usynlig jernteppe hver gang de så meg svinge inn porten. 

Grublende over ætten før oldefar, så jeg derfor ut som et stort genealogisk spørsmålstegn i flere år. Utallige var de hypoteser og fantasier om denne gamle, skjeggete mann som jeg bare hadde sett bilder av. Til slutt ble jeg derfor tvunget, som den berømte filosof Bertrand Russell, å ta i bruk en annen logisk taktikk. 

Dermed bar det ut på Internett. Og etter flere sleivskudd og katastrofale avsporinger traff jeg en sen aften inner-tier, og ut fra glemselen steg tippoldefar Peder. Og dermed kunne jeg smykke meg med en beviselig, om nokså død, sådan. Levende hadde han i høy grad vært en sensasjon.

Han var i følge skriften født i Stjørdalens Sogn og Prestegjeld i 1811, men tilbrakte sitt nokså ubeskrevne liv her nord. Og oppmuntret av denne suksess, bega jeg meg på jakt etter hans opphav. Utallige dypdykk i slektsdatabaser landet rundt brakte endelig hans salige far over torva for en stakket stund. Og hans levnet, eller mangel på dokumentert sådan, er en kilde til stadig irritasjon.

Hans navn var Kristoffer Clausen og han er de facto døpt i Trondheim ca. tretti år før hans sønn så dagens lys. Antar jeg. Og da skriver vi 1780. Hvor han nå hensleper evigheten vet dessverre ingen. Og der ligger, bokstavelig talt, min ættegranskning per dags dato.

Nevnte Kristoffer er nå blitt et mysterium for undertegnede. Utallige var de timer og tellerskritt brukt på nettet via et gammelt ISDN-modem, men ikke fanden om kallen kom til svars. Selv med min nå lynraske ADSL er han like ukjent som Vårherres kjødelige opphav. 

Den eldste landsomfattende folketelling som er publisert er fra 1801. Selv om de døde tidlig og utpint i de dager, så hadde jeg håpet at gubben skulle vise seg i en beskjeden alder av ca. tjue år. Men det finnes ikke spor av mannen. Han er ikke å finne i et eneste manntall. Det bibelske i Lukas 2 inkludert.

Hvordan kan en mann på tjue bare forsvinne fra jordens overflate? Vi snakker tross alt om 1801, ikke 2003! Med dagens trygdeordninger er det bare å grave seg ned på gutterommet. Så kan man komme ut når foreldrene er vel i jorda. Det kunne da umulig være så enkelt i hine hårde dager?

Og hvorfor antar jeg at han var rundt tretti ved sin sønns fødsel? Det har noe med familiens forplantningsmønster å gjøre. Empirisk har eldste sønn av eldste sønn av eldste sønn til slutt tatt mot til seg, og paret seg til forsørgelsesbyrde rundt de tretti. Og siden verken epler eller sæd faller langt fra sine respektive stammer, er dette blitt min antagelse og foreløpige arbeidshypotese. Ikke at det har brakt meg et bokstavelig skritt nærmere.

Den person som kanskje kunne være Kristoffer, er en dragon med samme navn i et obskurt Valdres-regiment, men det passer liksom ikke helt inn i familiens psyke og yrkesvalg. Som stamfar burde han etterlatt seg noen militære gener og kromosomer, men de glimrer heldigvis med sitt fravær i samtlige slektsledd. Den eneste aggressive anvendelse av ammunisjon vår familie har å vise til, er harpunering av hval til inntekts erverv. Så, nei.

Jeg har etter hvert kommet frem til den erkjennelse at uansett hvor innbitt jeg med dagens hjelpemidler jager familien rundt i alle slektsgrener, synker jeg hver gang like deprimert sammen ved Kristoffer stamfars rot. Men nå skal denne ørkenvandring avsluttes. 

For nå avholdes stadig de såkalte Slektsforskerdagene. Med gener og genever, blått blod og Bloody Mary. Og med innbudte biografiske virtuoser og kapasiteter på familie, arv og miljø fra Odin og fremover.

Og skulle jeg komme ut derfra med svar på mine spørsmål og med nytt og ekstra etternavn, så vet dere beskjed.

Da er jeg, som resten av Nord-Norge, af slægten Bænkestok.

God sommer?

Sommerferie? En tre ukers tid da man er programforpliktet til å tilbringe kvalitetstid med familien og de aller nærmeste. I stedet for folk man faktisk liker.

Hvilke alternativer byr seg da etter et raskt sveip over siste lønnslipp med sin fem sifre i ”Deres favør”? Fly, bil, tog og båt. De mer eksotiske fremkomstmidler som motorsykkel, kajakk, apostlenes hester og annen pedalkraft befinner seg for denne skribent i samme grenseland som albansk spillefilm. Kun for spesielt interesserte. Det skal forbigås i stillhet.

Charter. Bare ordet får det til å verke i korsryggen. Etter å ha sneglet seg fram til innsjekking på en alt annet enn ”stille” flyplass, er det full CT-røntgen av all bagasje. Og her fremvises alle våre livsnødvendigheter til allmenn spott og spe. 

- Ser ut som en dildo, sier en hormonforvirret fjortis midt i stemmeskiftet og med nyutsprunget acne vulgaris, og hele køen går i oppløsning.

Nidkjære vektere med falkeblikk saumfarer alt, og skulle du ha vært så tåpen i disse post  9.11-tider å ha pakket neglesaksa i håndbagasjen, er helvete løs.  Så er det billetter og pass.
- Ja, da . Det e mæ!

Bare fem år eldre enn passbildet, synlig tært av tidens tann og med et snev av talibansk ansiktspryd. Som på nåde slipper man så inn i et røykfritt taxfree-område, for der å oppdage at flyet står i Danmark med tekniske problemer. Røyketyggisen ligger selvsagt i den store kofferten, og den bevoktes som muslimsk møydom. Da er det vi nikotinforpestete menn tyr til et velkjent Ola- Nordmanntriks. Plenty øl og ditto Gammel Dansk. Kvinnene krymper seg, mens forvorpne barn går berserk i godtehylla.

Opprop. Avgang. Ny kø. Og når du vel plassert om bord inderlig håper at du har forlatt inkarnasjonen av den bibelske skjærsild, hvem dukker ikke opp på seteradene både foran, på siden og bak deg? Alle småjævler under 10 år! Og i en kakofoni av skrik og skrål sjangler seg en gammel Boeing over Skagen. Med nysprettet taxfree fluidum lenge for fasten seatbelt-skiltet har tenkt å slukkes. En flygende taterleir i beste norske chartertradisjon.

Etter det som føles som et halvt liv, vakler man ut av flyet og inn i 40 grader varme og 90 % luftfuktighet. Med vissheten om at samme elendigheten skal vederfares oss på retur. Bare med den forskjell at nå har samtlige medreisende skiftet fullstendig ham. I alle kjente medisinske varianter av solforbrenning og med manufaktur som til daglig ville sikret isolat og enerom på et herværende asyl. Utslitte, blakke og forpinte står vi på Bodø Lufthavn som kuete og umælende dyr, og ser tollere og syndere ta fra oss den ekstra cognacflaska som skulle fortæres på altanen etter hjemkomst.

- Nei, til neste år blir det biltur til Sverige, sier far i taxien hjem, og umyndige barn synker enda lengre ned i sin helt spesielle form for ungdoms sløvsinn. Har vi glemt alt?

I tidligere og litt magrere tider fremsto våre naboer over Kjølen som et litt eksotisk folkeslag. Med lingonsylt, glass og surstømming. Dans i Folkparken og fulle campingplasser fra Arvidsjaur til Umeå. Der satt, eller lå vi. Slepende på hele familien og ei lealaus campingvogn, samt naboen og hans pikk og pakk. Med hendige kanner hvis innhold var mer eksplosivt enn Tsjernobyl.
- Tjenare, svenskefaen! Hur e läget?

Husker vi ikke de timelange bilturer under ei bleik Norrlandssol? Langs et flagrende og evigvarende skyggestakitt fra gran og furu. Vi navigerte oss gjennom slutten av den veldige taigaen som starter et sted i Sibir, og strekker seg langt inn i Søta Brors revir. Langs sirlige stabler av vedkubber, pinlig nøyaktig både i tykkelse og lengde. Anbrakt der av arten Nisse Svea med sitt tydelige erotiske forhold til ved. 

Men vi skulle, da som nå, tilbringe kvalitetstid sammen. Mor og far i førersetet, forsørgelsesbyrden bak. De gråt, bråket, kranglet og kjedet som sedvanlig vettet av seg. Det ble fjertet, sølt og spydd til det arme opphav hadde mest lyst til å røske alt DNA-materiale opp med røttene, og dryle det ut av vinduet. Aldri mer!

Men tiden leger dessverre de dypeste sår. Hvis det er noe vi har lært av historien, så er det at vi ikke har lært noe som helst.

I en perfekt verden hadde byens voksne kostet på seg en 1. klassebillett med tog. Tre blanke uker med europakartet spredt over knærne. Gjennom Tyskland, og inn i Italia. Vi kunne gått av der vi ville, og reist videre når vi hadde lyst. Med avslått mobiltelefon. Lykkelig i vissheten om at en pengesterk Bodø Sanitetsforening i tospann med kommunen hadde bygd ut og gjenskapt feriekolonien Jentofts Minde i all sin prakt.

På Vatnvatnet skulle de husere, de små hustyranner. Sammen med sine tidligere utallige aktivitetskonsulenter fra barnehagen, og de mest populære lærerne fra barne- og ungdomskola. Konstant korrigert av morske og myndige elever fra politihøgskolen på Mørkved. Det hadde vært ferie!

God sommer.

Hjelp!

Jeg luter nu etter hvert såpass sterkt mot gravens rand at min tid tilbringes mer og mer i selskap med mennesker jeg tidligere ikke ante eksisterte. Kjente tv-tryner a la Fredrik Skavlan er et slikt bekjentskap.

Når han, den ene fredag etter den andre, inviterer høyt utdannede og høyt gasjerte terapeuter til å fortelle oss hvordan vi skal rydde opp i livene våre, er det jeg undrer meg over at jeg fremdeles går løs og har privat, og ikke statlig, tak over hodet.

For her tyter de ut av sine gjemmer. Alle de som har gjort det til en livsoppgave å fortelle nasjonen at vi er helt på trynet. Ikke får vi utløp for vårt sinne. Ikke kan vi le. Våre tenåringer tyner sakte livet av oss og sexlivet er like spennende som en roman av Mikkjel Fønhus.

Nu når vi etter hvert har fått på plass all tenkelig infrastruktur, både kommunal, offentlig og ikke minst privat, var det vel ikke å undres over at noen måtte begynne å grave i vår mentale komposthaug. Vekstbransje nummer en i verden er nu blitt avfallshåndtering i alle avskygninger. Det er ikke bare Iris som lever godt av dritt.

Sinnemestring er en slik vekstbransje.En fredag for en tid tilbake satt to raserihekser og fortale om hvor farlig det var å ikke få utløp for sine oppdemte følelser. Den mest oppfinnsomme hadde faktisk mot en større økonomisk motytelse anbefalt en rekke norske bedrifter å opprette såkalte roperom. Når de ansattes lyst til å myrde noen ble for påtrengende, kunne de absentere seg, og hyle ut sin frustrasjon i et godt lyd-dempet værelse.

Jeg vet ikke helt hvordan presset er på de ansatte i verken Yara eller Statoil, men dette blir for latterlig. At det offentlige, representert ved psykiatrien, hjelper mennesker som ikke klarer å tøyle sitt raseri og lar det gå ut over uskyldige, er helt på sin plass.

Men når datamaskinen min står i stein og man høylytt forbanner Microsoft og alt dets vesen, vil jeg betakke meg for å bli tilvist plass på roperommet av både tillitsmann, verneombud eller en velmenende representant for bedriftens nye HMS-satsing. Dra til Helvete alle sammen!

Så har vi de stakkarer som ikke kan le. Ikke at jeg har sett noen i mitt lange liv. Men de skal ifølge nyere forskning finnes i tusentall. Men det er hjelp å få. På nettet finner jeg en mengde latteranstalter for både private og bedrifter. Gud vet om noen selskaper har gått på limpinnen, men ideen er kanskje ikke så idiotisk hvis den kunne slå rot hos kemner og Statens Innkrevingssentral.

Men at private lar seg lokke inn i store stimer er et latterlig faktum. Her står folk på geledd og geberder seg til fire hundre kroner timen. Men de innvidde tror sterkt på latterens forløsende kraft. Den skal ifølge ekspertene være bra mot stress, redusere blodtrykket, virke smertestillende, styrke immunforsvaret og ha en positiv virkning på svært alvorlige sykdommer. Det er like før jeg ler meg i hjel og blir kvitt prostataen samtidig.

Så er det våre litt eldre barn. Disse sjarmerende, levende lik som vi i egen indolens har oppdratt til ingen verdens ting. Jeg nekter å tro at jeg er alene i denne byen når jeg tidvis lengter etter at en halvvoksen slodot får ut fingeren og flytter sammen med kompisen eller venninnen etter at de har fabulert om det i en evighet.

Men når samfunnet har lagt det slik til rette at de kan bruke fire-fem år for å bli ferdig med videregående etter at de har tatt seg nok et par hvileår på sofaen, kan man ikke betenke noen å ønske at de selvsamme myndigheter likegodt tok vare på hele gjengen. En skilt far blir jo ikke ferdig med barnebidraget før han har betalt innskuddet på Stadiontunet.

Og den dagen man faktisk går til det skritt og hjelper dem litt på veien ut av slaraffentilværelsen, blir de rasende og utber deg en forklaring på hvorfor de i det hele tatt er født? Da er det viktig at man har helt klart for seg grunnen.

Sexlivet vårt er også under lupen. Personlig er jeg av den oppfatning at hele greia er litt oppskrytt. Det blir som presten Brand hos Ibsen. Evig eies kun det tapte. Det er ikke før man befinner seg i et plutselig sølibat, at det demrer at man kanskje skulle ha vært litt mer aktiv i halmen. Men når en vare er tilgjengelig året rundt, mister den litt av glansen. Dette bør man kanskje ikke blamere for hele verden, men det er et sørgelig faktum.

Men la oss for all del ikke bli uten varme kjøttomslag! Da skjer det noe dramatisk med oss menn. Aldri har vi hatt det mer travelt med å komme oss på byen, og aldri går kredittkortene mer varm i barene som når man er fri for sorten. Da jager vi tulling med tunga, og det som verre er, på halv stang og glemmer at det var en tid det bare var å forsyne seg. Gratis. Hvis man var både grei, og ikke minst heldig.

Livet er ikke enkelt. Men det er da ikke så forbannet vanskelig heller. Vettet har vi, hvis vi bare husker på å bruke det. Vi får bidra og leve etter evne. Vi kan ikke bli noe annet enn det vi er. Og det er god bruk for oss alle. De sier det fint i Håvamål.

Er du halt, kan du ri,

handlaus kan du gjete.

Er du døv, kan du duge i strid.
Det er betre å vere blind enn brend.
Ein duger lite som død.

Tekstilær tortur

Enkelte ville dyr her i nord har skjønt det. De har bare to garderober. En til sommerbruk, og en når vinteren kommer krypan kald og kvit.  Vi andre drukner i konfeksjon. Og foreldres livslange bekymring om hvordan vi ser ut.

Som barn er man lykkelig uvitende om hvordan man ter seg i klesveien. Og godt er det. Jeg kom over et av de første daguerreotypiene av undertegnede under en oppdagelsesreise i barndomshjemmet. Anbrakt i ei datidens ubehagelig barnevogn, sterkt plirende mot vårsola, kunne man tro at bildet skulle forstille en godt surret kjøttrull som hadde overlevd jula 51.

Bedre ble det ikke da vi for første gang ble dratt med til fotografen. I de dager fantes bare én i Salten. Nemlig Johnson & Sotberg. Jeg vet ikke hva som skjedde der nede i kjelleren, men både jeg og min søster ser direkte skrekkslagne ut der vi vagler oss på verdens mest fotograferte inventar. Men siden Egil Johnson var vennligheten inkarnert, må det ha noe med klærne å gjøre.

I de dager reiste man til byen i ett antrekk, og ble fotografert i et annet. Og det må være noen tidlige og nu fortrengte skrekkopplevelser i fotografens omkledningsrom som gjør at jeg i dag svetter blod når en imøtekommende ekspeditør sier; ”ta buksa med i prøverommet, og se om den passer”. Ikke faen!

Så her sitter vi da, naglet til en smijernstolstol på jorden. Min søster med en overdimensjonert hårsløyfe som man i dag bare finner hos barn i deler av det tidligere Sovjetsamveldet. Og selv, da? En uretusjert prøve viser en forknytt stakkar med snorrett pannelugg, hvite strømpebukser (!), lakksko og matrosdress. Jeg ser ut som et tidlig medlem av Village People.

Og slik sneglet årene seg av sted. Pådyttet all verdens kreasjoner fra et mer eller mindre velmenende opphav og hennes venninner. I tiden før avfall og resirkulering ble en vekstnæring, gikk enkelte plagg i arv og på legd. Det burde vært forbudt.

En sak var å arve et plagg som hadde vært eid av noen man både likte og kjente, en helt annen hvis det hadde hengt på en ekte hestpeis. Da gjorde man sitt ytterste for å ramponere det med aller første anledning. Piggtråden kom meg til unnsetning ved mang en anledning.

Det var ikke før man fikk se en hundrelapp på konfirmasjonssøndagen at det lysnet litt. Men uka før papirpenger, svinesteik og sviskekompott, hadde man selvsagt vært i byen og kjøpt konfirmasjonsdress. Jeg har det bildet og.

Smijernstolen er den samme. Men nu står jeg. Som et nytent alterlys, rett opp og ned med salmeboka i høyre hånd. Jeg ser ut som jeg skal vitne i en amerikansk rettssak. I hereby solemnly swear at mutteren presset på meg en blådress hos Karl Vikan, og jeg går ut fra at det var hun som ekviperte meg med både hvitskjorte og en altfor liten og trang tversover.

Hvilken bortkastet investering en konfirmasjonsdress må ha vært på begynnelsen av 60-tallet! Beatles hadde for lengst gjort sitt sjokkerende inntog i heimen med sitt lange ragg. Vi var under et umenneskelig press. Familien truet oss med evig skam, og med lærerens skrekkhistorie om Ole Høyland og Gjest Baardsen hengende over våre litt tilgrodde hoder, ble vi pent nødt til å snaue oss. Langt hår på alterringen var ensbetydende med ei fremtidig grav på utsiden av kirkegårdsmuren.

Så vi ga oss. Alle mann. Et unisont lettelsens sukk oppsteg fra de hundre strikkepinner og redningsforeningen Havdur der bygdas mødre strikket votter til sine menn i Barentshavet og kofter til gamle drankere via Den indre Sjømannsmisjon. Men pengene berget vi.

Så etter å ha debutert på min første voksenfest i blådressen på det lokale ungdomshus, var det ugjenkallelig slutt. Jeg klarte det mesterstykke å ikke spy på den. Året etter ble den gitt bort til en annen lutret konfirmant. Siden, har jeg i følge opphavet, til tider ikke sett ut.

Og jeg skal gi henne litt rett. Gul fuskepels, irrgrønn bukse med fiolette spriper og rosa skjorterysjer gir kanskje et litt forvirrende inntrykk. Men i Hans Majestet Mentzonis, og Prinsens, velmaktsdager gikk det aller meste. Det var ikke før vi havnet på gymnaset at en slags ensretting satte inn. Sommeren og høsten 68 var det cordfløyel og ørkensko. Vinteren skulle bli interessant. For en sosialantropolog.

Da oppstod plutselig parkas- og skinnlueperioden. Plutselig ble det populært å ikle seg fôret parkas og de største skinnluer som kunne oppdrives. Hadde du drapert en kvart ulv eller en liten jerv på kraniet, ble du meget sentral i miljøet. Tenk deg en overbefolket pelsjegerleir i Canada. Flytt den så til søstrene Fygle på hjørnet Parkveien/Torggata. Våren kom som en befrielse det året.

Men så tok det helt av. På starten av 70-tallet må all mescalin og LSD virkelig ha tatt tak, for nu gikk motedesignerne helt amok. De fargeflashende skjortene hadde snipper store som skatevinger, og slengbuksene lå som en rocke-ring over platåskoene.

Der styltret vi oss frem på all slags føre. Dårlig sammensatt var de også. Hæl og såle var limt på skaftene, og etter å ha svømt i sørpa en tid, gikk de helt i oppløsning. Det vil si; de gikk ikke helt i tras. Først løsnet hælene. Bygatene gjenlød av ekko som fra tusen våte og klaprende gummisandaler. Og da så sålen løsnet foran, var komedien fullbrakt. Det glefset og surklet både foran og bak.

Og slik halset vi etter moten. Til vi selv fikk barn. Og de ble tenåringer. Og vi skulle kjøpe inn klær til dem. I dyre dommer. Det vi syntes var stygge klær. De så fanden ikke ut i sine saggekreasjoner. 

Jeg tror jeg stopper her...

Edenes hage

Den er blitt en slags årlig bots- og bedeøvelse, den årlige våronn i min mors hus og hage. Når stormåsen ifølge gammel overtro skal være ”fullvorpen”, er det å pakke i bilen og sette snuten nordover. Klok av gammel grønske har jeg alltid et sett med gamle klær hengende i et skap i barndomsheimen. Vel, vel. Klær og klær. I min oppvekst draperte noe tilsvarende opptil flere fugleskremsel bygda rundt, men til mitt formål er de helt ypperlige.

Min mor korser seg der jeg presenterer meg i all min utspekulerte lurvethet. Om jeg ikke tenker på folk som kjører forbi? Og nå som det er like før 17. mai? Og er det nødvendig å se ut som en Belsenfange? Nei, men det får meg faktisk i bra humør. Og det trengs. I mengder.

To par utgåtte joggesko finnes også i forskjellige grader av oppløsning, donert av en venn i det lønnlige håp at jeg skulle kvalifisere meg til en lokal variant av den gamle budruten mellom Maraton og Aten. Glem det. Men som i gateløpet med røtter fra år 490 før Kristus, gjelder det å ikke gå for hardt ut. Hagen i all sin kuperte overgroddhet må takles på en spesiell måte. Det er ikke bare å gyve på i spredt uorden. Da blir man fort kommandert på plass av den bofaste agronom.

Så det blir å manøvrere jern- og plastriver med utrælete never, og forsøke å grave opp de hundrevis av kilo med strøsand som Vegvesenet har lagt igjen i grøftene etter en snørik vinter. Og den som har forsøkt å rake opp mikromosaikk vet at det er en fånyttes øvelse. Men opp må elendigheten. For tenk om det forvillet seg en neve stein inn i bladene på en halvveis terrenggående plenklipper? 

Av barndommens vakre rader med ridderspore er nesten bare tuftene igjen. Og det gjerdet som vi anla, en tidlig svoger og en selv, har store hull og mangler. Det blir å måle opp trelast og satse på å buksere det fra byen om ikke alt for lenge.

Og snart er det tid for å plukke hud, og ikke ugress og stein. Det første som forsvinner er all hud mellom tommel og pekefinger. Pluss litt kjøtt. På både høyre og venstre. Som en lokal Jesus går man nyplastret og salvet langs stakittet med sine årvisse stigmata til allmenn beskuelse, og forbanner naturen som har gått helt berserk.

For det gror ikke med måte. Og min mor gjør det ikke enklere med sitt arsenal av prydbusker og blomster. Samt en ansamling stiklinger og potteplanter som har slumret gjennom en lang vinter i en frostfri kjeller. Og her er evig nok å bryne seg på. Den mest hårdnakkede og infame av alle vekster må være bringebæret. Der fjorårets døde stilker ligger innfiltret i nye skudd som sitter bom fast i grunnfjellet. Ikke tusen liter Round Up eller annen miljøkriminalitet tar knekken på bringebæra.

Men alt er nå ikke bare sorgen i edenes hage. De to små rognetrærne som jeg i et anfall av Lebensraum plantet mellom rosebusker og en luftbåren flyktning fra rabarbrafamilien litt lenger syd i lendet, står forbausende staute og nikker i maivinden.

Men selv to mål hage har en ende. På selveste 17. mai var det over for i år, og en kvestet gartner får endelig tre av.

På naturens vegne.

Skolemat

Den senere tid har det rast en liten debatt om våre livstrette barns matvaner. I den grad de har vaner. Det har man under tiden fått rikelig tid å spekulere i, men det er ikke mitt anliggende nå. Derimot myndighetenes velmente forsøk på å tilby ferdig påsmurt skolemat til sultne elever. Det gikk som kjent ad undas. Maten ble kastet, og i stedet pakket man seg full av sukker og junk.

Alt var ikke bedre før, selv om min generasjon ynder å påstå det. Skolematen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet er ikke egnet til å imponere dagens ernæringsguruer. Men vi spiste den opp. Alternativet var å forgå i en blanding av hungersnød og skjørbuk. For mitt vedkommende besto skolematen i syv år av to skiver med brunost. Jeg var ikke noe matmenneske i mine første år i jammerdalen, og entret barneskolen med 19,5 kilo dødvekt. Det skal ikke mye næring til for å holde liv en så liten skrott. Men noe måtte man ha. Så det ble til at skolematen ble satt til livs.

Å skulle gå på kooperativet for å handle skolemat var utenkelig. Av flere grunner. For det første solgte de ikke en eneste brødskalk eller et fattig wienerbrød, og for det andre var det forbudt å reke på butikken. Ikke hadde vi penger. Vi måtte ha lapp med hjemmefra hvis vi skulle dit. Så det ble å ørte i seg grovstompen som la seg på toppen av den spiseskjeen med tran man hadde lepjet i langfriminuttet. En grusom blanding som i dag ville ha medført påtale fra både departement og barneombud. Men vi holdt ut, og jeg så ikke antydning til verken avmagring eller isterbuk i noen som helst form. I dag går mange 12-åringer rundt som de hengende mager i Babylon.

Det var ikke før vi kom på gymnaset at brødskiva og brunosten forsvant. Da åpnet det seg helt andre kilder til å stille ens smule hunger. Nemlig Fygle på hjørnet Torvgata/Parkveien. Den gang en sober butikk med litt fornem kolonial bestyrt av søstrene Fygle og en bror i lyseblå lagerfrakk. De ble våre leverandører av kongelig norsk bakverk. Når jeg tenker på hvor mange skolebrød, frøbrød, lange melisstenger og runde meliskringler, boller med og uten rosiner og annen elendighet vi hev i oss på tre år, så grøsser jeg.

Og det har bare akselerert. Vi var 18 da vi begynte å skeie ut. Nå er de åtte. Så hva gjør en lutret forelder når ungene ikke vil spise det man foreslår? Når de remjer på det verste og skjeller ut hele husholdningen? Da betaler man seg ut av skjærsilden. Det er minste motstands vei. Den smale vei, den som kanskje kunne ha endret barns matvaner, er som kjent bestrødd med torner og kun farbar for de ekstremt nerve- og kjeftsterke. Det skal nemlig noe til å ta opp kampen med en rabiat tenåring som har gått løs siden han ble plassert i barnehage rett etter at navlestrengen ble kappet.

Vi får de politikere og barn vi fortjener. Men det våre barn ikke fortjener er et liv med diabetes og overvekt. 

Tran, grovbrød og brunost vil i slikt scenario virke direkte eksotisk.  

Om forskning, ost og vin

Man får seg de merkeligste slag i trynet. En rask googling etter en passende mat- og vinkombinasjon i forbindelse med en artikkel om polets forestående nyåpning på City Nord, brakte meg sporenstreks til nettstedet forskning.no. Det var jo betimelig all den tid vår egen forskningsanstalt, UiN, nettopp hadde avsluttet sine Forskningsdager med et tett og krevende program.

Det viser seg nemlig at ost og vin er svært dårlige partnere på en lørdagskveld. Eller en hvilken som helst kveld, for den del. De passer rett og slett ikke sammen, noe som også kan sies om femti prosent av de merkelige parsammensetninger som setter til livs store mengder av sorten. All forskning tyder nemlig på at ”mann og kvinne” er tilnærmet like inkompatibelt som ”ost og vin”.

Det er University of California som har smattet og smakt seg gjennom et antall viner og oster, og elleve skarpe tunger ble direkte sløvet av ost. Vinens nyanser forsvant under belegget av gorgonzola og mozarella. Sterkt bedrøvet, og bedøvet, kunne panelet meddele verden at alt som stod igjen i sin fulle smaksfylde var smaken av smør(!). Nå aner jeg ikke om gjengen hadde alle sine fakulteter intakt etter seansen, men mye tyder på det. De ble nemlig ledet av en myndig professorinne med et veldig tysk for- og etternavn. Der i gården er det Ordnung som gjelder.

Etter å ha kommet seg til hektene kunne ikke forskerne gi noen rimelig forklaring på hvorfor osten ble som narkose for vinen, og det ble spekulert i avanserte kjemiske forbindelser. Nå ligger denne undersøkelsen såpass langt tilbake som i 2006, og i California foregår nå helt andre rusmessige eksperimenter. Kanskje sitter professorinne Haymann med et nytt panel og tester hvordan cannabis og sjokolade går sammen? Kommer den rus- og matkombinasjonen til å falle i fisk, vil det blir et hardt slag for alle himmelhunder.

Men la oss legge bort pipa, og konsentrere oss om ost. Den har vært kjent i over 3000 år, og ur-osten oppsto ved at noen varmet opp og blandet melk med løype. De kunne umulig vite at løype er et enzym som får ostestoffet i melka til å koagulere, og at det framstilles fra en av magene på en kalv. (Den har som kjent flere stykker). Jeg tror heller at noen prøvde å koke en kalvemage i melk, og fikk ost i stedet. Jeg har hørt om verre kulinariske katastrofer, hvor rakfisk, Grandiosa, møsbrømlefse og haggis frembringer frysninger på enhver smaksnobbs rygg.

Norge er et lite osteland. Vi lager vel bare to typer, Jarlsberg og brunost, og sistnevnte har satt sinnene i kok. Gudbrandsdalsosten, eller G35 som den også heter og som ikke må forveksles med G8, ble oppfunnet i 1863 av budeia Anne Hov på Solbråsetra i Sør-Fron. I dag produserer Tine G35 i Lom og Skjåk, men nå skal de spare penger og flytte produksjonen ut av dalen. Arne Brimi og en rekke andre feinschmeckere står bak en Facebook-aksjon som vil beholde osten i dalen. Det får de sikkert ikke til kjenner vi Tine.

Jarlsberg, derimot, er en hvit ost utviklet av bonde og gründer Anders Larsen Bakke på Bakke gård i Vestfold. Osten er omtalt første gang i 1855, men rundt 1900 ble produksjonen nedlagt. Og det var ikke før 1950 at nok en professor forsket fram en mer moderne variant, at Jarlsberg kom tilbake på brødskiva. Hans navn?

Ola Martin Ystgaard.

Livet er sannelig merkverdig.