4H på signingsferd

Jeg kom over noen gamle bilder her om dagen, og blant dem ett av nå avdøde Knut Hoff. Jeg hadde den glede å bli kjent med ham. Og hans kumpaner Hals og Horsdal. Den tid vi var på bokturné sammen. Tiden går. 

Jeg synes å tilbringe mer og mer tid sammen med godt eldre mennesker. Ikke at jeg bevisst søker dette geriatriske samkvem, men etter å ha blitt kjølhalt i 14 dager på et maritimt seniorcruise, er jeg nå midt ute på en såkalt boksalgsfremmende turné sammen med de tre røvere Hals, Hoff og Horsdal. 

Årsaken er at vi er utgitt på samme lokale forlag. De tre H-er og undertegnede som Hund utgjør derfor et lite, litterært 4H. Det medfører en del arbeid som signering av de respektive verk, og i de eldre herrers oppfinnsomme vokabular blir dette fort til en signingsferd. Det er snart bare velsignelsen som mangler, men da de er på fornavn med alle geistlige i hele Nord-Hålogaland bispedømme, er det nok bare et spørsmål om tid. 

I disse fimbultider kan de ukentlige boksigneringer være en svært så hustrig opplevelse. At Shirley ikke har frosset i hjel for lenge siden er meg et mysterium. Men så fort vi har benket oss i et iskaldt Glasshus, stimer det kjøpelystne rundt de eldre moromenn. Spesielt den selvutnevnte kanonér og Obergefreiter Horsdal er et evig oppkomme av ideer. 

Her forleden satt han krumbøyd over sitt arsenal med kalligrafiske fjærpenner og formulerte tunge slagord som ifølge ham selv ville øke salget av herrenes Røverhistorier med 300 prosent. Det første var nokså enkelt, og gikk ikke helt inn hos målgruppen som kom slepende på ferske Rimi-poser; Kjøp 2, betal for3!

Men den som tror at han ga seg med første sverdslag, han kjenner ikke den selvsamme Horsdal. Om ikke salget gikk til himmels, så opplød en unison latter til himmelen da hans andre forsøk lød; 

Kjøp 2, og få en utstoppet spekkhogger på kjøpet. 

Og oppmuntret av tilbakemeldingen forfattet han likegodt et nytt opprop: 

Kjøp 3, og få et bilde av en ung og naken Hoff på isbjørnskinn. 

- Det e godt retusjert, smetter Hoff inn, og de ler godt både de unge og litt eldre Bodø-damer som aldri synes å få nok av trekløveret. Og har man ikke helt visst hvem de var, så er denne troika bedre informert om byens innvånere av begge kjønn enn samtlige byråkrater hos både Kemneren og på Folkeregistret. 

- Dæven, æ huske æ dansa med ho dær, kan plutselig Hals meddele mens Hoff setter kaffen i vranghalsen i ren iver etter å meddele at - det gjør pinadø æ å. Og da er de ustoppelige. Anekdote avløser anekdote, og om de har løyet så lenge at de selv tror på det, vites ikke. Men de mest fantastiske historier fremføres med patos og innlevelse, og er det ikke tjyvløgn så er det i hvert fall ikke langt fra sannheten.

De har vært innom et utall yrker i sitt lange liv. Hoff er nok den mest bereiste med tjeneste som presseoffiser i Libanon, og den mest uforferdete. Hans vågale, og til dels uvettige stunt i de gebrekkeligste farkoster kunne fylle flere bøker, fra padling i badekar til opptil flere spektakulære havarier på land og hav. Han er berget fra en sikker vanskjebne ved flere anledninger, og er vel det nærmeste man kommer en svært god kjenning av både politi og Redningssentral.

Og Hoff er ikke ny i bokbransjen. Han er utgitt før, medlem er han av Nordnorsk Forfatterlag, og jeg fikk anledning til å studere hans siste opus ”Hr Hagenbecks orgelmusikk” da vi for en stakket stund var kommet oss inn i varmen på City Nord. Utkommet i 250 nummererte eksemplarer, med egne fantasifulle illustrasjoner og glanset omslag av Hieronimus Bosch burde jeg visst bedre enn å spørre hva den handlet om? 

Etter bare kort tid gikk det opp for meg at selv sujettet var mer surrealistisk enn Salvador Dalis villeste feberfantasier. Bare Horsdals fremvisning av sin siste salgsutløsende plakat om en boks gratis surstrømming, berget meg fra å måtte formateres på nytt. 

Og nu er Hoff akkurat ferdig med en barnebok om en sjiraff som har rømt fra et russisk sirkus. Den arme sjiraff ender etter hvert opp som brannstige i Bodø, og jeg foregriper vel ikke begivenhetene hvis jeg antar at den kommer til å fylle et darwinistisk tomrom. 

For en innflytter er de et sant skattkammer av byhistorie. De må kjenne alle i samtlige slektsledd fra da byen het Hundholmen, og frem til våre dager. De er på hils med alt som kryper og går. Og skulle en av herrene ikke ha det 100 prosent klart for seg ”kem han e unna”, så iler den som virkelig vet til med utfyllende informasjon slik at ingen krok er mørk.

Deres dag er fullpakket av møter og avtaler, og midt i en signering kan Hals bli borte. Bare for plutselig å dukke opp igjen med nisselue over et vidt gap i en haug av rødmussede medlemmer av Bodø Håndverkersangforening. De andre to leer ikke på hodet.

Så ble da kanskje ikke 4H-mataforen så gal allikevel. De har både hode, hjerte og hender så det holder.

Nu får vi alle håpe at helsa også holder. 

Lenge.

Arv og dårlig miljø

Syv av ti nordmenn kjenner mennesker som har opplevd varige familiekonflikter når arv skal fordeles, skriver Dagens Næringsliv. Og de burde vite det, leverandører av finansnyheter og sladder fra Parnasset som de er.

Vi litt mer ubemidlede har ledd lenge i skjegget når skipsreder Fred. Olsen og hans broder Petter nu i snart tredve år har slåss om både mors- og farsarv. Her krangles ikke om adgangsdokumenter til ei nedbetalt BBL-leilighet. Nei, her er milliarder og Munch-malerier i skjønn forening.

Men man trenger ikke ha en formue med seks eller syv sifre etter komma for å havne i trøbbel. Noen ganger er det evig nok med mormors gamle rokk. Etter nabokrangelen står arvetvistene som en garantist for ramponering av det som ennå måtte være igjen av samhold i samfunnets minste sosiale enhet.

Vår Herre måtte øyensynlig ha grunnet litt på dette. Talen han holdt i anledningen fyller flere sider i Matteus’evangelium. De som fremdeles stemmer KrF vil vite å finne den i kapitlene 5, 6 og 7. Vi andre får nøye oss med et utdrag. Dette sier Herren;

«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»

Nu er det dessverre slik at de færreste av oss velger å følge hans finansrådgivning. Litt utgått på dato er den nok også, da de neppe hadde arveavgift verken i Sodoma eller Gomorra. For aldri i vårt lands historie har det blitt samlet mer lader enn nå. Både på, og under jorden. Upåaktet både rust, møll og en og annen tyv.

Det er først når disse lader skal fordeles at hans motpart, han Tykje, kommer inn i bildet. Etter decennier med krangel, har vi tatt opp i det norske språk en dekkende beskrivelse på fordelingen av bo: Hushelvete.

De med særdeles god råd og et kobbel av advokater har det litt enklere. I de kretser er det aller meste på papiret. Bare åtte prosent av befolkningen har skrevet testamente, og de hører sannsynligvis alle sammen hjemme her. 

Resten står overfor det samme problem som Alexander den store. Hvordan løse den gordiske knute? Den som kunne ha løst opp i flokene er av forståelige grunner ikke å få i tale, og det blir opp til arvingene å rekonstruere.

- Mor ville det, og far sa det, og jeg husker at onkel sa at det skulle jeg ha.

Men se, det er det ingen andre som husker. For er det én ting vi vet, så er det at hukommelsen er selektiv. Vi husker det vi vil, og resten har bare ikke skjedd! Det krangles om alt fra den gamle kaffekverna til Petromaxen i uthuset. Aldri har det blitt vist slik rørende omtanke om det som for bare noen uker siden ble betegnet som ”gammel mannskit”. 

Og aldri er vel nostalgien større enn når man med knyttede never bivåner resultatet av genitorenes hamstring av kreti og pleti. Og har vi det fullt i gjemmer og lader, så blir det uutholdelig når man skal tømme en gammel, ugift onkels hus for gods og tull. Vi innrømmer det ikke, men det bor en skrotnisse i oss alle.

Og kanskje aller mest i kvinnene. De samler på alt, forvaltere av følelser og den sanne nostalgi som de er. Broderier og gamle kjoletøy. Lampeskjermer og porselenstallerkener med både Maud og Märtha, de eldre. Nipp og napp. Og de får det til å høres ut som at det ikke tar plass i det hele tatt. Rørende enige om fordelingen er de også. Tilsynelatende. Helt de kommer i egen heim og får tenkt seg litt om.

Vi menn vil gjerne ta vare på noe praktisk. Slik som en halv tonns slipestein med understell. Forskjellig verktøy som vi ikke vet hva skal brukes til. Og den gamle handvogna fra låven som kan komme godt med i et knipetak. Og selv om eldstemann ikke engang har begynt å planlegge hytte nummer to, så ser han monn i fjorten fag gisne dobbeltvinduer. Og broderen, som virkelig hadde bruk for vinduene, må gi seg for overmakta og ender opp med et spett som han hadde fra før.

Dette studium i en av menneskets merkeligste sider, kan ikke ha gått upåaktet hen. Derfor ikke rart at noen arvelatere tyr til en annen ytterlighet. For bare få år siden var alle landets aviser fylt av historien om elghunden Buster som ble rentenist og huseier da matmor vandret heden.

Ikke nok med at Buster kunne lepje elgelikør resten av livet, mellom fem og syv millioner gikk til hjemløse dyr. Og et og annet menneske i nød. Donator Randi Kveim (87) var i sin tid innblandet i en opprivende arvestrid, og det var for å unngå en ny feide i familien at hun testamenterte bort hele sin store formue.

Men det finnes andre metoder for å unngå denne elendigheten etter ens død. Grunnlegger av The Food and Wine Society, André L. Simon, hadde en av Englands beste og største vinkjellere. Og i sine siste år satte han alt inn på tømme den. Han klarte det nesten. Da han døde, lå det tre flasker igjen.

Bruk mens du lever. 

Likskjorta har ingen lommer.

Aromaparodi

(Vin er godt. Men det er faktisk bare et jordbruksprodukt. Ikke noe åndelig som prinsessen har intim kontakt med. Denne er noen år. Men som vin, blir det bedre med litt lagring)

Spesielt på sene lørdagsnetter beskyldes jeg ofte for å benytte meg av ord og vendinger som ikke inngår som statarisk pensum ved våre videregående oppbevaringsanstalter. Og det er jeg faktisk litt stolt over. Skulle jeg ha fremført mitt ærend etter normene i dagens norskundervisning, kunne jeg like godt ha gått over til døvespråk og semaforering.

Så er jeg da også oppvokst med hva man litt nedlatende kaller kadaverskolen. Rød-blyanten gikk varm hvis man foretok seg språklige sprell som lå utenfor de linjer som samfunnet den gang trakk opp for korrekt behandling av det norske språk. Selvsagt kan man bli fristet til utstrakt bokstavonani, men et søndagsord i all grå mandagstristesse frisker bare opp.

Men hvis jeg og mine skrivende kolleger har en hang til å pynte et inserat med noen fargeklatter hist og pist, så blir vi for ingen ting å regne mot de virkelige ekvilibrister i bransjen. Politikere kommer som nummer to, men som nummer én på Tåkefyrste-toppen troner vinskribentene.

Under en nokså påkrevd opprydding i et lass av hjemløse bøker, kom jeg forleden over det første vinkart som i 1981 skrev til en restaurant jeg drev i Oslo. Vi startet opp med 100 viner, og disse måtte på en eller annen måte bli presentert. Resultatet ble en egen ”bok” på 26 sider med fyldig informasjon om druetyper, vinmerker, produsenter og vinproduserende land. 

Alt kledd i en særdeles nøktern språkdrakt, og det ble både litt rørende og flaut å lese hvilken  omtanke våre gjester ble til del.  På første omslagside skriver jeg følgende;

- Siden vi fører over 100 merker ser vi det som vår plikt å informere Dem om vårt utvalg. Ord som lagringspotensial, stor kropp, bouquet, stoffrik osv. er vanskelig for en ikke-kjenner å forstå. Vi har derfor valgt å presentere våre viner på en annen måte.

Men hva har skjedd på disse 22 år? Mitt lille forsøk på å avmystifisere både viner og vinkart kunne like gjerne vært ugjort. De som er satt til, eller som har opphøyd seg selv til å informere det norske folk om Vinmonopolets tilbud av viner, har virvlet seg inn i en språklig støvsky. I stedet for å presentere lettfattelig informasjon til den jevne vindrikker, kaster de blindt rundt seg med ord og uttrykk som kun egner til å forvirre.

Det har alltid vært noe litt snobbete og elitepreget over vinbransjen. Agenturene for de største vin- og brennevinsmerker innehas fremdeles av en krets vinagenter med adresse Oslo Vest. Informasjon og smakinger gis til en nøye utvalgt krets av innvidde og likesinnede, og det har falt i avisenes lodd å informere allmuen. Noe er bra, men jevnt over feiler de kapitalt.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig å beskrive en aroma. Og med hvilke ord skal man beskrive hvordan de forskjellige vindruer smaker? Rett nok er vin kompleks materie, men man trenger ikke å gjøre det til en hovedfagsoppgave i ønologi. 

I Dagbladet er det min tidligere stamgjest Bjørn Lyng som styrer vinspalten. I de dager arbeidet han med utenlandsdistribusjonen av avisen, og utallige besøk i Spania var opptakten til hans glødende interesse for vin. Vi hadde mer enn én smaking av både dette og hint, men jeg kan ikke med min beste vilje huske at vi noen sinne diskuterte viner på den måte som han presenterer dem i sin spalte. Hør bare her;

- Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1994, Rioja. Spania. Kompleks duft av eikevanilje, tørkede frukter, tobakk og lær. Moden, fyldig og velbalansert smak med elementer av svisker, lakris og sjokolade fint avstemt mot et syrlig trepreg. 

Ikke småtterier! Hvordan i all verden skal vi finne ut av dette? Man kan jo selvsagt gå til innkjøp av en litt romslig morter. Heri drysses litt vanilje, litt eikespon fra Kondomeriet, noen Sunmaid rosiner, ei klype Rød Mix og ei skinnfille fra en utslitt skinnjakke. Det hele støtes frenetisk, og denne eksotiske pesto inhaleres under andakt. Og jeg skal se de flimmerhår og det sarte snyteskaft som filtrerer alt dette!

I Vinforum er Arne Ronold om mulig enda mer oppfinnsom. Her er noen smakebiter i kategorien duft: 

- Preg av mørke bær, gress og coladrops. Uttalt duft av skokrem og eik. Anis, fat, hud, edeltre, streif av jord, sorte oliven, trøfler, hint av sedertre, varme teglstein, stall (!), modent kjøtt, rå potet, preg av gasbind, innslag av høstløv, streif av petroleum, blyant og tobakk.

Ikke vet jeg hvor man skal få fatt i verken trøfler eller varme teglstein. Gasbind og petroleum er i handelen, løv er det plenty av i Rensåsen, og Abelsen skaffer sikkert sedertre fra Det Hellige Land hvis man spør pent. Så kan man jo gi seg sniffingen i vold. Men jeg er redd for at en vanlig dødelig vil komme til kort mot dette eksotiske potpurri.

Og når jeg leser ting som sitert ovenfor minner det meg om en gammel hedersmann som endelig hadde manøvrert seg til en posisjon som formann i et lokalt fiskarlag. Hans litt uheldige jomfrutale lød som følger;

- Æ står her i dag som  avløpsrør for det som rør sæ i feskarn sitt indre.

Vinskribentenes avløpsrør er ikke så verst, de heller. 

Forsøk på ønskeliste

(Om bare noen måneder er det jul igjen.... Måtte bare ta fram dette hjertesukk fra anno dazumal.)

Forsøk på ønskeliste

- Æ hold’ på med ei ønskeliste, sier min sønn sånn helt en passant under et at sine daglige raid i kjøleskapet. Og jeg skutter meg i sofaen og mer enn aner at nu får tusenlappene større vinger enn det største Always Ultra. Men det gir meg faktisk en idé. Hva om jeg skrev en ønskeliste for en gangs skyld? Avspist med slips som man er blitt i decennier.

1. En ny ullgenser. 

Dette har plaget meg i mange år. Jeg og en god venn leide en gang en leilighet i Leif Aunes vei. Det endte i tilnærmet katastrofe med underskriftskampanje for å få oss ut av området, da begrepet fargerikt fellesskap og stadig døgnvillhet var ukjente begreper i Nedre Rønvik. Et av våre siste gjøremål før vi flyttet, var å vaske klær. Fattige som vi var, og med sterke prioriteringer mot fluider, eide vi ikke vaskemaskin. Det ble å benytte byens eneste Vasketeria. 

For to som var oppvokst med mødre og andre litt eldre kvinner rund baut, var dette et uutforsket territorium. Men det gikk forbausende bra med alt som var av bomull. Og da vi stod igjen med en søppelsekk med hjemmestrikkede og Prinsen-innkjøpte ullgensere i alle tenkelige fasonger og mønstre, var det at overmotet tok oss. Inn med alt. Minste temperatur, og easy does it. Ut kom de sånn noenlunde i fasongen, men vi kunne ikke dra de med oss hjem i søkkvåt tilstand. Det ble til at vi kjørte dem en runde i tørketrommelen.

Den første som ble dratt ut etter hårene, var den siste fra min daværende kjærestes hånd. Den var strikket i både tynt garn og på tynne pinner. Det hadde jeg observert over en lengre periode. Kjærlighetserklæringen fremstod nu som en tovet ulldott, og stod av seg selv med to stive og korte ermer i anklagende positur overfor dette amatørmessige forsøk på å gå Garderoberenseriet i næringen. Ikke mindre enn ti stykker av sorten, likelig fordelt mellom vaskeekspertene, ble stedt til hvile i nærmeste søppeldunk. Og tildragelsen måtte ikke nevnes. Ble vi utesket om manglende ull-holdig garderobe, skulle vi svare at vi dessverre var blitt bestjålet.

Siden har jeg vært tilnærmet fri for ull mot huden. I år ønsker jeg meg en ny. Den skal i vaskeøyemed forbli uberørt av (mine) menneskehender.

2. Strømavbryter

Når et legeme senkes ned i vann, ringer telefonen. Og når man sliten og litt avbala en ettermiddag skal dra pleddet over strupehodet, bryter tredje verdenskrig ut hos en hjemmeværende tenåring nettopp ferdig med rekruttskola. Det skytes og datakriges slik at tapetet på andre siden av slagmarken krøller seg. 

Da er det man skulle ønske at det fantes en hendig liten trådløs dings med én bryter på. Den skulle med en enkel manøver mørklegge skjerm og datamaskin. Eneste levelige tilholdssted ble da utendørs. Slik kunne man la roen senke seg og kropp atter falle.

Jeg ønsker meg en slik. Sterkt.

3. Dusjdreper

I serien ønske-dingser er jeg nu kommet til en innretning som kunne fjernstyres fra sofaen. Den skulle sende signaler til dusjen og slå av varmvannet etter at avkommet hadde stått der uvirksom i fem minutter. Eneste alternativ var da å måtte stå i dagdrømmerier og hestsove under kaldt vann. Det ser jeg ikke helt for meg.

4. Remedier mot røykesug

Det finnes snart medisiner og vaksine mot alle lidelser mellom isse og fotblad. Ekte som imaginære. Men ikke Fanden om noe legemiddelfirma klarer å finne opp en pille som fjerner røyksuget for kortere eller lengre tid. Heller ingen av de utallige produsenter av naturmidler som skal hjelpe mot alle plager der skolemedisinen kommer til kort. 

Tenk for en velsignelse for alle utesteder som i disse dager sliter med røykere som ikke kommer til byen før ti minutter før kranene stenges. Omsetning og trivsel ville gått i taket. Men det blir vel med drømmen. Jeg får heller ønske meg et Høybråten-tomt Storting. Der er nok litt mer innen rekkevidde.

5. Isfrie bilruter

6. Akselererende global oppvarming. 

Dette er to sider av nesten samme sak. Jeg er lei av å fryse. At Maldivene og halve øyfloraen i Stillehavet vil forsvinne når havet stiger, får så være. Pittoresk fattigdom i 30 grader pluss kan man faktisk oppleve rett over Kjølen på Pite Havsbad.

7. Ulysses i kortversjon

Nesten alle jeg kjenner har bøker. Noen har opptil flere tusen. De aller fleste har Ulysses av James Joyce. Verdens mest kjøpte og uleste bok. Etter Bibelen. Jeg har begynt på den fem ganger, men nu er jeg lei. 

Så nu vet dere beskjed. 

Jeg lever i håpet.

Alderstillegg

Det er et uomgjengelig faktum. Årene sniker seg av gårde, og plutselig stirrer man 62 og AFP i kvitøyet. 

Boken Life begins at 40 må være det mest idiotiske som noen gang er skrevet. Tittelen ble umiddelbart plukket opp av refuserte i alle land, og brukt som en mager trøst for at man hadde blitt avvist på det mest utspekulerte i alle herrens år. Ytterligere tragisk ble det da det viste seg at forfatteren, Walter Pitkin, var 63 år da han skrev boken.

Knut Hamsun, derimot, hadde sine lyse øyeblikk. Hans tristesse er et eksempel til etterfølgelse. Han er i det minste ærlig når han i ”Den siste Glæde” skriver at;

- Når man er femti Aar, begynder Syttiaarene. 

Det har jeg litt motstrebende tatt inn over meg. Et sted begynte forfallet, og her har det manifestert seg på så ymse vis.

Det startet vel egentlig med en morbid interesse for dødsannonsene i lokalavisene. Plutselig fant jeg meg hengende over slektenes gang lenger enn normalt hos en presumptiv åndsfrisk førtiåring. Og slik har det bare fortsatt. Jeg burde ha skjønt tegningen allerede da.

Neste unaturlige trinn ble interessen for slektsforskning. Rundt tusenårsskiftet hadde jeg opparbeidet meg en djevelsk innsikt i alle slektsdatabaser som fantes på nettet. Interessen rundt mine forfedres liv og levnet ble en besettelse, og siden har det bare aksellerert til jeg nå har børstet støvet av en rekke ur-genitorer.

Men det er på egen kropp man kanskje best føler hvordan alderen tynger. Bokstavelig talt. Etter å ha hatt en kroppsindeks som en Belsenfange, har det skjedd alarmerende ting rundt min midje. Fete sauser, godt smør, marmorert kjøtt og en og annen hel eske med Kong Haakon til kaffen, gjør at jeg i oppblåste stunder minner om ei velfødd nise.

Hva er så botemiddelet? Min aversjon mot trening i alle former gjør at jeg skal være døden nær før jeg løfter av røret og ringer til Stamina Hot. Bare navnet gir meg frysninger. Det er som om klientellet er utelukkende kjernesunne sylfider med stål i både bein og tarmer. Og ikke en dissende haug av likesinnede som i det lengste nekter å ta inn over seg at solen er i ferd med å gå ned over de tidligere så yppige berg og daler.

Det finnes dessverre ingen vei tilbake. Det er naturen som taler. Og ikke i tunger. Den må vi nok lytte til enten vi vil eller ei. Jakten på evig ungdom har antatt dimensjoner som var utenkelig for bare få år siden. I kjølvannet av et deflatert selvbilde, fremhjulpet av media og en industri som lever av å selge evig lykke, foregår kampen for å sette kropp og hode tilbake til en tid man for lengst har forlatt. Men man kan ikke sette livet i revers. 

Det har de tv-serier som lever av denne villfarelse til over- og undermål demonstrert. Jeg vet ikke hvilke krefter de representerer eller hvilke mål de har, men å eldes er faktisk blitt en tilstand vårt moderne samfunn skal ha seg frabedt! Næringslivet inkludert.

De grelleste eksempler har vi fra USA, selv om vi hinker raskt etter i Europa også. Der har tuklingen med en naturlig prosess frembrakt en rase av oppstrammede lik som ser ut som avmagret tørrfisk. De griner mot oss med et kranium som på gamle dagers jodflasker, stikkende frem under en hud så tynn og transparent som skummet melk. Og ligner de ikke på likkledet fra Torino, så er de så fulle av Botox og andre uhumskheter at de holder på å revne.

Hvis dette skal bli det naturlige, så skal jeg bære mine ekstra fem kilo med stolthet. Min alder likeså. Jeg skal drite i hvis det snart sniker seg inn en viss anemisk kreativitet i syntaksen, og la humla suse.

Resultatene av en irreversibel prosess vises aller best når man prøver å skjule dem som mest.

Lord og Lady 40

Jeg liker å pusse opp. Også i det henseende er jeg heller ikke helt normal. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at malerarbeid, både i hvite og sorte former, har brakt såvel mat som drikke foran mitt sultne og tørste nebb. Men jeg har også opplevd oppussingens tragikomiske sider. Flere er de som i sterk grad av oppløsning har ringt meg midt på natta. Om de muligens kunne få noen gode råd før svigermors trussel om tvungen megling blir et faktum før uka er omme? Derfor, i stor sympati med dem som hater dette årlige nerveslit, her er en rapport fra renoveringens bakgård.

Det må være vårsola som gjør det. Oppad stolpe og nedad vegge sildrer den nådeløst gjennom tolags Termopan, og som på røntgen fremstår fjorårets venstrehåndsarbeid. Dårlig sparkling, ditto pussing, krøllet tapet og skjolder alle vegne. 

- Vi e nødt te å puss opp! sier plutselig interiørkonsulinnen bak sin stabel av KK, Maison og Bonytt. Høylytt fabulerende om gamle maleteknikker og forlengst avglemt al fresco, decoupage og tempera. - Det va den våren.., tenker resten. Deretter, kan det i verste fall, gå slag i slag.

Nå skal 200 kvadrat vegger fargesettes. Det klippes i gardiner og tekstiler. Glansete, glorete og artistisk fargesatte brosjyrer gir ny inspirasjon opptil flere ganger i timen. Det legges syverkabal med mikroskopiske fargeprøver, og opp går den på et vis. Tapet til spisestua blir tatt ut. Og når man endelig, i tilsynelatende harmoni og fargerikt fellesskap får bestemt seg, har man krysset Rubicon. Nå får det blære eller briste!

Deretter skjer ting i et rasende tempo. Malermester Haugen og Bendixen er bare å glemme. De har for lengst lagt ned. Så etter ørkesløs traving på gamle Bygg & Bo, som i følge en blåruss ved Kooperasjonens hovedkontor, heretter skal gå under navnet Coop Mega Obs Prix finnes det faktisk maling. Var frustrasjonen stor da man la ut på denne årlige ekspedisjon, blir den ikke mindre av de evige kjedereaksjoner i Fargeland. Og til tonene av flere tusenlapper, velvillig mottatt av en tildels fargeblind betjening, pakkes årets avlat ned i tilforlatelige plastposer. Lite vet man at deri slumrer et meget potent ekteskapelige løsemiddel.

"Farlig ved innånding! Sørg for god ventilasjon, eller egnet åndedrettsvern!". Tydeligere kan ikke Jotun få sagt det. 
- Æ må ju førr faen få pust! mumler en utpint og nedstøvet malermester, og flår av seg sin vatterte og ganske så pessarlignende støvmaske fra i fjor.

Men det er som oftest på morgenen etter den nest siste dag, at alt går fryktelig galt. 
- I himmelens navn! 
En lutret Lot står som kontaktlimt til tarketten, mens hans hustru gestalter en kjent saltstøtte i sitt høyst lokale Sodoma og Gomorrah. Tapetet ligger anføttes opprullet som forstørret høvelspon mot nymalte tak- og gulvlister. Og fargene da? De har gjennomgått en dramatisk metamorfose, og fremstår nå i sine nye og sjokkerende vannbaserte gevanter. Rødt er blitt rosa, mens blått ble turkis, grønn stær er nå blitt grå.

Ingenting bringer en plaget, men sindig malermester mer dramatisk ut av fatning enn når en kort og hektisk karriere i interiørdesign avslører seg i all sin brutale utilstrekkelighet. Saltdalskassetten blekner i sammenligning. Da smyger seg på lette fjed, de ellers så nerve- og kjeftsterke barn, og søker skyndsomt asyl i sine respektive bombete rom. For derfra, en gang, å komme tilbake for å telle levende og døde. Og når endelig skyld er likelig fordelt, og tordenskyene har passert, viser det seg at her har en svensk ånd svevet over vannene. Det er av sitt broderfolk man skal ha det!

Som nummer én på listen over " Katalysatorer på Den Norske Kjernefamilies oppløsningsprosess" troner også i år: "Montering av IKEA-møbler". Intrikat flatpakket med manglende bruksanvisning merket "Jag trivs bäst i tusen bitar". Dette fenomen har vi levd med siden Arilds tid.

Men har noen hørt om NCR? Natural Colour System? Ikke? Vel. I sin iver etter å gi oss ytterligere bevis på sin bisarre form for humor, grunnla nabofolket Den Svenska Standardiseringskommisjon. Her ble en rekke krute gode farger med forståelige navn tildelt kryptiske tall- og bokstavkoder. Eggehvit ble 0502-Y, mens oker seiler under minst syv forskjellige flagg. Vel og bra. Men så skulle fargene fotograferes, trykkes på papirremser, for deretter å eksponeres til en intetanende verden. Og først, selvsagt, til oss!

Legg en 3 x 2 cm. fargeklatt på 70 kvadrat gammel tapet, og se hvilket bilde du får dannet deg av fremtidens vestvegg? Men miniskul skrift blir vi advart mot ikke å ta fargeprøvene som gudsens sanning. Men har vi tid til å lese alt med små skrift? I vår rastløshet og generelle uro over tings tilstand, de være seg fra så vel plante- som dyreriket, snurrer vi rundt vår egen akse. Tidligere kunne vi ikke gjøre noe med klimaet. Takket være en ikke-fungernede Kyoto-avtale, kan vi ikke gjøre noe nå heller. Derfor tvinges vi inn i våre hermetiske hjem, og der blir vi sittende og glo apatisk i sjette veggen etter et knapt syvtimers pliktløp på jobb.

Og vi går lei. Rundt halvparten av alle inngåtte ekteskapsløfter foran Gud og hvermann, brytes i gråt og tenders gnidsel. Samboerforhold er for flyktige til å bli fanget opp av Statistisk Sentralbyrå. Derfor ville det være fullstendig naturstridig hvis noe så livløst som fjorårets farger og innredning skulle overleve en lang høst og en svart vinter.

Er det rart at manien med oppussing ble folkehobby nummer en? Og ikke for å strø salt i åpne sår. Snart er det konfirmasjon!

Om menn og mus

(Denne er noen år, og er ment som en advarsel til dem som måtte finne på å gi seg ut på denne galei.)

Første Mosebok forteller om vår tilblivelse i denne jammerdal. Etter at e-verket hadde koblet strømmen, skapte Vår Herre mannen av støv fra jorden, og kvinnen fra ett av hans ribbein! Hvem sa at donering av kroppsdeler og plastisk kirurgi var av nyere dato? Siden tidenes morgen har altså kvinner påført oss sår og skavanker. Først på kropp, og siden på sjel. I den grad vi har noen sjel. Skilsmissetall og fulle krisesentre tyder kanskje ikke på det.

Da så Adam med lett slagside og åpent sår i brystkassen, endelig fikk summet seg, var det for sent. Der og da startet kampen mellom kjønnene. Det måtte bli ren walkover. Et stakkars vesen tuftet på støv mot et annet av bein. Rått parti. Siden har det bokstavelig talt bare balla på seg, og nå står mennene på den Tarpeiske Klippe. Ingen ting er hellig for det annet kjønn, og med sitt tykke subkutane fettlag og overlegne psyke, faller vi som aks for sigden.

Det er nyere forskning som har fått ned på papiret det menn alltid har følt. Innerst inne. Hele tiden. Fra Edens Hage til Temptation Island. Vi tåler ingen ting. Ikke smerte, ikke kulde, ikke krangling. Å vise følelser blir for pinlig. Når så du sist en mann i varm og fortrolig samtale med en artsfelle om livet, kvinnen og kjærligheten? Det ville være direkte ødeleggende for vår image, og vi grøsser bare ved tanken.

Hvem hopper ut mellom isflak og bakser rundt i sørpa som var de i sitt naturlige element? Hvem føder barn utpint i bekkenløsning og andre unevnelige diagnoser nedentil?  Ikke vi.  Jeg er overbevist om at skulle vi ha født barn, så hadde menneskeheten opphørt å eksistere etter få generasjoner. Enten det, eller så hadde abort vært ett av sakramentene. Det hadde vi nok fått til, den tiden da vi rådde grunnen alene. 

Nå lever vi menn på tampen av vår egenproduserte tilværelse. I århundrer har vi oppført oss som om vi var det sterke kjønn. Testosteronet har fått oss til å gå helt over stag. Halve avsnittet i ordboka som begynner på M, omhandler oss. ”Mann for sin hatt, mann over bord, manntall, manndom, mannskap og mannsterk”. Slik fortsetter det i det uendelige. Nu får vi straffen.

Verdensdoktoren, vår egen ferme Landsmoder, er kvinne. Selv om hun Harlem. Rikspolitisjefen ser forbausende kvinnelig ut, sin pisk og lærstøvler til tross. Tunge statsrådsposter er besatt av kvinner. Kristin Krohn Devold fører krig både hjemme og ute. Kvinner bestemmer over utdanning, sosiale spørsmål, asylpolitikk, samferdsel og utvikling i fattige land. Og selvsagt er barne- og familieministeren en kvinne. Noe annet ville være utenkelig. I de tusen Norske Hus er det bare én sjef over alle sjefer. Og han heter ikke Asgeir!

I inngangen til det nye årtusen var det noen ytterst få bastioner som ikke hadde blitt stormet og rasert. Der kunne vi trekke oss tilbake og leve et slags liv for oss selv. Bilmekking og høstjakt var to slike.  I garasjen, i den grad man kom inn, fikk vi være i fred. Det får vi til dels ennå. Bare vi ikke blir for lenge. Men mekkes det på konas bil, er det ikke grenser på velvilje. Oppildnet av skjelmske soveromsblikk går det varmgang i både mekanikere og skiftnøkler. 

Det var ei tid da far med god samvittighet kunne snøre sekken, og tromme sammen sitt gamle jaktlag og stikke til skogs. Ikke ulikt ”Gutta på Skauen” med Bergans, eplenikkers og alle tenkelige sorter fast og flytende proviant. Dyrt ble det og, men ”ka farsken!” Daglig kvinneglam ble gladelig byttet ut med tilsvarende fra hund. For hvem teller vel de tapte slag, på elg- og ulv- og jerv- og rypejaktas åpningsdag?

I gamle og nye koier våknet urinstinktene til live igjen. Etter ett års dvale, fløy far og venner rundt som vårkåte oksekalver. Om de kom seg opp om morran var av mindre betydning. At matstellet ble så som så, var uinteressant. At det lynte og tordnet og høljet ned, passet egentlig veldig bra. Full fyr i peisen og en snurrebass på snurredassen. Berthelsen og Bache Gabrielsen hjertelig til stede under samtlige bordsetninger.

At prisen for ei rype etter bensin, mat, godt drikke, helikopterturer, ny hagle, nye klær og timer hos hundepsykolog endte opp firesifret, var underordnet hensynet til ei ukes frihet helt uten ansvar. Til nå. Under årets høstjakt vil kvinnene stå tett som hagl. Til lysken i lyng.

Forsvunnet er den årlige husmorferien som kvinnene bevilget seg med mannen ute av huset. Borte er de avanserte venninnetreff med slanke stettglass og taxi hjem klokka fem. Nå skal de være med! Det smeller fra loft og til kjeller. Jaktprøven er bestått, og med blodfersk licence to kill står mor bredbeint med nyanskaffet dobbeltløpet hagle. Det er sist i verdens tid!

Hvor skal vi nå dra for å få leke litt tulling alene? Skal vi ikke få være i fred ett sekund? Hvordan skal dette ende? Vi har snart ikke mer å gi bort. Min gamle venn og poet Terje Nilsen har satt ord på vårt kjønns uro over tingenes tilstand:

- Nu ser æ ho bøy sæ, og tar håran fra sluken.

 Det neste ho tar e’ vel ballan og kuken!

Evig eies.....

Ordet nostalgi er gresk. Om de fant på det i landflyktighet eller på røvertokt i Troja skal ikke spekuleres i. Men i folkeopplysningens ånd må meddeles; nostos betyr hjemkomst og algos er smerte. Vi kaller det en sentimental dyrking av noe forgangent.

Men begrepet er nok mer omfattende enn som så. Og nu snakker vi om noe med konkret medisinsk innhold. I 1678 stod den unge sveitsiske legen Johannes Hofer foran et kollegium i Basel, og forsvarte sin avhandling om nostalgi. Dermed ble et velkjent følelsesmessig fenomen gjort til et medisinsk problem og objekt for vitenskapelig analyse.
Det viste seg at når sveitsiske soldater eller ungdommer dro ut av landet, så ble de bokstavelig talt syke av hjemlengsel. De følte seg isolert, ble melankolske, fikk søvnvansker og nedsatt matlyst. Ikke ulikt dagens unge studenter og soldater i utenriksfart.
Etter hvert oppstod apati og feber og en rekke dramatiske symptomer. Prognosene hos de hardest rammete var dystre, og dødelige utfall forekom ikke sjelden. Og hvilken lindring foreskrev den unge doktor? Hjemsending.

Fra å ha vært en medisinsk diagnose, ble nostalgien på 1800-tallet et sosialt fenomen, og i løpet av de siste hundre år har det dessverre tapt status som en ekte følelse. I dag brukes det bare i overført betydning og oftest litt nedlatende om typer som ikke henger med i utviklingen.
Det irriterer meg grenseløst. 
For det var en oppriktig og skikkelig plaget nostalgiker som pakket rumpetaska og dro på Norwegian Wood for noen år siden. Nærmere bestemt 36 år etter Woodstock. Nu skulle vi samles, alle vi hardt prøvede som hadde sett vår lidelse bli desavuert og puttet i samme bås som fantomsmerter og kjærlighetssorg. Vi får ikke såpass som en Valium når vi prøver å finne oss sjæl!

Og vi har lidd lenge. Vi av 68-generasjonen som ikke kommer over Jimi Hendrix’ og Janis Joplins varslede bortgang. Vi som kjøpte plater i solidaritet med hungerskatastrofen i Bangladesh og Biafra, lenge før vi skjønte at banditter kommer i alle hudfarger.
Vi som felte en liten tåre da Tarjei Vesaas i 1970 trakk sitt siste trekk, og lot oss være igjen med ”Fuglane”, og den stakkars Mattis. Som oss, var Tusten en enkel sjel, lat og dårlig til å arbeide. Men han opplevde nu verden på sin måte, så og forstod i et symbolspråk som er blitt en naturlig del av en nostalgikers hverdag.

Nu stod vi der. I et naturlig amfi i Frognerparken. En malplassert Oscar Mathisen går en ensom titusenmeter på sin sokkel litt lenger inne, og de av oss som fremdeles vet da han vant sitt første VM på skøyter, tross fall på 500-meteren, retter litt på tupé og caps, og sukker. Det var tider.
Nu skal vi få medisin. Det er tid for tre rustne helbredere i sin beste alder. Kroppslig litt forfalt, som oss andre, men på tross av et hardt liv i Den Bevissthetsutvidende Tidsalder, har de alle sine mentale fasiliteter intakt.

Og legene Crosby, Stills og Nash strør resepter i form av harmonier som stiger like elegante som god afghan mot himmelen. Mens en soignert frognerfrue stikker tungen inn i en forbløffet ektemanns øre, og alt er som det skulle ha vært i 69.
Det blir en vemodig påminnelse om egen ungdom. Om håp og om brustne forhåpninger. Musikk skrevet i en tid der Love & Peace hadde trange kår i Vietnamkrigens skygge. Da sosial samvittighet var et begrep, sammen med en naiv tro på at vi mennesker har en iboende godhet.

Og det er tid for å trekke noen linjer. Til å bli litt seriøs i all løssluppenheten. Når Stephen Stills synger om å slippe freden løs, så er det en påminnelse om at verden har vært i krig siden bandet entret scenen på Woodstock.
Fremdeles sendes unge amerikanske gutter hjem. Nå er det fra Irak og Afghanistan i flaggsmykkede bårer, men denne gang uten medias nådeløse søkelys. Pressen, som var vår generasjons beste vaktbikkje, ligger kastrert under Murdochs kniv, og FOX-TV har gjort krigføring til underholdning i beste sendetid.

Hjemme blir vi sauset ned i banaliteter og Idol-idioti, mens antatt intelligente redaktører lurer på hvorfor løssalget går ned, og svarer med å fylle på med sport i enda større mengder. Jeg lar alt det ligge.
For de rustne herrer ble et terapeutikum. De beviste at mennesket er stort sett det samme som det alltid har vært. Med sine feil og mangler. 

Menneskets hjerter forandres aldeles intet i alle dage, skrev Sigrid Undset. Det er alt omkring oss som har endret seg.
Men lengselen etter noe vi har forlatt, eksisterer fremdeles. Vi søker det trygge og det gode. 
Og har alle godt av et luftgitartreff i ny og ne. 

God påske?

Det hviler noe lett schizofrent over vårt forhold til vinter og snø. La meg utdype. De i egen bolig, og det er de aller fleste, har garasje. Står det biler der, trygt og varmt og langt unna naturens infame luner? Ytterst sjelden. For der står generasjoners ski og staver. 


Det gamle badekaret. Rester av kjøkkeninnredningen som bukket under for et målbevisst brekkjern i 1985. Nye og gamle vinter- som sommerdekk. Den gisne altandøra som kanskje kommer til nytte? Hakke, spett, krafse, vannslanger, utemøbler, verktøy i sedvanlig spredt orden, snørydningststyr og en gammel plenklipper tom for både olje og bensin.


I tillegg legio og assortert drivgods fra forne forholds forlis. "Det kommer nok til nytte!". Sant nok, men dessverre fjorten dager etter at man i forbannelse og aller nådigst så seg i stand til å styrte noe av elendigheten på Vikan.


Og jeg ser dem. Alle sammen. Flere eldre enn yngre. Polstret og innbitt i sin fånyttes fight mot førti centimeter nysnø. Og når man endelig, svett og avbala, tar kveld og beskuer en nesten farbar oppkjørsel, hva møter en hardt prøvet snømåker neste morgen? Jo. En mur av isklumper kastet opp fra brøytebiler som lå i dvale til 100 % overtidsbetaling var et faktum en gang før Fanden fikk på seg Nesnalobbene.


Men endelig viser sola seg i et arkivopptak. Det sildrer lett fra tak, og alle dypfryste sjeler gleder seg til nesten vår. Men hva gjør man da? Og i rikelig tid før Palmesøndag? Da bryter man seg inn igjen i garasjer og boder. Og frem kommer vinterutstyret! Ryggsekk og primus. Gammel Swix og røytende reinskinn. For nå skal familien til fjells! Til snøen. 


Glemt er alt. Da er det å bakse seg dyvåt i knedyp snø til iskalde hytter med rim i enkle, tynne vinduer. Med klamme vattdyner, halvtørr og/eller sur bjørkeved, all antikvarisk konfeksjon og avarter av Mariusgenseren som velmenende tanter, livsledsagersker og tidligere kjærester har strikket i sitt ansikts sved.


Jeg har hutret meg gjennom netter som ingen ende ville ta. Stavret grytidlig over iskalde gulvplanker i hvit makko som jeg ikke engang ville bli funnet død i. Alt mens permafrosten utøvde sin testikulære tortur under min jakt i vedskjulet etter tørr never, som formedels et ukjent kvantum rødvin ble glemt tatt inn natta før.

Og når det endelig har fatnet i ovnen, og barna har kjedet vettet av seg i to timer allerede, er det frokost. Når så man en mer artistisk oppsetning fremført på fast bopel? Koldtbord de luxe. Men matlysten er ofte så ymse. Og nåde den sjel som sveiper et lengselsfullt blikk over fire iskalde Nordlands som i denne miraklenes uke har manifestert seg fristende og i fin form på kjøkkenbenken. Lettere etanolforgiftning eller ei.


Så stappes i sekk og pulk. Barn og brød. Pultost og Pampers. Og man går. Oppover. Hele tiden! Selv i de mest krevende skiløyper finnes det granngivelig flate partier. I påskefjellet, derimot, glimrer de med sitt hårdnakkede fravær.

Rast og varm drikke. Bleieskift i rokk og fokk. Neglebitt og mors "bare litt til!", så er vi fremme ved skavlen som nok et år har lagt ytterligere alen til sin vekst. Og der graver man seg ned. Både i, og jaggu på tide. Nedsnødd, som et bilde fra Brorsons salme nummer 559 i Landstad. "Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne". Skuende opp mot en hildring av ei sol som for lengst har gitt opp å trenge gjennom. Alt mens alle er frenetisk opptatt av hvor godt det er å komme seg ut. Bort fra byen. Fra svevestøv og eksos, larm og leven. "E de’kke deili?". Slik hensleper seg timer og dager.

Jeg klarte tre slike ekstrempåsker før jeg ved neste leite febril ropte "tvibitt!", og tagg min daværende samboerske om å få ta vår felles datter til litt mer tempererte strøk. Til havet. Vær så snill!? Etter først å ha blitt avspist med øredøvende taushet og vantro blikk, var det til min usigelige lettelse at det hos kvinnen plutselig krøllet seg opp et forståelsens rullegardin. " OK. Fær! Æ å ei venninne ska nu gå fra hytte te hytte i Jotunheimen."


O salige dag uten liket! At Marie, fire år, noen dager etterpå og hardt angrepet av omgangssyke, sprøytlakkerte et restaurantbord på flyplassen i Orly utenfor Paris, tok galliske garçons og en euforisk far på strak arm. En mental Berganmeis var blitt løftet av mine arme skuldre.


Og siden? Jeg var kort innom problemkomplekset innledningsvis. Med nedslått blikk og lett kledelig skamrødme tilstår jeg herved å ha frekventert min søsters vinterleir i Sulis. To påsker på rad! Slik manifesterer seg vår kollektive og dårlige samvittighet. Parret med arven fra Sverdrup, Nansen, Amundsen og Jan Baalsrud. (Dere husker han med ni liv og litt færre tær?) Vi kan ikke dy oss. Vi må ut, og til fjells. Det er ur-genene som taler i tunger.


Men i fjor var det slutt for min del. Definitivt! I kledelig kjeledress av imitert bevernylon, med svenskpilk og høtt, lå jeg hamlende på noenlunde rolig hav. Og til min gamle onkels store bestyrtelse; med kvinnfolk i akterskotten.

Hvordan vi hadde det? 
Helt jævlig. 
Det snødde hele tida!   

Bynostalgi

I floraen av Facebooksider dukket det for en tid siden opp et forum for alle som plages av nostalgi. I den formen som har med gamle Bodø å gjøre. Vi snakker om førkrigs-Bodø med sine bakgårder, trange smug, sølete gater, vindskeive hus og iskalde utedass. Og deltakerne, hvor undertegnede er ivrig til stede, er alle født i god avstand fra bombingen i mai 1940. Men like fullt påstås det at alt var så mye bedre før. Det var det ikke.

Det er bare å ta seg en tur til en by i Ultima Thule som har stått rimelig uforandret siden Arilds tid. Skaberakkene i Tromsø er det nærmeste vi kommer rent geografisk. Klipper man klessnorene i et av de meste gebrekkelige kvartaler, så detter hele elendigheten i dynger. Så glade er gårdeierne i Tromsø i sine fredete gråbeinshus at en av dem likegodt bestilte en bulldoser. I nattens mulm og mørke la han gården i ruiner. Det opplød selvsagt et ramaskrik fra fredningskretser, og en saftig bot fikk han og. Jeg vil tro at han hadde kalkulert risikoen. For hva er vel 50.000 til statskassen og en ubetydelig flekk på et ellers uplettet rulleblad, mot vissheten om at han endelig fikk bygge den store og moderne bygården som han hadde hatt lyst på i 50 år? 

Dette er ingen oppmuntring til de gårdeiere i Bodø som måtte gå i samme tanker, og det er da heller ikke mye å gyve løs på. Det sørget Luftwaffe for, men stadig høres hjertesukk på "Bodø Før & Nå", som siden heter. De kan gå noe a la dette:

- Tenk om vi kunne få gått en tur gjennom Svinesund, og følt på atmosfæren?

Ja, tenk hvor hyggelig det kunne blitt! Med fylliker og byoriginaler i høyrøstet samkvem med illeluktenede fiskehandlere som solgte sine produkter under åpen himmel. Selv om Mattilsynet og psykiatrien anno 2012 er helt ute å kjøre, så har det nok vært en åpenbar fordel å få både ferskfisken og tullingene i hus. 

De morsomste innslag er fra alle som mimrer og lengter tilbake til husene de vokste opp i. I dag har de minimum 150 kvadrat å boltre seg på. Men sammen med ektefelle nummer to, og med for lengst utflyttete barn, savner de alle de små Tusenhjem rundt om på halvøya. Med oldemor, besteforeldre, foreldre, fire søsken, ei gammel ugift tante, en losjerende høyspentmontør på kvisten og bad på to kvadrat. Står det til troende? Nei, selvsagt ikke. Det er bare slik at jo mer man får ting på avstand, dess mer svøpes de inn i et rosenrødt skjær. Man kan jo lure på hvordan folk fikk til å parre seg i denne menneskemassen, men det foregikk sikkert på hytta.

Og hytter er en evig kilde til nostalgiske tilbakeblikk. De små, koselige som far og bestefar satte opp av appelsinkasser og rekved. Ser man på antallet små, koselige hytter rundt byen, må Bodø være det sted i verden der det er blitt spist mest appelsiner! Og der det har gått flest skip på grunn. Det er jo selvsagt bare tull, selv om noen før- og etterkrigshytter har innslag av sekunda material og er isolert med gamle utgaver av Nordlandsposten. 

Slik går nå dagene på nettet. Imens graver kommunen svære hull i sentrum og fjerner det oppbrente krigs-Bodø der kulturhusene skal reise seg. Kaiskurene forsvinner til fordel for Rivelsruds siste palass, og havet må vi til sjøs for å få se. Men på "Bodø Før & Nå" bryr vi oss ikke om slike bagateller. Akkurat nå går debatten om hvem som hadde kiosk i gåden til apoteker Berg. Eller hva han het frisøren inne i Grand Hotell?

Vil du ha et avbrekk fra Kulturkvartal, flybasevalg, politikk og annen elendighet, så er du hjertelig velkommen. 

Røyk og reis

Nå skal vi igjen skremmes livet av. Både røykere og ikke-røykere. Det er tid for nok en skremselskampanje fra Helsedirektoratet. For å kontre og motvirke vår nikotinatferd har staten en rekke tiltak i ermet. Skyhøye avgifter på tobakk, røyketelefon, informasjon og kampanjer. De tre første tiltak fungerer dårlig, mens statens propagandavideoer er en helt annen skål. 

Antirøykekampanjen, som ifølge DN kom på over 10 milioner, viser voldsomme bilder som er egnet til å skape avsky mot nikotin. Fire svært grafiske filmer viser operasjoner, og er lik de horrorfilmene som skulle få undomsskoleelever og gymnasiaster til å slutte å røyke på 60-tallet.

Da ble vi påtvunget filmen "Bills siste sigarett". Vi satt vantro nede i kantina og så på at stakkars Bills ble skåret opp og åpnet for å vise hvordan kreftødelagte lunger ser ut. Noen besvimte, noen ble kvalme og noen kastet rullingsen i nærmeste søppelkasse. 

På Bankgata fortelles det at selv overlærer Kvanum syntes filmen var så ille, at han slo igjen luka foran linsa når stakkars Bill ble sprettet opp. Noen trøst var det imidlertid ikke å få. Som datidens eksperter sa; - Ja, dere må gjerne ble skremt, men dere dør ikke av det! 

Det er det dessverre alt for mange som gjør. Hvert år dør rundt 7000 mennesker av av skader direkte relatert til røyking.

Fra enkelte hold manes det til forsiktighet i forhold til skremselsfilmer fordi de kan forsterke røykernes intensjoner om å røyke. De kan virke helt mot sin hensikt. Kampanjen truer med andre ord folks handlingsfrihet, og for å gjenvinne følelsen av frihet, fortsetter man å røyke. 

Dette kalles psykologisk reaktans, og derfor bruker det offentlige fagfolk og sosialpsykologer i utformingen av kampanjer for være sikre på at de har den ønskede effekt. 

Det er ingen enkel sak å få personer som har røkt i 40 år til å stumpe røyken. Dette er mennesker som har lang trening i å behandle uønsket informasjon. Noen er blitt immune. 

Virker det å skremme livet av folk? Det kan se slik ut. Siste antirøykekampanje fikk over 100.000 mennesker til å stumpe røyken. Det betyr en dramatisk bedring i folkehelsen og massive innsparinger i helse- og sosialbudsjettene. 

Antallet røykere har gått kraftig ned. For noen år siden røkte rundt 35 % av befolkningen. Nå er tallet nede på 25. Et røykfritt Norge er det ingen som tror på. Selv om enkelte gjør sitt ytterste for å få det til. Noen går kanskje litt for fort fram? Da fylkestinget vedtok å forby røyking og snusing blant elever og lærere i videregående skoler, ble saken anket til departementet. Der ligger den.

Og mens bykråkratene funderer, man kan jo vi andre lure på hvorfor fylkeskommunen i sin røykestopp-iver ikke innhentet faglige råd? Litt likt sine antirøykekolleger lenger opp i hierarkiet.