Verdens rikeste jente

(Denne er noen år gammel, men får gjøre nytte som en bursdagshilsen til en flott dame)

Ann Karin Bodøgaard sitter i solveggen på den gamle amtmannsgården og blar i et fotoalbum. Hun har mange. Men denne er hun spesielt glad for.

- Jeg hadde avslutningsfest for elvene mine i går. De var ferdige med andre året på faglærerutdanningen i musikk, dans og drama. Se på dette. De ga meg et album med bilder av seg selv, og en masse hyggelige ord.

- Er det fortjent?

- Om jeg skal tro på dem? Ja. Jeg er glad i elevene mine. Og jeg tror de er glade i meg.

Pioneren. Etter et helt liv med sang og dans synger det nå på siste verset for Ann Karin. Det er mye hennes fortjeneste at Bodø fikk den tredje faglærerutdanningen i dans i landet. Hun er selv utdannet danser, koreograf og pedagog fra Balletthøgskolen i Oslo, og i 17 år jobbet hun beinhardt for å opprette et studium på høgskolenivå.

- Det var et fryktelig styr. Janteloven kom inn med full styrke, og jeg ble motarbeidet av mine egne kolleger i ballettmiljøet. Hele tiden har dette vært en jobb i oppoverbakke. 

- Tre ganger har studiet vært truet med nedleggelse, et helt år lå det i dvale, alderen begynner etter hvert å merkes, og jeg klarer ikke flere omorganiseringer. Man kan ikke omorganisere et menneske på over seksti til å gå inn i en 100 prosent undervisningsstilling.

- Jeg skal fullføre dette kullet. Jeg vil ikke at elevene mine skal gjennomgå noen store forandringer i undervisningen. Men i juni neste år er det slutt. Da er det kroken på døra.

Hun ser litt trist ut. Vi har en merkelig måte å takke våre foregangsmenn- og kvinner.

Gründeren. Ann Karin har hatt et innholdsrikt liv. Tidlig sangstjerne med eget orkester i Oslo. Hun har født fire barn. Gift og skilt. Og da hun returnerte til Bodø under den verste Glimtfeberen i 1975 ville hun skape noe innen dans. 

Det eneste tilbud i Bodø var søster Ruth som drev med klassisk ballett hos nonnene i Hernesveien. De to skulle så det første frø til det som nå er en full profesjonsutdanning på Høgskolen i Bodø.

- Jeg kom inn med jazzballett, aerobic og moderne dans, og vi danset så svetten haglet. På steingulv!

Hardere skulle det bli. Eget dansestudio ble etablert, og i 88 leide hun lokaler rett over slektsgården. På gamle landbrukskola. Hun ble rektor og kunstnerisk leder for det første kullet på bare åtte elever. Nordnorsk Balletthøgskole var etablert.

Men da studiet flyttet til lærerskolen i nedre Rønvik i 95 skulle hun få fulle klasser. Også på Mørkved. Men dyrt.

- Hver gang Høgskolen snakker om oss hører jeg ordet ”kostbart”. Vi tar bare opp 15 elever, så det blir dyre plasser. Men Norge trenger et slikt tilbud. Vi er bare fire institusjoner. Det er ikke flere enn vi må ha.

Uvanlig jente fra Bodø. Eplet faller ikke langt fra stammen. I Ann Karins familie finnes opptil flere. Datter Maria er programleder i Voice, mens yngste sønn Ole Christian er musiker med nyinnspilt CD. Selv var hun den første fra Bodø som fikk platekontrakt.

- Jeg har sunget hele livet, men det var ikke før på realskola at jeg begynte å opptre ordentlig.

Barndomshjemmet var på Rønvikveien. Med kort vei til Rødbrakka der hun gikk barneskolen. Og hun har hatt de samme lærere som flere generasjoner Bodøungdom. Fru Sivertsen i engelsk og legendariske Hobæk i litt av hvert. 

- Var du god på skolen?

- Middels. Men matte var grusomt. Da hadde jeg det mer artig under frøken Hafting i gymnastikk. 

Så moro må hun ha hatt det, at hun hoppet av etter realskolen og reiste til Danmark. I svært ung alder kom hun hjem og fikk jobb som gymlærer etter et år på Gertlev Idrætshøyskole. Hun var så vidt eldre enn sine elever. 

Sang og gymnastikk. Sang og dans. En talentkonkurranse på Fram Kino i 1966 snudde opp-ned på livet hennes.

Miljøet i byen. På 60-tallet hadde man ikke mer moro enn den man skapte selv. Lokale talentkonkurranser og fester i Garnisonsteateret var store greier. Noen ganger lagt opp som en ”nattiné” med familieunderholdning med moromennene Agapantus og Bonsak, Vanqueros som husband og lealause seinrockere som Helge Olsen. Og Ann Karin. En salig blanding av piggtråd og evergreens. Hun har permer fulle av minner.

Avisene var ikke alltid nådige. For ikke å si helt uten hemninger. Under vignetten ODV skrev Nordlands Framtids piggtrådhater i 1969. 

- Hør på dette, sier Ann Karin og ler så det rister i hjembrakte kaffekopper fra Olavsgaard Hotell.

”- Det var en sann vederkvegelse å høre Ann Karin. Hun sang etter vår mening meget godt, og jaggu var hun pen i tillegg.” Og mannen gir seg ikke.

”- Hun entret scenen etter at vi en halvtime hadde hørt musikk og sett opptreden som bekreftet tidligere mistanker om at vi stammer fra apekattene”.

Det var ikke greit å ha langt hår og elektrisk gitar i de dager.

Til hovedstaden. Enklere skulle det bli for en fersk syngedame. En tante som giftet seg i litt fremskreden alder lot henne overta sin leilighet i fasjonable Bygdø Allé. Eget band fikk hun og. Rolf Eriks Musicats. Og hun husker første opptreden i Oslo. 110 kroner fikk hun.

- Jeg hadde manager og gode greier. Fredrik Friis skrev låter og ordnet jobber. Den 12. oktober 1967 stod jeg på scenen i Sjømannsklubben. Med fersk plate fra Colombia-EMI. 

- Hva het den?

- ”Verdens rikeste jente”.

- Ble du det?

- Ikke av sangen. Men jeg ble rik på mange andre måter.

På opplevelser. På reiser. På turneer i Norge og Sverige. Hun traff de aller fleste band og artister som reiste land og strand rundt.

- Var du populær?

- Omsvermet? Jaaa…

Hun trekker litt på det.

- Jeg har et par gammelkjærester, for å si det slik. Men ikke musikere. 

Heia Glimt. Det var i stedet en annen stjerne som skulle kapre Ann Karin. Hun traff fotballspilleren Truls Clausen i en kø utenfor et populært utested i Oslo.

- Jeg så en type med en idiotisk caps på hodet. Jeg bare måtte snakke med ham. – Bli med på fest, sa han. Og det var det. 

I 1970 giftet de seg i Bodø. I Domkirka. Samme dag som Asa Krogtoft og Elisabeth. ”Popstjerner gifter seg”, skrev lokalavisene. Men det var Truls som skulle dominere overskriftene og rampelyset fullstendig. Soilerne på Bodø/Glitm ble feiret verre enn rockestjerner.

- Vi bodde i Oslo til 1975. Jeg hadde utdannet meg til danser, koreograf og pedagog. Kenneth kom i 70, og Kriss Even var så vidt født på cupfinalen. Jeg dro på toalettet og pumpet melk i pausen. Helt utrolig.

Vanskelig valg. Nå måtte hun ta et valg. Bodøgaard hadde vært utleid til studenter i mange år. Huset trengte eiere, og far Inge ga henne et ultimatum.

- Vil ingen overta Bodøgaard, så selger jeg gården. 

- Det var vanskelig. Jeg hadde nettopp vært i på audition til musikalen ”Cabaret”. Hadde fått jobben, og måtte velge. Vi diskuterte lenge. Truls pendlet til Bodø for å spille fotball med Glimt, og kjærligheten til gård, røtter og historien gjorde at jeg bestemte meg. Vi dro hjem.

Og her har hun blitt. To barn er født i Bodø. Ole Christian og Maria. Nå er hun kommet til veiskille i livet. Hennes hobby og lidenskap har vært jobb og levebrød. Hva skal hun gå til den dagen hun forlater Høgskolen?

- Jeg samler alt stoff jeg kommer over. Avisutklipp, video, tekster. Alt. Jeg har lyst til å skrive historien om det utdanningstilbudet jeg fikk skapt.. 

- Og så må jeg skaffe meg en ny hobby. Jeg leter.  For jeg er ikke ferdig med livet. Kanskje jeg skal pusse opp bårstua på tunet og flytte dit? 

Hun har god plass rundt seg. 70 mål jord midt i det som var sentrum for 200 år siden. Hun har søkt om omregulering til boligformål.

Verdens rikeste jente? 

Kanskje hun blir det til slutt.

Nytt år for Nilsen?

Terje Nilsen forsvant plutselig. Borte fra stamstedet Paviljongen og sin daglige engelske avis. Borte fra by og scene, og venner traff ham kun i egen paulun. Hva skjedde?

- Når du slår deg på lag med han Tykje må du ikke bli forbauset hvis det går til helvete, sier Terje henslengt på sin alderstegne sofa i leiligheten i Torvgata. Der har han husert i sin Vett og uvettske tilværelse i snart 30 år. Omgitt av bøker, støvdotter og egen kunst.

Kunsterboligen. Her henger malerier og gamle breddebilder av tusen himler foreviget fra hans legio reiser med Hurtigruten. Montert som collage og pyntet med julebånd.

- Det får en mening hvis det kalles “Blå kjole”, sier han mens undertegnede sliter litt med assosiasjonen.

- Jeg liker å holde på med maling, tegning og collage. Jeg klipte ut bilder fra kvalitetsmagasinet Omni og monterte dem sammen. 

Nå snakker vi mange år siden. En tid han formedles dårlig råd ikke hadde strøm fra april til september. Lyskilden var stearinlys med sølvpapir rundt. Og ikke ville han bekjenne sin strømløshet til noen.

- Det var litt flaut, men så ble jeg selvsagt fersket av min søster Randi. 

Hun gikk sporenstreks til E-verksjefen som på den tiden het det samme som hennes mann,  Harald Berg.

- Neimen har ikke kunstneren strøm? Det må vi ordne, sa Berg. Strømmen kom, regningen ble betalt etterhvert, og det var faktisk en kjempelykkelig periode. 

Nedturen. Men ikke alle perioder har vært lykkelige. Hvor langt var han fra sitt private helvete i 2013?  Hva skjedde?

- Ikke noe dramatisk. Jeg var lei, hadde ikke noe nytt å komme med, sluttet å spille og ble sittende inne. Det tar på helsa ikke å gjøre noe som helst. 

Han ble mer og mer fysisk nedkjørt med høyt blodtrykk og utrolig dårlig form. Lite eller ingen mat og alkohol som ordinær del av dagliglivet. Til slutt kollapset han.

- Jeg havnet på sykehus i to uker, og deretter fikk jeg en måneds pause på rehab på Stadiontunet. Det var som å bo på hotell. Et godt sted å “kule han” på statens bekostning. Tørrlagt, med 50 tv-kanaler og tre måltider hver dag.

Så flyttet han hjem. Til 4. etasje uten heis. Tynn i beina har han alltid vært, men nå var det piperensere og rullator. Folk trodde ikke sine egne øyne. Nilsen på handel i Glasshuset bak en oldtids Segway!

- Å komme hjem gikk utrolig bra. Ikke sug etter alkohol. Ikke en gang i drømme, og formen kom seg dag for dag. 

Etter to måneder satte han bort støttekontakten for godt. Nå navigerer han noenlunde fjellstøtt mellom ICA og Bofisk én gang per dag. 

Prosessen. Man går ikke fra oppegående artist til rehabpasient på én dag. Terje har fundert over prosessen. 

- Det meste jeg gjorde før jeg forsvant, var i lukkede rom. Kurs, konferanser og bursdager. På to uker spilte jeg for årsmøtet i Høyre i Bodø, for SV i Tromsø og sentralstyret i Ap på Landegode fyr. Det kan ikke være mye politisk krutt i tekstene mine siden jeg er så anvendelig? undrer han med et skjevt smil. 

Men så ble det færre og færre konserter uten at han kan peke på noen katalysator. 

- Jeg begynte bare å si nei. Livet jeg levde tok sånn på meg, jeg mistet motivasjonen og kvaliteten på jobbene gikk ned. Jeg leverte nok varene for dem som ikke hadde noe sammenligningsgrunnlag, og fikk en stil såpass preget av nonsjalanse og avslappethet, at folk trodde det skulle være slik.  

- Hva sier du til folk som mener du er et bortkastet talent?

- Det er ikke så enkelt. Vi har forskjellige personligheter og måter å takle verden og livet på. Det er for enkelt på snakke om latskap og mangel på ambisjoner. Slik er jeg, og jeg har aldri hatt noen ambisjon om å skape meg noen karriere. Jeg snakker til folk via tekstene mine, og det er nok. De som synes at jeg skal opptre mer, gi ut plater og tjene mye penger vil meg bare godt, men det er som å be ei elv renne andre veien. Det går ikke. 

- Jeg hadde en kjæreste en gang. Hennes far var en hyggelig og morsom kar som hadde spekulert mye over pengemas og jag. Han brukte å si; “Vi drasser og drar på vårt gods og vårt gull, men bak kommer én med tre skuffer muld”. 

- Men du liker hoteller, god mat og penger i lomma?

- Ja, men de periodene er over. Tiden i Bergen var et ålreit liv. Jeg var fri. Lange turer med flott lugar på Hurtigruten og litt jobb var veldig greit. Jeg er ikke alene om å like et slikt liv. Det er utrolig mange som har det slik hele tiden både i det offentlige og private. De bor, spiser og drikker på andres regning, men til sist opplever de at det er godt å komme hjem og fise i egen dyne. 

Musikken.  En rekke plater har kommet fra hans hånd. Den eneste han selv har tatt initiativ til er “Æ”. Ellers har har fått god hjelp.

- Jeg har vært heldig. Mange dyktige mennsker har vært involvert. “Pop” var Asa Krogtofts prosjekt i sitt nye plateselskap Igloo. Så gikk det noen år, og så startet Hønsehuset. Dermed laget vi “Kanskje”, og så kom Finn Sletten og kjørte igang “Sånn”. 

Det var Sletten som satte sammen bandet med Yngve Moe og Bjørn Jensen fra Dance With A Stranger, Jan Gunnar Hoff og Børge Petersen-Øverleir. Et kremlag. Terje ble god venn med nå avdøde Yngve Moe, og låten “Du har en venn” er tilegnet ham. Og via Moe kom han i kontakt med Voksne Herrers Orkester og miljøet i Bergen, og det var duket for det som kunne blitt en ferd mot stjernehimmelen. Den gang ei.

- Bergen og Losjen kunne blitt noe. Jeg fikk meg kjæreste, og Bergen er en kul by å være forelsket i. Jeg ga ut to plater med kort mellomrom, fikk svært gode anmeldelser, gjorde tv-opptredener og dro på turné i Nord-Norge. Men du vet..., sier han lakonisk.

Han er nemlig ikke “hypp” på å reise. Han flyr ikke, og hurtigrute og tog er ikke akkurat overlydstransport. Mange ville ha ham mange steder, men det stoppet opp. Nå vet vi hvorfor, og hvordan det endte. 

Hva nå? Terje Nilsen har i rundt 40 år vært en del av Bodøs kollektive og musikalske hukommelse. Platene har kommet. Om ikke tett, så i alle fall. Og låtene hans spilles mer og mer på radio Han oppdages av alt fler artister og aldersgrupper.

- Jeg har truffet noe med mine tekster, og jeg forstår at mange vil høre noe nytt. 

- Får de det?

- Vi får tro det, men det blir ikke med det første. Jeg har et toårsperspektiv på ei plate. Jeg må ha låter, band og penger. 

Det sies at allting har en start og en ende. Han har startet. På nytt. Én ny låt er helt ferdig, og han har oversatt to låter fra dansk og svensk. Hyggelig besøk får han og. Sammen med Maria Haukås Mittet gjorde han nylig en duett på “Jorda”, og de lokale rastafarianere Manna har fått ham med på en låt til sin nye CD. 

- Jeg har ikke forstått før nå at folk savner meg. Det er jo kult, og jeg fikk faktisk en forespørsel om å være overraskelse på Halvdans juleshow i Stormen. Jeg er ikke klar for det ennå. 

Men et intervju var han klar for. Han er klar for å møte byen og kommentere sitt eksil.

- Jeg gruer meg litt. Det har vært mye pes på familien i det siste. Eli ga ut plate, Arild var hovedsak i Bodø Nu og søster fikk flere sider i AN. Nå kommer jeg. Snart begynner vel folk å mumle i krokene. “Den helsikes slekta, nå er det nok”, ler han.

Se man på TONO-kronene som tilflyter kemneren til dekning av Terjes gamle skattegjeld, så får ikke folk nok av hans musikk. Det merkes litt på pengepungen at tiden har tatt ham karrieremessig igjen, Det må føles som en belønning. Og snart har kemneren får sitt. 

Nå er gitaren tatt ned av hylla. Én låt gir ingen album, men seks strenger gir håp om en ny vår for Terje Nilsen. 

Snøen som ikke falt i fjor

”Noen har stødd melis på Landegode i natt”, skrev Terje Nilsen mens han ennå hadde utsikt over takene til Otto Koch. Nu har det skjedd igjen. Barn, skifabrikkanter, piggdekkselgere og bensinstasjoner jubler. Resten skutter seg, og gjør seg klar til måneders innett kamp mot den årlige, himmelske flass.

NOEN NAVN PÅ SNØ. Snø. Snow. Neige. Schnee. Nieve. Norsk, engelsk, fransk, tysk og spansk. Alle språk har sitt navn på dette hvite teppe som overrasker oss like mye hvert år. Og går vi bort fra verdensspråkene og manøvrerer oss inn i urdialektene, så finner vi snø på gælisk i uttrykket Chomh geal le sneachta, som betyr hvit som snø. Inuittene har flere ord for snø enn vi har for forplantningsorganer, og når de kaller fønvind for chinook, så betyr det snøspiser. På samisk kan man velge og vrake alt etter snøens beskaffenhet. Noen snøfnugg blir til botkkuhit, ei snøfonn heter jassa, snøfri is er boara og snøfokk fra en snøscooter blir muohtaborga muohtaskohter. Men nok etymologisk briefing. Nu graver vi oss heller ned i materien.

HVA ER SNØ? Ingen norske nettsider, på tross av 162.000 treff på Google, kan gi en skikkelig forklaring. De snakker alle om frosset regn. Det er bare tull, sier BBC, og de vet alt. 

Snøfnugg (botkkuhit) dannes inne i skyene av ørsmå iskrystaller som kolliderer og binder seg til hverandre. De fleste tiner på sin vei ned, og faller som regn. Kun hvis temperaturen er lav nok ved bakken, faller de som snø. Alle snøkrystaller er sekskantete, eller hexagonale, og ingen er lik. Et slags meteorologisk fingeravtrykk.

KALD OG VÅT. Det er forskjell på folk, og så også på snø. Når det er veldig kaldt ute, faller det tørr snø. Iskrystallene binder seg ikke så lett sammen, og snøen blir fin og pudderaktig. Blir det ekstremt kaldt, snakkes det om diamantsnø. Nærmer man seg null grader, blir snøfnuggene til snøkjerringer, og legger seg som en våt vinterfrakk over en allerede våt vinterfrakk. 

ISOLASJON. Hvorfor isolerer snø godt? Hørt om igloo? Har man ikke plank, får man bruke snø. Fersk, urørt snø består for det meste av luft som en fanget i snøkrystallenes ”nettingstruktur”. Og siden luften ikke kan bevege seg, blir varmetapet sterkt redusert. Fersk, upakket snø er 90–95 % innesperret luft. (Det minner meg om noe, men jeg får det ikke ut…)

ER SNØ SPISELIG? Dette spørsmålet har opptatt sultne barn og foreldre fra tidenes morgen. The answer my friend is, bokstavelig talt, blowing in the wind. Bellona er helt klar i sin tale. Snø er giftig. Spesielt i Oslogryta. Den inneholder sink, bly, kobber, krom, PAH og PCB. Alt definert som miljøgifter, og mye kommer som såkalt sur nedbør båret med vind og innpakket i snø. Dylan hadde peiling. Men Frank Zappa er enda klarere i sin dom om spiselig snø. På LP-en Apostrophe fra 1974 sier han det rett ut: Watch out where the huskies go, and don't you eat that yellow snow!" Herved advart.

BØKER OG SNØ. 

Flammer i snø- Ingvar Ambjørnsen. 

Hvit som snø- Jon Michelet. 

Gutten som sov med snø i sin seng- Henning Mankell. 

Snø vil falle over snø som har falt- Levi Henriksen. 

Ren som snø- George P. Pelecanos.

I Afrika er snøen svart – Unni Lindell

Snøen på Kilimanjaro – Ernest Hemingway

Frøken Smillas fornemmelse av snø – Peter Høeg

SNØREKORDER. Den største snødybden som noen gang er målt på Blinderen i Oslo er 79 centimeter. Det var på senvinteren 1968. De har noen centimeter igjen før de slår Tromsø. 79 centimeter snø er vanlig underlag på Alfheim Stadion. Og kommer man litt lenger ut i lendet, målte man 240 cm snø ved værvarslinga i Tromsø den 29. april 1997. I Bodø er største snødybde målt i februar 1976 med 90 cm.

FILMER MED MASSE SNØ. 

Så hvit som snø (2004) Regi: Jan Troell. 

Jack Frost (1997) Regi: Michael Cooney. 

Ski Patrol (1990) Regi: Richard Corell. 

Snøhvit og de syv dverger (1937) Disney-klassiker. 

Ni liv (1958) Regi: Arne Skouen. 

Veiviseren (1987) Regi: Nils Utsi

KNIRK-KNARK. Hvorfor er det så ekkel lyd når du tråkker i snø? Når snøen faller til bakken blir luft fanget mellom lagene. Og når du tråkker på snø blir luften komprimert, og presses ut. Den litt ”crunchy” lyden er fra iskrystaller som knuses. Tenk på en isbit mellom knudrete hjørnetenner…

MUSIKK OG SNØ. 

Songs for polar bears - Snow Patrol

Snow- Snow

Heart on snow - Marc Almond 

Roses in the snow - Emmylou Harris 

Signal to snow ratio - Grandaddy 

A small cattle drive in a snowstorm - Beulah 

Married by the bible, divorced by the law. Hank Snow 

Natural wonder - Phoebe Snow 

Snømannen Kalle - Arne Bendiksen 

Making love in the snow - Miss B. Haven 

Elske i snøen - Jørn Hoel 

(Den siste er kjent som Blærekatarr-visa)

Hvorfor er snøen hvit? 

Hvit er en av naturfargene. Når vann krystalliserer seg, blir det hvitt. 

Hvor er det mest snø i hele verden?

Det største snøfall er i Himalaya. Der kan det falle flere titalls meter. Ekstreme forhold har man også på østkysten av Japan rundt OL-byen Nagano.

Kan det bli for kaldt til at det kan snø?

Nei. Men jo kaldere, jo mindre snø. I Arktis er kulden så ekstrem at vanndamp ikke kan samle seg. Hvilket bare understreker at vi bor i et bakvendtland. Det laver ned i Bodø, mens det nesten ikke snør i Antarktis. 

Snø- og kuldevits.

NRK Nordland hadde en gang en sjef som het Harry Westrheim. Da det ble varslet kulderekord på Biddjovagge Fjellstue ringte han like godt til oppsynsmannen, og spurte hvor kaldt de egentlig hadde det. 

- T’øyeblikk, sa mannen og ble borte i to minutter.

 - Ja, her e det minus 25.

- 25, sa Westrheim, - jeg hørte at det var minus 42.

- Ja, ute. 

Sagt om snø: 

- Å gjøre rent i huset mens dine barn vokser opp, er som å måke fortauet før det har sluttet å snø. (Phyllis Diller)

- Det gode skal en hugge i fjell, det onde skal en skrive i snø.

- Før du begir deg ut på kjærlighetens sti, så lær deg å løpe på snø uten å sette spor.

- Den første kjærligheten er som den første snøen: Man ser sporene så tydelig.

- Når skaresnøen ligger til St. Hans, da blir det sein vår. (Rolv Wesenlund)

- Skiing consists of wearing $ 3.000 worth of clothes and equipment, and driving 200 miles in the snow in order to stand around a bar and drink. (P. J. O’Rourke) 

- Etter tre snøfattige vintre meldte han seg fortvilet ut av redningskorpset. ( Nils-Fredrik Nielsen)

Salmer og sanger jeg elsker

Etter innstendige råd fra både min lifecoach og medierådgiver henvender jeg meg herved til alle lesere av denne spalte. Mitt lille ærende er at jeg så gjerne vil dele med dere hvilke salmer og sanger som har betydd mye for meg gjennom et langt og utagerende liv.

Jeg ble gjort klar over at fargen på min aura var i blasseste laget, og en tiltakende negativ tone i mine arbeider ble påpekt fra flere hold. Dette er en situasjon jeg ikke kan leve med. Siden jeg p.t. ikke har midler til å presentere mitt utvalg på CD, er dette å anse som første skritt i en katarsis som skal gjøre med stueren i de tusen hjem. Jeg gjør oppmerksom på at min tildelte spalteplass gjør at utvalget blir noe begrenset.

Brorson sier det så vakkert i salme nummer 559 i Landstad. ”Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne”. Salmen vil for alltid minne meg om påsketurer i gisne hytter med rim på vattdynene, og endeløse skiturer med barn og pulk på slep. Samtidig som den trekker linjene helt tilbake til påsken for 2008 år siden, og en lignende strabase gjennom Golgata.

“Hava nagila” har fulgt meg siden de vakre junidager i 1967. Da tapre israelske soldater med utstyr fra sine venner amerikanerne, tok Midt-Østen med storm. ”Uru, uru achim! Uru achim b'lev sameach” sang vi. Teksten, som jeg ikke forstod før jeg slo den opp på Wikipedia i går, oppmaner alle brødre til å våkne med sang i hjertene. Den er ikke oversatt til arabisk, men hebraisk blir ikke vakrere enn dette.

Gildeskåls bidrag til Norges historie, forfatter, professor, lærer, målmann, minister og politiker, Elias Blix, har skrevet den ultimate fedrelandssang, ”Gud signe vårt dyre fedreland”. På tross at melodien er skrevet av en tysker. Jeg svulmer når ”vinter for vårsol røma”, og i den vakre teksten finnes ingen motsetninger mellom det nasjonale og det kristelige. Noe landets hedninger bør ta seg ad notam.

Nora Brockstedts hyllest til vår urbefolkning i Melodi Grand Prix i 1960, ”Voi voi”, har på disse 48 år blitt en del av vår kollektive bevissthet. Den formet vårt syn på samene helt til de fikk slå opp lavvo på Eidsvolds plass. Med Kautokeino-opprøret friskt i øye og sinn er det på sin plass å trekke noen linjer til vidda og miljøet der. Det gjøres så altfor sjelden.

”Voi voi, om noen dager er det lørdag, du vet.
Voi voi, da vil en fager drøm bli virkelighet.
Voi, snart vil du komme ned til dalen og kjæresten din.
Voi voi, uken er omme, lørdagskvelden blir fin.

Ha en velsignet helg.

Hjelp, vi skal ha barn

Jeg og Dorte Skappel skal ha barn. Barnebarn. Dessverre på hver vår kant. Men dog. Min alltid like optimistiske avdelingsleder kaller sin horde av barnebarn for ”Livets dessert”. Selv om jeg tidvis har henne mistenkt for å se på dem som tilslørte jævelunger. Vi får nå se. Nedkomsten skal ikke skje før ved nyttårsleite en gang, så før det kan vi jo se litt på fenomenet. 

Det er ikke lenge siden det å få barn var den naturligste ting av verden. Materielt sett. De baby- og barneklær som ikke ble produsert av en utvidet familie, fikk man låne av andre. Intet sosialdemokratisk loft og uthus uten førti, femti papirsekker og esker med tørre og rene klær. Og jeg ser ikke annet enn at vi vokste opp, selv om litt uskarpe barnefoto kun viser en ulldott med fjes og lue på. I ei trevogn som hadde fraktet tre generasjoner på vinglete hjul.

Nå er utstyrshysteriet et faktum, og tekstilært utstyres de kommende borgere av Gosen med økologisk dyrket bomull, håndspunnet alpaca og Voks-i-pose i italiensk forhud. Dagens mødre kler ikke bare opp sine barn. De pynter seg selv i babyens stråleglans. 

Men det har de kanskje fortjent? For like vondt har det i følge informerte kilder vært å føde siden tidenes morgen. Selv om keisersnittstatistikken har gått i taket det siste tiåret. Kanskje er ikke den kvinnelige og påståtte, skyhøye smerteterskel så imponerende allikevel? Det tema må vi la ligge, og heller se litt på noen tall fra Medisinsk fødselsregister (MF). Et tallknuserorgan under Folkehelseinstituttet, og med beliggenhet Bergen.

Etter at alle de vel 61.000 fødsler i toppåret 2008 vel var innrapportert, kunne et tilfreds MF meddele verden at gjennomsnittsvekten på den Kongelige Norske Baby var 3475 gram, mens den fødende mor var i snitt 28 år. Fars gjennomsnittsalder er av en eller grunn ikke registrert, noe jeg akter å ta opp med Likestillingsombudet ved at annet høve. Og hvor kom de så til verden, alle disse 61.000 skrikhalser som skal gjøre livet hett og nettene til et mareritt?

Den overveldende majoritet er, ikke uventet, født på fabrikk. Men det viser seg at hele 513 stykker unnslapp institusjonslivet, og ble født, om ikke utenfor ekteskap, så i alle fall utenfor helseforetakenes klør. Denne lille, tapre gruppen av geriljababyer, (minus de 87 puslingene som var planlagt født hjemme), består av 192 såkalte ”ikke planlagte hjemme”, 186 ”under transport” og 48 på ”ukjent sted”. Det vil si toaletter, heiser, fotballarenaer, skjenkesteder, shopping, soppturer og ellers aktiviteter i skog og mark. Vi ønsker alle 426 rømlinger lykke til, sikre i troen på at dette er nasjonens kommende gründere.

Men så er tiden kommet, fostervannet er en lysfontene i heimen, og mor skal fraktes til institusjon. Med far på slep, selvfølgelig. Jeg har til gode å forstå hva han har å gjøre der i det hele tatt, men med blir han. Og de titusen nettsider som beskjeftiger seg med barnefødsler har faktisk tenkt på den arme stakkar. For mor har selvsagt pakket en såkalt ”fødebag”, og der ligger mat og styrkedrikk til far. Bagen er ellers av det romslige slaget og må inneholde følgende:

Morgenkåpe, tøfler, leppepomade, amme-bh, svangerskapspapirene, flere par truser, sokker, tannbørste og -krem, bodylotion, ansiktskrem, deodorant, sjampo og balsam, honning og rigabalsam, hårbørste, mp3-spiller, bøker, godteri og snacks, kamera, batterier, penn, myke klær, klær til babyen og klær til far. 

Det sier i alle fall ekspertene på klikk.no, og jeg avstår fra ytterligere ordspill.

Ønsk meg lykke til. 

Helt gresk

Akkurat nå, når regnet hamrer nådeløst på termopanen og man må ha slagstøvler for å komme seg på Olakiosken, sender jeg en tanke til grunnleggerne av vår europeiske sivilisasjon. Slik den nå en gang manifesterer seg. Dere vet den som Mahatma Gandhi fikk spørsmål om? Det foregikk visstnok slik;

- Hva synes du om den vestlige sivilisasjon?

- Det hadde vært en god idé.

De arme hellenere har stått på sivilisasjonens barrikader lenger enn de fleste. Urgrekeren kom på banen rundt år 3000 f. Kr, men ga ikke lyd fra seg før 1200 år senere. Da var det ingen som skjønte hva han sa, og begrepet ”Helt gresk” oppsto. Både i skrift og tale. Når vi skriver 2011 er det enda færre som forstår hva grekerne sier eller holder på med, med Papandreos krav om folkeavstemning som et foreløpig uforståelig høydepunkt.

Men idrett kan de litt om. Da de første nyere olympiske leker ble arrangert i Aten i 1896, hadde grekerne holdt på med forprosjektet siden år 776 f. Kr. I over tusen år sprang de litt rundt omkring, drev med fribryting og kastet spyd og diskos veggimellom. Rester av disse olympiske grener kan fremdeles oppleves under et måltid på en gresk taverna. Da gjenopptas diskostradisjonen med håndmalt porselen, og maten serveres alltid på spyd. 

Grekernes bidrag til Europas drikkekultur kan uttrykkes i to ord. Ouzo og retsina. Førstnevnte er 96 % sprit fra druer eller rosiner, og smakssettes med litt anis, koriander, nellikspiker og kanel. Livsfarlige greier som skifter farge hvis du er så uheldig å vanne den ut. Retsina er en merkelig hvitvin og årsaken finner vi (selvsagt) i antikken. Da ble vinen oppbevart i åpne amforaer og for at den ikke skulle bli styggere enn den var, helte grekerne litt harpiks på toppen for å stoppe oksygenets nedbrytende arbeid. Nå tilsettes harpikssmak, og det blir som å drikke granbar. 

Vi har også fått en rekke ord og begreper fra Hellas. Marathon er et. Det oppsto i 490 f. Kr. da budet Phidippides halset fra Marathon til Aten med beskjed om at perserne lå i fjæresteinene og var klar til å hærta landet og legge alt øde. Ikke ulikt det den europeiske sentralbanken har truet med. Maratondistansen kunne den spreke Phidippides ha spart seg, for da som nå var det streik i både Sparta og Athen.

Store tenkere har de også hatt. Sokrates og Platon har drevet millioner av studenter til vanvidd, og spesielt førstnevntes reaksjon mot sofistenes skeptisisme, erkjennelsesteoretiske relativisme og verdinihilisme har vært en lei nøtt å knekke. Og alt dreier seg om marginaløvelser innen humanoria, og ikke et vettig ord om økonomi. Selv Pytagoras’ læresetning kan ikke overføres til noe matnyttig som kunne brakt grekerne opp av sin økonomiske hengemyr. 

Men de har mye seg selv å takke. Ordet skatt, kemner og ligningskontor skal visstnok ikke finnes i deres vokabular, og korrupsjonen gir seg de mest fantasifulle utslag. I august stanset staten pensjonen til 1.473 mottakere over 90 år etter å ha funnet ut at de alle var døde! Da de så fant ut at det var registrert over 9.000 pensjonister over 100 år i landet, toppet det statistikken for 100-åringer i verden. Det riktige tallet er 1.700, og alle lever på dadler og yoghurt. 

Ola i EU

Interessen for eiendom i utlandet er stor, slår Prognosesenteret fast. Hele 48.600 norske husholdninger har planer om å kjøpe feriehus utenlands, og det er det høyeste tallet de har registret. De som lengter til en finca eller casa i Syden er flere enn de som drømmer om svaberg og bølgeskvulp i havkanten. Optimismen er stor i næringslivet og i privatøkonomien, og inntektene våre øker år for år. Det er ikke rart at blikket rettes sørover.6.100 husholdninger kjøpte bolig i utlandet i fjor, og de kommer i tillegg til de 86.000 nordmenn som i dag eier feriehus i utenlands. Og hvor vil de være? En tredjedel vil til Spania og til norskekysten, eller Costa Blanca, der Frp er største parti, og der butikkene selger Korni flatbrød og Vesterålens fiskeboller. 

Interessen for Spania er enorm, og det skyldes blant annet krakket i eiendomsmarkedet der titusenvis av ferdige, og halvferdige, hus og leiligheter nå går på billigsalg. Men rushet etter hus i utlandet har ikke bare økonomiske årsaker. Det handler også om demografi. Vi blir stadig flere eldre, og de aller fleste av dagens norske pensjonister har til salt i grøten, og vel så det. Pensjonsreformen har gjort at man kan forlate arbeidslivet nokså tidlig med en pen pakke pensjon i lomma, og dermed selges eneboligen, man anskaffer seg enklere husvære, og livet skal nytes i fulle drag. Både hjemme og ute. 

Selv om vi ikke er medlem i EU er vi pengesterkt til stede over alt. Ikke minst på strendene og i badebyene i de såkalte PIGS-landene, Portugal, Italia, Hellas og Spania. Og det har vi vært siden Interrail førte sin første last med fulle norske ungdommer til Syden. Den internasjonale jernbaneunionen innførte Interrail kom i 1972 for å markere sitt 50-års jubileum. Ungdommen kom i årevis i horder til land som ble holdt i jerngrep av diktatorer. Franco, Salazar og oberstene i Hellas så med blide øyne på importen av norske kroner og et sårt tiltrengt tilskudd til nasjonaløkonomien. Og dette var lenge før oljepengene begynte å renne inn i den norske statskassen, og lenge før vi ble Europas krøsuser. 

Nå er disse Interrailpionerne, og de som kom etter, blitt noen år eldre, mye rikere, og nå ankommer de ikke med tog drassende på et slitent telt og en fillete ryggsekk. Men med fly, egen bobil og med nøklene til sin bolig nummer to i de landene som nå sliter med en elendig nasjonaløkonomi og skyhøy arbeidsledighet. Blant ungdom er den i mange aldersgrupper helt oppe i 40 prosent. Man snakker nå høyt om en tapt europeisk generasjon. Skal vi sammenligne med norske forhold så må vi helt tilbake til trettiårene for å finne maken til elendighet. 

Men for Ola Nordmann betyr krisen i Sør-Europa at vi kan handle bolig, spise og drikke på billigsalg. 

Det har aldri vært bedre å være norsk i Syden. 

Dugnad i egoismens tid

I programmet ”Typisk norsk” som gikk sin seiersgang på skjermene i 2004, ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord. Bare knepent slått av matpakke og koselig. Dugnad og matpakke er språklige relikvier fra en tid med nasjonal gjenoppbygging, solidaritet og skippertak, mens det siste er kom ridende inn i språket på ryggen av en stadig økende velstand.

Dugnadsbegrepet er ikke særpreget norsk, selv om gi gjerne trykker det til våre bryst når vi skal skryte litt av oss selv. Både i finske og finlandssvenske miljøer opererer man med ”talko” som er mye av det samme. Fra flere miljøer kommer nå små nødrop om dårlige rekruttering til dugnad, og at enkelte lag og foreninger er i ferd med å forgubbes. To av dem som har gitt, og gir, Bodøfolk gode, daglige opplevelser er gutta på Nyholms Skandse og Bodømarkas Venner (BMV). Ingen vet vel helt hvilket arbeid de lagt ned til fellesskapets benyttelse.

BMV har historie tilbake til 1982. Da ble forløperen Humørløypa AL dannet. Navnet er en forkortelse for HUnstad-MØRkved, og løypa ble bygd i årene 82-88 i en lengde på nesten en mil. Og da BMV kom til 1987 hadde de noe å bryne seg på. Bodømarka er over 150 kvadratkilometer, og er et rekreasjonsområde som blir omsluttet av byen. Vi har havet i front, og marka i ryggen. Det er i markas varierte topografi at en gjeng idealister har holdt på. Resultatet ser vi hver dag. Velpreparerte løyper, gapahuker og benker i et stadig større antall. Et lite samfunnsregnskap for BMV er interessant lesning. Da sesongen 2007 var over hadde de lagt ned 48 000 dugnadstimer til en samlet verdiskapning på rundt 15 millioner. Det er et enormt stykke arbeid utført i uselviskhetens ånd til fellesskapets beste. Det kunne nesten ha vært under Gerhardsen og Torp. 

Nyholmen var terra incognita til 1994. Kun en holme i innseilingen med ei lykt på neset. Det var liksom det hele. Havørna og Bodø/Glimt får ha meg unnskyldt, men i dag er skansen vårt fremste bysymbol. Sporene var nesten helt forsvunnet. Kun tegningene av ingeniørkaptein Friis fra 1810, og det var disse en gjeng entusiaster hadde å forholde seg til da de startet gjenoppbyggingen. Stein for stein. I den grad de fant den originale steinen. Siden skansen ble nedlagt i 1835 er mangt et hus i sentrum reist på gammel festningsstein, og tidens tann og en okkupasjonsmakt hadde lagt den nesten i grus. Nå ligger den der i alle sin prakt. Og de gamle gutter begynner å bli slitne. 

Både i BMV og på Nyholms Skandse. De trenger frisk blod, og folk som vil gjøre en ubetalt jobb i all slags vær. Det spørs om de får ønsket oppfylt. Om det ennå finnes unge lunger som kan gi dem det oksygen de trenger for å overleve? Borettslagene setter i økende grad dugnaden bort til andre, og fotballforeldre åpner heller pengeboka enn å komme i dugnadsknipe. 

Familien, nabolaget og lokalsamfunnet er snart tømt for oppgaver. De er overtatt av det offentlige. Folk har sluttet å løse problemer og utfordringer i samarbeid, og gitt grobunn for en sneversynt individualisme der vi snart er fritatt for forpliktelser og håndslag overfor hverandre. Gro Harlem Brundtland etterlyste nabokjerringa.

Hun er død. I hennes sted har vi fått sosionomene. Det blir lite dugnad av slikt.

Æ bæ snær

Dialektforsker og dr. art. Agnete Nesse har nedkommet med nok en bok om våre dialekter. Først gikk bergenserne under kniven, nå er det de unge bodøværinger som dissekeres. ”Bydialekt, riksmål og identitet – sett fra Bodø» heter boka, og viser utviklingen av dialekten i en by med stor tilflytting og vekst. Bodø er, som alle andre byer, befolket av innflyttere. Ur-bodøværingene, det vil si de som kan følge sin historie fra Hundholmen og fram til nå, er en eksklusiv klubb med nokså få medlemmer. De få som er igjen, holder seg til et pent riksmål. Den dialekt som er blitt snakket i byen er et kompromiss. Med innslag fra målførene i Beiarn, Gildeskål, Steigen, Misvær og andre områder. Og språket er i evig forandring. Spesielt blant de unge som til nesten alle døgnets tider lever i cyberspace.

Samtidig utvikler det seg et stammespråk. Petter Schjerven hadde et fantastisk program på NRK som het ”Typisk norsk”. Der gikk han blant annet inn i slang og avarter av osloensk. Når unge bodøværinger innleder nesten annenhver setning med "æ bæ snær”, så er ikke der mer kaudervelsk enn oslogrytas ”snaruattea?”, selv om begge nok trenger en forsker av Nesses format for å bli dekryptert.  Det samme kan sies om min generasjons uforståelige ”ty det!” til den latterlige bruk av gradsadverbene lite og mye. En diametral motsetning som vi i vårt stammespråk satte sammen til å bety alt fra ”ikke i det hele tatt” til både ja og nei. Denne semantiske galskap avgikk heldigvis med døden. 

En by kan være et skremmende sted for en ung innflytter. Rent språklig. Det har våre landsens forfattere opplevd. Og ikke minst de tusener av bondestudenter som flyttet på hybel for å ta sin examen artium. For en ungdom som kommer til Bodø arter det seg likedan i dag. Gruppepresset er stort, og konformiteten er blitt religion. Arbeidet med å bli kvitt de mest brysomme, og fonetisk skurrende ord starter fra dag én. Og etter kort tid sniker det seg umerkelig inn tonefall, ord og vendinger som man ikke hadde med seg ved ankomst. 

Redselen for å være annerledes er ikke av ny dato. Den er bare en annen variant av den virkelighet som møtte nordlendinger ved ankomst hovedstaden i etterkrigstiden. Der ble dialekten direkte stigmatiserende, og den forsvant da også fortere enn svint. Omslaget kom ikke før på 70-tallet da en nordnorsk identitetsbølge feide over landet. Men vi er ikke alene om å pynte på dagligtalen. Engelskmenn går på kurs i hvor de øver på intonasjon og lyder. Til slutt skal de høres ut som hallomannen på BBC. 

Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk. Det har utviklet seg gradvis, og det er ofte tilfeldig hvor det oppstår geografisk. Oslo er ikke landets språknavle, og den dialekt som snakkes i hovedstaden er bare en av mange østnorske. Nederlandsk standard er en miks av språket i byene Brugge, Antwerpen og Amsterdam. Høytysk sies å stamme fra Hannover, men er egentlig et kompromiss mellom dialekter i Mellom- og Sør-Tyskland. Italiensk standard er basert på dialektene i Toscana, og fransk på parisisk uttale. 

Alle fugler synger med eget nebb. 

Lite mye. 

Fellesferieforviklinger

Mens en av mine italofile kolleger tilbrakte sin ferie i selskap med mafiosi og banditter på Sicilia, var jeg i mer sedat selskap nord i støvellandet. Siden jeg for noen år siden praktisk talt sved av meg hodehuden i juliheten, er det nå å vente til juli er over her hjemme, for så å komme seg sørover. Det kan ha sine ulemper. På både den ene og annen kant.

Hjemme avvikler vi fellesfeie i juli. Den er et gammelt sosialt AP-eksperiment. Tanken var at alle bundne træler skulle opp av blygruvene og ut av fyrstikkfabrikkene, for deretter å danse i sommerens lys. I starten hadde de fjorten dager på seg, men etter hvert ble det utvidet til en måned. Og vel så det. Med det resultat at Norge står stille. 

Juli er den mest sedate måneden i året. Bare 1. juledag er mer dødens. Alt henger på halv åtte når alle stempler ut samtidig. Det må jo gå til helvete. Besøk en butikk i juli. Da kan du oppleve den mest spesielle handel noensinne. De som har peiling på hva som faktisk finnes av varer, er på ferie. I et land uten mobildekning. Ingen ansvarshavende er å få tak i, og det blir opp til unge vikar-analfabeter å hjelpe til. Det er som å be Stevie Wonder lose deg over Times Square.

Skal du ta deg en liten kjøretur, er veiene en evig strøm av re-invaderende tyskere på jakt etter gratis fisk. Sist de var her fikk vi faktisk betalt for maten. Og når noen kremmere i Lofoten krever inngangspenger for å bese et fiskevær, blir det et fryktelig rabalder. Da snur de kassevognene, og setter kursen for neste. Er de heldige kommer de seg kanskje ned på kaiene. Hvis ikke et EU-direktiv medfører at de, og vi, må iføre oss heldekkende verneutstyr og hårnett for å bese en ferskfanget torsk med hode og innmat. Men digresjoner av en side. Vi er ikke de eneste i Europa som avvikler fellesferie.

Italienerne er en egen rase. Deres verden er først mamma, deretter nær familie, utvidet familie, enda mer familie, landsby, kommune, region, provins, kirke og til sist staten og tyvene i Roma. Det betyr at alle drar hjem i august. Til pastagrytene og de tusenvis av landsbyfester som minnes enten en helgen eller et landbruksprodukt. I min lille landsby er det to helgenfester og to matfester i august. For henholdsvis kastanjer og artisjokker. Og italienerne stenger butikkdørene når de drar. Det får de mest absurde utslag.

Jeg kaller det den store sementjakten, og en helsikes blomsterkrukke var opphavet. Kvinnen hadde fått det for seg at en høyt plassert leirkrukke på ytterveggen kunne bli veldig koselig. Selv ikke negative bemerkninger fra stedets Carabinieri om hengende livsfare for gående, fikk henne på bedre tanker. Og da hun allierte seg med en blakk og murerkyndig nabo, var det bare å la kropp falle. Sement måtte skaffes.

Mandag 4.august gikk startskuddet. Det ble umiddelbar skivebom. Absolutt alle som handlet med sement på kyststripen fra Ventimiglia til San Remo hadde fellesferie. Vi navigerte gjennom et merkantilt brakkland, og i en nasjon hvis hus bare er stein og mur, var det ikke til å tro. Etter tre varme, lange dager og rekke høyspente invektiver, var det bare å innrøme nederlaget, for deretter å prøve seg i Frankrike. På et stotrende gymnasfransk fikk jeg jaggu tak i en sekk. Den ble plassert delvis under tak, og på natten åpnet alle himmelens sluser seg. Jeg trenger kanskje ikke å utdype resultatet?

Den neste morgen fant mureren meg stirrende tomt ut i rommet, som for mitt vedkommende lå mye nærmere enn resten av befolkningen. Men de ga vel faen i alt som het sement! De hadde ferie. Jeg ga opp til det plutselig oppsto et rykte. En butikk skulle holde åpent noen timer mandag 18! Etter mottoet “Hvis du går gjennom et Helvete; bare fortsett”, ble det til at vi dro nok en gang. Det var selvsagt bare visvas. Ikke et gram Portland ble utgytt. 

Men så. Mandag 25. oppsto hårdnakkede påstander om at sementmafiaen hadde åpnet portene, og plutselig kom alle ukers dissonanser mirakuløst sammen i fullkommen harmoni. I blaffet av eurosedler åpenbarte seg sekk på sekk med caementum. Opp kom krukka, og ned kom blodtrykk og ukesvis irritasjon. 

Aldri mer avanserte innkjøp i den italienske fellesferien blir oppsummeringen av denne ørkesløse aktivitet. De gamle romere visste noe om det for flere tusen år siden. Eventus stultorum magister est, sa de. 

Erfaring er den dummes lærer. 

Et studium verdt

Leter man i gamle filer, dukker det opp mye rart. Denne er fra 2003, og jeg har moderert meg litt i synet på både journaliststudenter og dialektknotet i NRK. 

Det svenske kongehus er vel ikke akkurat kjent for å rive snerken av grøten. Men i motsetning til vår egen parodi har de faktisk avlet frem et par åndsmennesker i sitt anegalleri. Prins Eugen ble etter hvert en habil maler, mens hans blåblodete og anemiske slektning Prins Gustav (1827-52) ble kalt ”sångarprinsen.”

Mine kunnskaper om livet på de forskjellige europeiske hoff er ikke hva det en gang var, om noensinne, men i mine leksika står Prins Gustav som tekstforfatter til den kjente studenterhymne; ”Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår”. Faen så lett for ham å si.

For nå er høsten over oss i all sine gulnete prakt, og med den, det årlige kalveslipp av sprenglærde og vitebegjærlige studenter som skal produsere ytterligere grå hår på forelesere og et desillusjonert korps av saksbehandlere i Lånekassen. For ikke å snakke om de nye drikke- og selskapsleker som årlig skal oppfinnes i bunkeren på Mørkved. Naboer til utdanningsinstitusjonen grøsser nå frem mot nye eksesser og decibelgrenser i sitt private Hank von Helvete.

Det lokale næringsliv ser ikke like mørkt på situasjonen. Snart raser det inn blanketter med firesifrede tall som umiddelbart vil få ustø bein å gå på. Det er ikke grenser på oppfinnsomhet når det gjelder å lure fra studentene de stakkers kroner de har tynt ut av stipender, lån og ett og annet godtroende legat.

Her er rabatter og studentpriser alle vegne, og når utestedene er hovedsponsorer for studentene, de på journalist inkludert, vil jeg tro at eierne skjeler til ølsalg og kasseapparat, og ikke til de eleverte tekstmessige bidrag. De må vi nok vente på til de subsidierte en gang kommer seg i jobb. Og selv da kan det bli et langt lerret å bleke.

Det jeg har sett og lest av de samme journalistspirer bare understreker behovet for en kraftig oppgradering av retteprogrammet i Word. Aller helst skulle vi lesere ha ønsket oss en fullstendig revisjon av funksjonen ”Autofullfør” i samme program. Da hadde vi kanskje skjønt hva de prøvde å klapre seg frem til.

Og de av skribentene som ikke havner i clinch med det skrevne ord, får boltre seg nede ved Eilertsenkaia. Der ligger NRK-bygget i erigert majestet, og spyr ut knot fra eteren åpner om morran til langt på natt. Spesielt de litt eldre på over seksti gir seg helt over når lokalnyhetene blir presentert i semantiske hallingkast, og på en blandingsdialekt som salige Ivar Aasen ville hatt store problemer med å stedfeste.

Har man intet annet fore en stille formiddag; slå på radioen og lytt litt på hva som utgytes. Jeg garanterer en særdeles morsom opplevelse. Og jeg kunne i samme slengen ønske meg mer matnyttige studentsponsorer enn lokale skjenkesteder. Norsk Språkråd og Logopedenes Landsforbund ville i en perfekt verden vært selvskrevne kandidater hvis meningen var å få kandidatene til å fremføre et forståelig budskap i skrift og tale.

Men bli nu ikke deprimert over en gammel grinebiters oppgulp. Det er et hardt liv dagens studenter lever. Det er ikke som i gamle dager. Da rakk studielånet til hva det var ment å rekke til. Nemlig bøker, hus og mat. Og noen fyll i ny og ne. Nå er prioriteringsrekkefølgen snudd på hodet.

Og derfor er det kanskje at dagens studenter overhodet ikke lar studiene komme i veien for utdannelsen. Til det er livet utenfor lesesalene altfor viktig. Så da blir det ekstrajobb på Rema, Rimi og de ymse vannhull byen over. I 1999 ble det foretatt en undersøkelse som konkluderte med at for å leve et anstendig studenterliv måtte man ha den nette sum av kroner 110.000 til rådighet. Og det hadde man jo ikke. Nå skriver vi 2003, og studentenes økonomiske situasjon er sikkert, om mulig, enda verre.

De bevilgende myndigheter på Løvebakken har etter hvert blitt presset til å øke studielånene til 96.000. Men fremdeles mangler noen lapper. Og de må jo fremskaffes på en eller annen måte. Og det går ut over fremdriften i studiene. Derfor er begrepet normert tid etter hvert blitt like meningsløst som amerikansk demokrati.

Jeg kan ikke akkurat slå meg på brystet og si at jeg har frekventert landets lesesaler i tide og utide. Rett nok har jeg vært immatrikulert både her og der, og leter jeg lenge nok vil jeg sikkert finne et gammelt Borgerbrev fra Universitetet i Oslo. Overrakt under oppsyn av Munchs feberfantasier i Universitetes Aula med sortkledde professorer i stram givakt.

Det ble aldri til at jeg startet på jusstudiet. Til det var min øvrige utdannelse alt for viktig. Men det var jo greit å inneha et studentbevis. Både SAS, NSB, Braathen og Widerøe viste stor grad av medmenneskelighet og lot oss arme bondestudentar under falsk flagg feire jul i nord med 50 % rabatt. Tur-retur. I flere år.

I tilegg har jeg faktisk bodd på to studenthjem. Også det med falske fjær og tvilsom legitimasjon. Det første, den beryktede Nordnorsken oppe ved Ullevaal Stadion var en hysterisk opplevelse. I sin tid ble rønna anlagt av kommuner i nord som ville ha et trygt sted å anbringe sin fremtidige åndelige kapital. Hvis bygget står den dag i dag, er det en stor entreprenørprestasjon. Maken til lurveleven og broget forsamling skal man lete lenge etter.

Deretter stod Bjerke Studenthjem for tur. Nabo var travbanen. Der ble grunnlaget for et par års liv med hasardspill og gambling lagt. - Og der gikk starten, messet de nasale løpskommentatorer hver onsdag og søndag, i et tempo og toneleie som hadde de inntatt en halv boks Valium før første løp. Og Gud vet?

Men moro var det. Vi var opptil flere beboere som hadde det riktig så spennende med magre studielån over hvite duker flankert av gangstere i alle avskygninger. Her flagret tusenlapper som snøkov i januar alt mens varm- og kaldblodige øk slepte seg frem til sensasjonelle 15 i vinnerodds.

Og hva skulle nå dette ha med studier å gjøre? Ingen ting. Og det merkes på purrebrevene fra Lånekassen. Og på fjorårets ligning. Selv kom jeg høvelig bra fra mitt korte opphold i Academia. Et beløp på 42 000 er nå ikke blitt større enn 160 000, og det er jo ikke så verst. Forholdene og renteføtter tatt i betraktning. 

Verre er det for de av mine gamle hestevenner som brukte seks år på første avdeling jus. Og det til tonene av 360 000 rentebærende kroner med første forfall på begynnelsen av 80-tallet. De deprimerende og astronomiske beregninger hva angår kvartalsvise avdrag på en slik lånefinansiert luksus overlater jeg til landets lærde sosial- og bedriftsøkonomer.

Hvis de noen sinne ble ferdig og kom seg i jobb. Deler av vår nasjonale økonomi tyder ikke på det.