Evig eies.....

Ordet nostalgi er gresk. Om de fant på det i landflyktighet eller på røvertokt i Troja skal ikke spekuleres i. Men i folkeopplysningens ånd må meddeles; nostos betyr hjemkomst og algos er smerte. Vi kaller det en sentimental dyrking av noe forgangent.

Men begrepet er nok mer omfattende enn som så. Og nu snakker vi om noe med konkret medisinsk innhold. I 1678 stod den unge sveitsiske legen Johannes Hofer foran et kollegium i Basel, og forsvarte sin avhandling om nostalgi. Dermed ble et velkjent følelsesmessig fenomen gjort til et medisinsk problem og objekt for vitenskapelig analyse.
Det viste seg at når sveitsiske soldater eller ungdommer dro ut av landet, så ble de bokstavelig talt syke av hjemlengsel. De følte seg isolert, ble melankolske, fikk søvnvansker og nedsatt matlyst. Ikke ulikt dagens unge studenter og soldater i utenriksfart.
Etter hvert oppstod apati og feber og en rekke dramatiske symptomer. Prognosene hos de hardest rammete var dystre, og dødelige utfall forekom ikke sjelden. Og hvilken lindring foreskrev den unge doktor? Hjemsending.

Fra å ha vært en medisinsk diagnose, ble nostalgien på 1800-tallet et sosialt fenomen, og i løpet av de siste hundre år har det dessverre tapt status som en ekte følelse. I dag brukes det bare i overført betydning og oftest litt nedlatende om typer som ikke henger med i utviklingen.
Det irriterer meg grenseløst. 
For det var en oppriktig og skikkelig plaget nostalgiker som pakket rumpetaska og dro på Norwegian Wood for noen år siden. Nærmere bestemt 36 år etter Woodstock. Nu skulle vi samles, alle vi hardt prøvede som hadde sett vår lidelse bli desavuert og puttet i samme bås som fantomsmerter og kjærlighetssorg. Vi får ikke såpass som en Valium når vi prøver å finne oss sjæl!

Og vi har lidd lenge. Vi av 68-generasjonen som ikke kommer over Jimi Hendrix’ og Janis Joplins varslede bortgang. Vi som kjøpte plater i solidaritet med hungerskatastrofen i Bangladesh og Biafra, lenge før vi skjønte at banditter kommer i alle hudfarger.
Vi som felte en liten tåre da Tarjei Vesaas i 1970 trakk sitt siste trekk, og lot oss være igjen med ”Fuglane”, og den stakkars Mattis. Som oss, var Tusten en enkel sjel, lat og dårlig til å arbeide. Men han opplevde nu verden på sin måte, så og forstod i et symbolspråk som er blitt en naturlig del av en nostalgikers hverdag.

Nu stod vi der. I et naturlig amfi i Frognerparken. En malplassert Oscar Mathisen går en ensom titusenmeter på sin sokkel litt lenger inne, og de av oss som fremdeles vet da han vant sitt første VM på skøyter, tross fall på 500-meteren, retter litt på tupé og caps, og sukker. Det var tider.
Nu skal vi få medisin. Det er tid for tre rustne helbredere i sin beste alder. Kroppslig litt forfalt, som oss andre, men på tross av et hardt liv i Den Bevissthetsutvidende Tidsalder, har de alle sine mentale fasiliteter intakt.

Og legene Crosby, Stills og Nash strør resepter i form av harmonier som stiger like elegante som god afghan mot himmelen. Mens en soignert frognerfrue stikker tungen inn i en forbløffet ektemanns øre, og alt er som det skulle ha vært i 69.
Det blir en vemodig påminnelse om egen ungdom. Om håp og om brustne forhåpninger. Musikk skrevet i en tid der Love & Peace hadde trange kår i Vietnamkrigens skygge. Da sosial samvittighet var et begrep, sammen med en naiv tro på at vi mennesker har en iboende godhet.

Og det er tid for å trekke noen linjer. Til å bli litt seriøs i all løssluppenheten. Når Stephen Stills synger om å slippe freden løs, så er det en påminnelse om at verden har vært i krig siden bandet entret scenen på Woodstock.
Fremdeles sendes unge amerikanske gutter hjem. Nå er det fra Irak og Afghanistan i flaggsmykkede bårer, men denne gang uten medias nådeløse søkelys. Pressen, som var vår generasjons beste vaktbikkje, ligger kastrert under Murdochs kniv, og FOX-TV har gjort krigføring til underholdning i beste sendetid.

Hjemme blir vi sauset ned i banaliteter og Idol-idioti, mens antatt intelligente redaktører lurer på hvorfor løssalget går ned, og svarer med å fylle på med sport i enda større mengder. Jeg lar alt det ligge.
For de rustne herrer ble et terapeutikum. De beviste at mennesket er stort sett det samme som det alltid har vært. Med sine feil og mangler. 

Menneskets hjerter forandres aldeles intet i alle dage, skrev Sigrid Undset. Det er alt omkring oss som har endret seg.
Men lengselen etter noe vi har forlatt, eksisterer fremdeles. Vi søker det trygge og det gode. 
Og har alle godt av et luftgitartreff i ny og ne. 

God påske?

Det hviler noe lett schizofrent over vårt forhold til vinter og snø. La meg utdype. De i egen bolig, og det er de aller fleste, har garasje. Står det biler der, trygt og varmt og langt unna naturens infame luner? Ytterst sjelden. For der står generasjoners ski og staver. 


Det gamle badekaret. Rester av kjøkkeninnredningen som bukket under for et målbevisst brekkjern i 1985. Nye og gamle vinter- som sommerdekk. Den gisne altandøra som kanskje kommer til nytte? Hakke, spett, krafse, vannslanger, utemøbler, verktøy i sedvanlig spredt orden, snørydningststyr og en gammel plenklipper tom for både olje og bensin.


I tillegg legio og assortert drivgods fra forne forholds forlis. "Det kommer nok til nytte!". Sant nok, men dessverre fjorten dager etter at man i forbannelse og aller nådigst så seg i stand til å styrte noe av elendigheten på Vikan.


Og jeg ser dem. Alle sammen. Flere eldre enn yngre. Polstret og innbitt i sin fånyttes fight mot førti centimeter nysnø. Og når man endelig, svett og avbala, tar kveld og beskuer en nesten farbar oppkjørsel, hva møter en hardt prøvet snømåker neste morgen? Jo. En mur av isklumper kastet opp fra brøytebiler som lå i dvale til 100 % overtidsbetaling var et faktum en gang før Fanden fikk på seg Nesnalobbene.


Men endelig viser sola seg i et arkivopptak. Det sildrer lett fra tak, og alle dypfryste sjeler gleder seg til nesten vår. Men hva gjør man da? Og i rikelig tid før Palmesøndag? Da bryter man seg inn igjen i garasjer og boder. Og frem kommer vinterutstyret! Ryggsekk og primus. Gammel Swix og røytende reinskinn. For nå skal familien til fjells! Til snøen. 


Glemt er alt. Da er det å bakse seg dyvåt i knedyp snø til iskalde hytter med rim i enkle, tynne vinduer. Med klamme vattdyner, halvtørr og/eller sur bjørkeved, all antikvarisk konfeksjon og avarter av Mariusgenseren som velmenende tanter, livsledsagersker og tidligere kjærester har strikket i sitt ansikts sved.


Jeg har hutret meg gjennom netter som ingen ende ville ta. Stavret grytidlig over iskalde gulvplanker i hvit makko som jeg ikke engang ville bli funnet død i. Alt mens permafrosten utøvde sin testikulære tortur under min jakt i vedskjulet etter tørr never, som formedels et ukjent kvantum rødvin ble glemt tatt inn natta før.

Og når det endelig har fatnet i ovnen, og barna har kjedet vettet av seg i to timer allerede, er det frokost. Når så man en mer artistisk oppsetning fremført på fast bopel? Koldtbord de luxe. Men matlysten er ofte så ymse. Og nåde den sjel som sveiper et lengselsfullt blikk over fire iskalde Nordlands som i denne miraklenes uke har manifestert seg fristende og i fin form på kjøkkenbenken. Lettere etanolforgiftning eller ei.


Så stappes i sekk og pulk. Barn og brød. Pultost og Pampers. Og man går. Oppover. Hele tiden! Selv i de mest krevende skiløyper finnes det granngivelig flate partier. I påskefjellet, derimot, glimrer de med sitt hårdnakkede fravær.

Rast og varm drikke. Bleieskift i rokk og fokk. Neglebitt og mors "bare litt til!", så er vi fremme ved skavlen som nok et år har lagt ytterligere alen til sin vekst. Og der graver man seg ned. Både i, og jaggu på tide. Nedsnødd, som et bilde fra Brorsons salme nummer 559 i Landstad. "Den store hvide flok vi se, som tusind bjerge fuld’ af sne". Skuende opp mot en hildring av ei sol som for lengst har gitt opp å trenge gjennom. Alt mens alle er frenetisk opptatt av hvor godt det er å komme seg ut. Bort fra byen. Fra svevestøv og eksos, larm og leven. "E de’kke deili?". Slik hensleper seg timer og dager.

Jeg klarte tre slike ekstrempåsker før jeg ved neste leite febril ropte "tvibitt!", og tagg min daværende samboerske om å få ta vår felles datter til litt mer tempererte strøk. Til havet. Vær så snill!? Etter først å ha blitt avspist med øredøvende taushet og vantro blikk, var det til min usigelige lettelse at det hos kvinnen plutselig krøllet seg opp et forståelsens rullegardin. " OK. Fær! Æ å ei venninne ska nu gå fra hytte te hytte i Jotunheimen."


O salige dag uten liket! At Marie, fire år, noen dager etterpå og hardt angrepet av omgangssyke, sprøytlakkerte et restaurantbord på flyplassen i Orly utenfor Paris, tok galliske garçons og en euforisk far på strak arm. En mental Berganmeis var blitt løftet av mine arme skuldre.


Og siden? Jeg var kort innom problemkomplekset innledningsvis. Med nedslått blikk og lett kledelig skamrødme tilstår jeg herved å ha frekventert min søsters vinterleir i Sulis. To påsker på rad! Slik manifesterer seg vår kollektive og dårlige samvittighet. Parret med arven fra Sverdrup, Nansen, Amundsen og Jan Baalsrud. (Dere husker han med ni liv og litt færre tær?) Vi kan ikke dy oss. Vi må ut, og til fjells. Det er ur-genene som taler i tunger.


Men i fjor var det slutt for min del. Definitivt! I kledelig kjeledress av imitert bevernylon, med svenskpilk og høtt, lå jeg hamlende på noenlunde rolig hav. Og til min gamle onkels store bestyrtelse; med kvinnfolk i akterskotten.

Hvordan vi hadde det? 
Helt jævlig. 
Det snødde hele tida!   

Bynostalgi

I floraen av Facebooksider dukket det for en tid siden opp et forum for alle som plages av nostalgi. I den formen som har med gamle Bodø å gjøre. Vi snakker om førkrigs-Bodø med sine bakgårder, trange smug, sølete gater, vindskeive hus og iskalde utedass. Og deltakerne, hvor undertegnede er ivrig til stede, er alle født i god avstand fra bombingen i mai 1940. Men like fullt påstås det at alt var så mye bedre før. Det var det ikke.

Det er bare å ta seg en tur til en by i Ultima Thule som har stått rimelig uforandret siden Arilds tid. Skaberakkene i Tromsø er det nærmeste vi kommer rent geografisk. Klipper man klessnorene i et av de meste gebrekkelige kvartaler, så detter hele elendigheten i dynger. Så glade er gårdeierne i Tromsø i sine fredete gråbeinshus at en av dem likegodt bestilte en bulldoser. I nattens mulm og mørke la han gården i ruiner. Det opplød selvsagt et ramaskrik fra fredningskretser, og en saftig bot fikk han og. Jeg vil tro at han hadde kalkulert risikoen. For hva er vel 50.000 til statskassen og en ubetydelig flekk på et ellers uplettet rulleblad, mot vissheten om at han endelig fikk bygge den store og moderne bygården som han hadde hatt lyst på i 50 år? 

Dette er ingen oppmuntring til de gårdeiere i Bodø som måtte gå i samme tanker, og det er da heller ikke mye å gyve løs på. Det sørget Luftwaffe for, men stadig høres hjertesukk på "Bodø Før & Nå", som siden heter. De kan gå noe a la dette:

- Tenk om vi kunne få gått en tur gjennom Svinesund, og følt på atmosfæren?

Ja, tenk hvor hyggelig det kunne blitt! Med fylliker og byoriginaler i høyrøstet samkvem med illeluktenede fiskehandlere som solgte sine produkter under åpen himmel. Selv om Mattilsynet og psykiatrien anno 2012 er helt ute å kjøre, så har det nok vært en åpenbar fordel å få både ferskfisken og tullingene i hus. 

De morsomste innslag er fra alle som mimrer og lengter tilbake til husene de vokste opp i. I dag har de minimum 150 kvadrat å boltre seg på. Men sammen med ektefelle nummer to, og med for lengst utflyttete barn, savner de alle de små Tusenhjem rundt om på halvøya. Med oldemor, besteforeldre, foreldre, fire søsken, ei gammel ugift tante, en losjerende høyspentmontør på kvisten og bad på to kvadrat. Står det til troende? Nei, selvsagt ikke. Det er bare slik at jo mer man får ting på avstand, dess mer svøpes de inn i et rosenrødt skjær. Man kan jo lure på hvordan folk fikk til å parre seg i denne menneskemassen, men det foregikk sikkert på hytta.

Og hytter er en evig kilde til nostalgiske tilbakeblikk. De små, koselige som far og bestefar satte opp av appelsinkasser og rekved. Ser man på antallet små, koselige hytter rundt byen, må Bodø være det sted i verden der det er blitt spist mest appelsiner! Og der det har gått flest skip på grunn. Det er jo selvsagt bare tull, selv om noen før- og etterkrigshytter har innslag av sekunda material og er isolert med gamle utgaver av Nordlandsposten. 

Slik går nå dagene på nettet. Imens graver kommunen svære hull i sentrum og fjerner det oppbrente krigs-Bodø der kulturhusene skal reise seg. Kaiskurene forsvinner til fordel for Rivelsruds siste palass, og havet må vi til sjøs for å få se. Men på "Bodø Før & Nå" bryr vi oss ikke om slike bagateller. Akkurat nå går debatten om hvem som hadde kiosk i gåden til apoteker Berg. Eller hva han het frisøren inne i Grand Hotell?

Vil du ha et avbrekk fra Kulturkvartal, flybasevalg, politikk og annen elendighet, så er du hjertelig velkommen. 

Røyk og reis

Nå skal vi igjen skremmes livet av. Både røykere og ikke-røykere. Det er tid for nok en skremselskampanje fra Helsedirektoratet. For å kontre og motvirke vår nikotinatferd har staten en rekke tiltak i ermet. Skyhøye avgifter på tobakk, røyketelefon, informasjon og kampanjer. De tre første tiltak fungerer dårlig, mens statens propagandavideoer er en helt annen skål. 

Antirøykekampanjen, som ifølge DN kom på over 10 milioner, viser voldsomme bilder som er egnet til å skape avsky mot nikotin. Fire svært grafiske filmer viser operasjoner, og er lik de horrorfilmene som skulle få undomsskoleelever og gymnasiaster til å slutte å røyke på 60-tallet.

Da ble vi påtvunget filmen "Bills siste sigarett". Vi satt vantro nede i kantina og så på at stakkars Bills ble skåret opp og åpnet for å vise hvordan kreftødelagte lunger ser ut. Noen besvimte, noen ble kvalme og noen kastet rullingsen i nærmeste søppelkasse. 

På Bankgata fortelles det at selv overlærer Kvanum syntes filmen var så ille, at han slo igjen luka foran linsa når stakkars Bill ble sprettet opp. Noen trøst var det imidlertid ikke å få. Som datidens eksperter sa; - Ja, dere må gjerne ble skremt, men dere dør ikke av det! 

Det er det dessverre alt for mange som gjør. Hvert år dør rundt 7000 mennesker av av skader direkte relatert til røyking.

Fra enkelte hold manes det til forsiktighet i forhold til skremselsfilmer fordi de kan forsterke røykernes intensjoner om å røyke. De kan virke helt mot sin hensikt. Kampanjen truer med andre ord folks handlingsfrihet, og for å gjenvinne følelsen av frihet, fortsetter man å røyke. 

Dette kalles psykologisk reaktans, og derfor bruker det offentlige fagfolk og sosialpsykologer i utformingen av kampanjer for være sikre på at de har den ønskede effekt. 

Det er ingen enkel sak å få personer som har røkt i 40 år til å stumpe røyken. Dette er mennesker som har lang trening i å behandle uønsket informasjon. Noen er blitt immune. 

Virker det å skremme livet av folk? Det kan se slik ut. Siste antirøykekampanje fikk over 100.000 mennesker til å stumpe røyken. Det betyr en dramatisk bedring i folkehelsen og massive innsparinger i helse- og sosialbudsjettene. 

Antallet røykere har gått kraftig ned. For noen år siden røkte rundt 35 % av befolkningen. Nå er tallet nede på 25. Et røykfritt Norge er det ingen som tror på. Selv om enkelte gjør sitt ytterste for å få det til. Noen går kanskje litt for fort fram? Da fylkestinget vedtok å forby røyking og snusing blant elever og lærere i videregående skoler, ble saken anket til departementet. Der ligger den.

Og mens bykråkratene funderer, man kan jo vi andre lure på hvorfor fylkeskommunen i sin røykestopp-iver ikke innhentet faglige råd? Litt likt sine antirøykekolleger lenger opp i hierarkiet.

Hommage a Gunnar Næss

(Om et par uker feires Gunnar Næss med operapub på Piccadilly. Dette er hva jeg skrev da han fylte 75.)

NÆSSEKONGEN

- Når jeg fyller 75 har Micke Rönnberg lovet at de skal stille med minst åtte solister og fire pianister på operapub på Piccadilly. Dæven!, sier Gunnar Næss og pakker innpå nok en liten Oliver Twist.
Det å få den legendariske pianolærer og eventyrer Gunnar Næss i tale er en forholdsvis enkel sak. Det å få ham til å slutte, en helt annen. Mannen er et fyrverkeri av innfall og utfall, og den ene anekdote er ikke før avsluttet før han tar både seg selv og oss ut på en ny og enda mer eventyrlig reise i sitt særdeles innholdsrike liv.

EKTE BODØGUTT. Han er ektefødt bodøgutt, oppvokst i Innerbyen, som han kaller området rundt Rensåsen. I Prinsens gate 76 vokste han opp. I andre etasje, med bare ei trapp ned til foreldrene til Solveig Kringlebotn. Hans farfar var sildeoppkjøper fra Bømlo, og kom til Bodø i de gode sildeårene på slutten av 1880-årene. Han giftet seg med Marie og de fikk åtte barn. Far het Gunnar og ble gift med datter til Konrad Klausen, og morfars hus stod inntil nylig i krysset Prinsens gate/Sandgata.
Barneskola ble unnagjort i klasse med blant andre Odd Horsdal på Lasarettet på Snippen, og deretter, under krigen, ble det å slave under Thomas Norums kateter i de merkeligste ”klasserom”. Alt fra et rom på Trevarefabrikken til ei brakke eid av Frelsesarmeen, som lå der byens hvalross nå breier seg utenfor Rådhuset.
Så ble det to år på gamle Boffalm, før han i 1948 havnet på familiens flyttelass til Lillehammer, der fader Næss hadde blitt ansatt som rådmann i Fåberg kommune. Men på Lillehammer ble de ikke familien lenge.
– Jeg tror ikke faderen likte alle de trege bøndene, er Næss’ forklaring på faderens retrett, så i 1952 fikk gamle Næss jobben som kemner i Bodø, en jobb han hadde til han gikk av med pensjon.

SØT MUSIKK. På Lillehammer, i siste gymnasklasse, er det Gunnar jr. treffer sin fremtidige kone Astrid, og de har siden, bokstavelig talt, spilt firhendig og undervist i piano helt opp til disse dager. Og det er innen byens musikkliv at både Astrid og Gunnar Næss har satt spor etter seg. De vet vel egentlig ikke hvor mange som har tatt pianotimer hos ekteparet. Sitt første piano fikk Gunnar i konfirmasjonsgave av sin onkel, tannlege Roald Næss.
– Det var nok litt sent. Egentlig skal man begynne å spille piano når man er fem-seks år, sier Gunnar i dag.
Men Gunnar var et stort talent, og dyktig nok til at han seilte gjennom opptaksprøven på Konservatorium der Stadt Wien høsten 1950. Hva han fremførte?
– Ballade i Ass-dur av Chopin.

UNGDOM I WIEN. Og i det utarmete Østerrikes hovedstad skulle han bli i fem år. I de dager var det verken stipender eller studielån, så det ble til at hans far finansierte oppholdet. Som de fleste av sine medstudenter hadde han lite penger, men han bodde godt hos en rik Frau Edtmayer som hadde mistet sin sønn i slaget ved Arnhem i Nederland i 1943. Han ble en slags surrogatsønn for denne damen, med egen, liten leilighet, fem måltider per dag, all vask av tøy og hushjelp to dager i uken.
- I forhold til andre studenter hadde jeg det svært bra. Husleien var 125 kroner i måneden, og rett oppe i gata i Wienerwald bodde Astrid, så jeg kunne ikke klage.

KONTRABANDE. - Det går rykter om en del utradisjonelle transaksjoner for å spe på studie-finansene?
- Kem i svarten e det som har sagt det?, sier Næss lett hoderystende og vilt gestikulerende, før jeg lokker ham ut i historien om da han kom i kontakt med en jøde fra diamantmiljøet i Amsterdam. Han lærte den unge nordmann alt om diamanter. Om sliping, gul-flekker, karat og alt til faget hørende.
- Du vet; i begynnelsen av 50-tallet kom det en mengde flyktninger til Wien, og spesielt fra Ungarn. Det eneste de hadde med seg var sine verdisaker. Disse ble solgt på auksjon, og jeg kjøpte diamanter for de pengene jeg hadde. Da jeg reiste hjem til Norge sydde jeg inn hele greia i skulderputene på dressen, og med nervene i høyspenn kom jeg meg gjennom tollen. Deretter ble de solgt til en kjent juvelér i Oslo og; nei du får ikke navnet! Jeg kan bare si såpass at de gikk som varme hvetebrød. Til en god pris.
- Apropos varme. Var det ikke også en historie om noen bensinlightere?
- I helsike! Kem e det du har snakka med? Ok. Ok. Det var egentlig bare artig, selv om jeg nesten ble tatt i smugling. Saken er at jeg kjente Herr Mayer som eide en lighterfabrikk i Wien. Det var han som overtalte meg til å ta med en koffert med bensinlightere til Norge for å tjene noen ekstra kroner. Jeg betalte 50 øre stykket.
- På toget fra København ble selvsagt sovekupeen besøkt av tollerne. Jeg lå øverst. I underkøya lå en prest, og i midten en drittfull kar som i tilegg hadde velta ei halv flaske whisky på dørken. Det stinket sprit. Presten ble ransaka, men hadde ingen ting. Karen i midten ble fratatt alt brennevinet, og da turen var kommet til meg ga jeg tolleren en ryggsekk med skitne klær.
- Fattig student, sa jeg, og da han stakk nesen ned i noen sure sokker, ga han opp. Jeg berget kofferten, og solgte smuglerlighterne i Oslo for fem kroner stykket.

KUNSTNERVENNER. Under sine fem år i Wien skulle han bli kjent med en rekke mennesker som etter hvert skulle sette sitt preg på europeisk kunst. Til Wiener Art Club søkte både musikere og billedkunstnere, og han pleide omgang med Friedensreich Hundertwasser som da het Friedrich Stowasser, Ernst Fuchs og Wegner. Av musikere omgikk han Joe Zawignul og pianisten Friedrich Gulda. Klubben arrangerte utstillinger, konserter og foredrag, og Næss har fått oppleve både Sartre og Jean Cocteau. Malernes verker stod stablet opp langs veggene, og til en svært hyggelig pris.
- Hadde jeg kjøpt noen bilder av disse karene hadde jeg vært millionær i dag. Men hvem kunne tro at mine fattige venner skulle bli så store?
Hans beste venn ble Hermut Leherbauer, som senere tok navnet Leherb og ble en verdenskjent kunstner og surrealist. Leherb besøkte Næss og Bodø i 1985 under Wienerfestuken, og det ble noen arrangementer som både Næss og publikum vil huske for alltid.

HJEM IGJEN. I 1955 kom Gunnar og Astrid tilbake til Norge, og da eksisterte det ikke jobber for musikere i hele Nord-Norge. Det ble til at han begynte som pianist på gamle Phønix. Eieren, Ole Johan Hagen kjøpte inn flygel, og der satt Næss, pen i tøyet, og spilte en time om formiddagen og tre timer på kvelden.
- Jeg husker at Olav Bøe spilte på Centrum og fikk 20 kroner i lønn. Jeg hadde 25, og det var godt betalt. Ei kanne kaffe kostet 25 øre.
- Fristelser?
- Det ble en del påspanderte drinker i begynnelsen, men jeg fant fort ut at det ikke kunne fortsette. Jeg kuttet alkoholen i 15 år.
Så ble det danseorkester med Knut Rasmussen på gitar, frisørmester Henning Urskar på bass og Jon Welde på trommer.
- Pluss at vi hadde et unikum som het Jens Christian Berge. Vi spilte et år på Sydvesten, og du kunne gi ham hvilket instrument som helst. Han spilte absolutt alt!

NYE STUDIER OG JOBB. På slutten av 50-tallet begynte Næss på lærerskolen. Det ble en tøff tid. Han startet klokka 0830 som vikarlærer på Saltvern, på lærerskolen var han fra 1500 til 2100, og deretter var det å dra ned til Monty hvor han spilte til klokka 0200 på natta!
– Det var steinhardt, men jeg var ung og tjente bra med penger. Jeg så ikke mørkt på noe i de dager.
To år etter var han ferdig utdannet lærer, og begynte på Bankgata. Blant annet som tegnelærer.
- Men du vet, jeg kan jo fanken ikke tegne! Men jeg hadde heldigvis Tor Kvarv som elev, og han tegnet på tavla og ordnet opp i stor stil.
Og etter noen år på Bankgata havnet han på lærerskolen, han ledet storbandet Bostor i mange år, og på lærerskolen var han i 31 år til han gikk av med pensjon. Og hvem har han hatt som elever?
- Det er mange. Arve Heløy, Are Simonsen, Jan Gunnar Hoff og Finn Robert Olsen for å nevne noen musikere. Av klassiske utøvere må jeg nevne Ketil Hugaas, Siv Oda Haldorsen, Heidi Johanessen og Tone Elden som er 1. fiolinist i Kringkastingsorkesteret. Topp musikere alle, og Bodø har fostret og fostrer fremdeles en mengde dyktige musikere. Vi har et fabelaktig miljø i denne byen!
- Tenk om vi kunne bruke den gamle lærerskola til et nytt musikk-konservatorium! Den står der tom med alle fasiliteter. Men Staten har vel ikke råd…

ELSKER- ELSKER IKKE. - Hva hører du på av musikk?
- Jeg er en stor romantiker. Den musikken som går til hjertet er best. Klassisk musikk har alltid fascinert meg, men jeg er også en stor elsker av jazz. Men ikke den moderne jazzen. Den kan de ha for meg. Det kan da umulig være viktig hvor fort du kan spille på en saksofon!
- Billedkunst?
- Der er jeg jævlig konservativ. Begrepet ”kunst” er blitt utvannet og ødelagt. Det skulle hete ”håndverk”. Alle de kunstnere som jeg beundrer, var store håndverkere. De opererte i kunstepoker. Nå skal alle være originaler, og jeg føler meg litt ubekvem med dagens kunstbegrep.
- Men min gamle elev Tor Kvarv er en skikkelig ”håndverker” og et tegnefenomen. Han kan ”streken”. Oscar Bodøgaard bruker farger til å forsterke maleriet, mens Weidemanns arbeider er noe forbannet dritt! Han bruker bare farger, og har aldri kunnet tegne en eneste strek.
- Nyere musikk?
- Dagens populærmusikk er ikke bra. Etter Beatles har det bare gått nedover.
- Tanker om musikkfestuka?
- Jeg savner en skikkelig symfonisk konsert, og en rød tråd i programmet. Nå henter de inn musikere som allerede er på turne. Og kjempesmellen med Rigoletto kunne de ha unngått. Hvorfor sette opp en opera med en enorm besetning? Og så hentet de i tilegg inn en avdanket engelsk sanger som ikke sang en ren tone!
- Man kan sette opp verker som koster en tiendedel, men som fremdeles gir en stor kunstnerisk opplevelse. Talentene har vi her i byen.

FISK PÅ TURISTHYTTA. Og vi må avslutte med den kunstnerisk opplevelsen som Gunnar Næss aldri kommer til å glemme. ”Wienerfestuka” het arrangementet, og vennen og surrealisten Leherb og nesten hele Wien inntok Bodø på sommeren 85. Utstillingen av Leherbs verker skulle finne sted på Turisthytta, eller Panorama som den da het.
De røde gulvteppene måtte dekkes til med ubleket lerret, to billass med sand skulle illudere en strand, ungene hadde plukket skjell i fjæra, noen fiskegarn måtte oppdrives, og i ekte surrealistisk ånd måtte disse inneholde fisk.
Da Næss glad og fornøyd ankom med et knippe torsk uten hode og innmat, ble han sporenstreks kommandert ned til byen for å få tak i ”ekte” vare. Han endte opp med fiskestang på kaia, og tilslutt, en time før utstillingen skulle åpne, hadde han brakt på land fem kloakk-torsker. Disse ble dandert i garnene, men etter to dager spredte det seg en umiskjennelig Burøylukt over hele lokalet.
- Æ va nesten nervevrak etter den uka. Sto personlig økonomisk ansvarlig for heile greia, og så førr mæ personlig konkurs oppte fleire ganga. Førr et sirkus!

PENSJONISTEN. Om det ikke alltid har vært sirkus, så har det alltid vært liv rundt Gunnar Næss. Etter at han pensjonerte seg, renoverte han hytta på Soløyvannet, men pianospillingen har han nå nesten lagt på hylla. Han er blitt for stiv i fingrene.
På vårt spørsmål om han deltar i noen typiske pensjonistaktiviteter, bare fnyser han.
- På Tusenhjemmet? Nei, takk. Jeg er heller på Piccadilly to-tre ganger i uka. Der tar jeg meg noen pils og diskuterer kunst og musikk så det smeller i veggene. Operapubene der nede er min store glede. Jeg spilte selv på fem slike før fingrene sa stopp.
Og det er ikke bare fingrene som kjenner alderen. Lungene også. Etter femti år med førti sigaretter om dagen, er han nå helt røykfri, men knasker i seg to esker skrå i uka.
- Æ tygg Oliver Twist. Da får æ i mæ mer nikotin.
Han har tatt til seg av alle livets goder, og sett dets fleste sider, Gunnar Næss. Men han har også øst av sitt vidd, sin humor og sine kunnskaper. 27. juli 2006 fyller han 75 år.
Vi tror det blir veldig trangt på Piccadilly.

King Crab (hilsen til jubilant Nordgård)

Seint ei natt ringte gourmetkokk Eivind Hellstrøm til kongekrabbeoppdretter Hans Nordgård.

– Dette er det nye flaggskipet i norsk sjømateksport!

Hans Nordgård er verdens eneste kongekrabbeoppdretter og en urolig sjel. Han må skape nye aktiviteter. Hele tiden. Eksamen i fiskeriøkonomi har han fra Bodø i 1975, han har startet isoporkassefabrikk, importert stålbygg fra Finland, avispapir fra Russland og grunnlagt oppdrettsanlegg sammen med finnene i området rundt Onegasjøen i Russland. Han har sett østover, og har lært seg russisk.

- Jeg tok først et års kurs på lærerskolen, og senere tok jeg grunnfag i merkantilt russisk. Dog uten å ha tid til å ta eksamen i språkdelen. Jeg hadde sannsynligvis strøket! Men studiene var nyttig av mange grunner. Vi fikk innsikt i russisk jus, økonomi, kunst, kultur og historie.

UMULIG UTFORDRING? Nordgård ville gjøre noe som ingen andre i verden hadde gjort før ham. Han ville starte oppdrett av kongekrabbe. Og første steget tok han for syv år siden.. Han hadde lite kunnskaper om dyret som er en krepsesort i samme orden som innsekter og edderkopper, og med et nervesystem på myggstadiet.

- Hvordan startet det?

- Jeg reiste til Finnmark for å finne ut hva slags vesen dette var. Jeg kjøpte en krabbe på kaia i Vadsø, tok den med på hotellrommet og dissekerte den! Jeg måtte se hva den inneholdt, jeg sortere delene, tok bilder og dokumenterte. Jeg hadde studert rapporter fra forskningsmiljøer i Japan, Alaska, Russland og Tromsø, lest mye og søkt på nettet.  Man visste en god del om biologi, adferd og livssyklus. Men alt var teori. Jeg måtte dypere ned i materien og finne ut av tre vesentlige ting.

- Hvilke?

- Jeg måtte løse gåten om larve og yngelproduksjon, spiseadferd og fôrkunnskap. Derfor kjøpte jeg meg inn på VNIRO, et forskningsinstitutt i Moskva. Der var nemlig en dame fra Bulgaria som hadde doktorgrad i larveproduksjon på varmtvannsreker! Av henne skulle jeg lære larve- og yngelproduksjon.

MAT TIL 700 000. Nordgård fikk en treårig avtale med VNIRO, og ansatte den bulgarske rekedoktor. Laboratoriet lå i en kjeller i et gammelt kloster, og de hadde vann, men ikke sjøvann.

- Vi kjøpte alle ingrediensene for å lage sjøvann fra Tyskland. Deretter installerte vi et resirkuleringssystem med filter, oksygentilsetning og mye annet teknisk utstyr. Alt betalt fra min pengebok. Men endelig var vi klare til første eksperiment.
Han til Murmansk og hentet to drektige hunner (vi snakker fremdeles om krabber) og brakte dem med fly til Moskva. De ble rushet inn i kjelleren, akklimatisert, badet i et profylaktisk bad og sluppet ut i det egenproduserte saltvannet. Og dermed tok krabbeforskerne seg vann over hodet.

- På grunn av stresset med flyturen gytte begge hunnene med en gang. 350 000 egg hver! Om ei stund ville vi ha 700 000 larver i to tanker. Disse måtte jo ha mat, ellers ville de dø.

- Hvordan løste dere dette?

- I Belgia finnes en saltvannskreps som heter Artemia. Vi importerte Artemiaegg og fikk klekket larvene. De var 0,1 millimeter store. Og de som skulle spise dem, kongekrabbelarvene, var heldigvis ti ganger større, men fremdeles bare en millimeter. Det var helt absurd. Også fôret måtte ha mat! De måtte mates med importert DHA-olje fra Frankrike.

- Hver krabbelarve fikk 50 Artemialarver per dag. Vi måtte måle kvantumet i målebeger under mikroskop. Men krabbene spiste og vokste, og etter nesten tre måneder ble de tyngre enn vannet, og begynte å bunnslå seg.

- Ikke alle overlevde, men vi berget noen tusen som vi kunne følge videre, og disse ble flyttet over i nye tanker. Og endelig var vi klar til å utvide virksomheten drastisk.

ADJØ RUSSLAND. Men nå skjærer det seg helt. Nordgård hadde fått en kvote på 50 000 kongekrabber i Barentshavet hvert år i ti år, og disse skulle tas på land av VNIRO. Han ante uråd da han svingte inn på anlegget. Vinduene var skiftet ut, nye dører satt inn, bilparken var ny og direktøren hadde fått seg ny dress.

- De hadde solgt alle krabbene! Da ble jeg helt overgitt. Mannen var en tyv og en kjeltring, og å føre rettssak i Russland anså jeg som bortkastede penger. Samarbeidet med VNIRO og rekedoktoren ble avsluttet, og jeg bestemte meg for å flytte arbeidet til Norge.

- Mens jeg gikk rundt i Murmansk traff jeg på Tor Robertsen som ledet samarbeidet mellom Finnmark Fylkeskommune og Russland. Han spurte meg rett ut om jeg ikke ville etablere meg i Finnmark? Han foreslo Vardø. Byen hadde ledige lokaler etter konkurser i fiskeindustrien, og det endte med at jeg dro dit i 2001. Jeg hadde aldri satt mine bein der.

- Jeg endte opp på ordførerens kontor. Han trodde sånn passelig på ideen om krabbeoppdrett. Det var som han tenkte; her kommer det nok en tulling og presenterer noe galskap som kommunen skal være med på. Og uisolert sett, hadde han jo rett, sier Nordgård og ler.

I STRESSLESS PÅ PRODEN.  Nordgård søkte om, og fikk, en million i tilskudd fra kommunens omstillingsfond.  Hans tilholdssted ble Proden, et av de gamle anleggene som hadde gått konkurs. Her rigget han seg til. Med kar, vann, pumper, UV-filter og alt utstyr. Fra fiskeridirektoratet fikk han lov til å fange femti krabber i forskningsøyemed, og dermed bygde han et stort akvarium. 3 x 2 meter med glassbunn. Det ble plassert på stativ høyt over gulvet.

- Jeg fylte akvariet med krabber. Inne på anlegget fant jeg en gammel Stressless. Den plasserte jeg under. Og der satt jeg. Dag og natt. Så på krabbene og tok notater. Du kan snakke om forskning fra grunnen.

- Jeg måtte jo finne ut hvordan de oppførte seg? Hvordan de spiste, gytte, skiftet skall, paret seg, kort sagt gjøre rene adferdsstudier. De i Vardø som visste om det, var overbevist om at jeg snart ville bli sertifisert som gal.

NY TEKNOLOGI. Men hva skulle han gi dem å spise? Nordgård tok kontakt med Sintef og forsker Sten Siikavuopio ved Tromsø havbrukssstasjon. Han hadde forsket på krabber i årevis, og vært med på å utvikle et mykfôr. 

- Fôret var vel og bra, men det ble for dyrt. Det ville ikke bli butikk av oppdrettet. Min konklusjon var at jeg måtte over til tørrfôr. Og det fantes ikke. Men i Bergen hadde gamle Sildemel- og Sildoljeindustriens Forskningsinstitutt forsket på fôr siden 1954. De utviklet et flott fôr, og prosjektet på 1,5 million ble finansiert 50 prosent av MABIT i Tromsø. Nå kunne jeg gi krabbene rimelig mat.

TOM KASSE. NYTT HÅP. Men i august 2004 var kassen tom, og fremdeles var det ingen som trodde på prosjektet.

- Jeg hadde lenge vært inne i investormiljøer og presentert prosjektet, og mange var positive. Men det endte alltid opp med; hvor er beviset? Kommer du til å få det til? De trodde ikke at  det gikk an. Jeg måtte bare bite meg fast i kaikanten der oppe. Jeg legger ikke skjul på at det var ei jævla tøff tid.

- I tre måneder satt jeg i Vardø. Jeg hadde ikke penger til å reise hjem. Jeg var blakk, og bestemte meg for at hvis jeg ikke fikk penger før julaften, ville jeg pakke kofferten og dra hjem til Bodø. Jeg hadde gått ned fra 83 til 62 kilo. Jeg slet hundtukt. Det var Hamsun og Christiania om igjen.

- En av de første dagene i desember ringer en mann og sier han har hørt rykter om prosjektet. Hvor mye av selskapet kunne han få for 1,5 million? Jeg nevnte en prosentandel, og det var greit. Og deretter ble jeg sendt til økonomisk røntgen.

- Det må du forklare.

- Investoren satte advokatselskapet Stenstrup & Stordrange på saken. Nyrene mine har aldri blitt vrengt så mye som da. Jeg tror de gransket mine finansielle forhold helt ned til konfirmasjonen. Men konklusjonen var positiv, Investoren fikk grønt lys. Og på lillejulaften var pengene på konto! Jeg hadde nådd målet med en dags margin.

FULL FART FOROVER. Nå fikk han det fryktelig travelt. Av direktoratet hadde han fått tillatelse til å fiske en kvote på fem tonn krabber som skulle settes i kar. Den utløp 1. januar. Fiskere ble engasjert til å ta opp krabben, og han ansatte 14 mann umiddelbart. Til en jobb som overhodet ikke var i henhold til arbeidsmiljøloven. I en periode måtte de stå på nesten døgnet rundt, og det fantes ikke dusjer eller spiserom på anlegget. Men han måtte ha krabbene på kaia før 1. januar.

- På julaften reiste jeg hjem til Bodø og var sammen med familien. 1. juledag var jeg tilbake i Vardø. Vi slet døgnet rundt. Vi etablerte nye kar, la inn vann, mer strøm og alt det tekniske. Og da de første krabbene skulle på land, sprutet vannet i alle retninger, det var 17 minusgrader ute og kuling. Han var et tykjevær! Kaia så ut som ei søkkvåt maurtue.

Men de fikk orden på vanntilførselen, og krabbene levende opp i karene. Råfisklaget var helt

ville på telefonen. Fisket hadde foregått utenfor deres system. Men han hadde papirene i orden, og betalte fiskerne selv. Nyttårsaften var alt på land.

- Da reiste jeg hjem til Bodø, skjøt opp en rakett og knepte hendene.

KONSESJON.  Med fem tonn krabber kommer man ikke langt. Nordgård hadde gardert seg. For nesten fire år siden satt han hjemme i Bodø og skrev søknad, og hadde bestemt seg for å søke om å få ta opp 100 000 krabber.

- Jeg sa til kona; jeg tror jeg flytter komma en plass til høyre. Dermed søkte jeg om en million krabber, og en produksjon på 10 millioner yngel. Og tror du fanden ikke at den ble innvilget? Plutselig en dag lå den i postkassen. Det er store mengder, fire ganger mer enn det fiskerne tar opp av havet hvert år. Det er et enormt volum.

DET TAR HELT AV. Men nå måtte han ut med det han hadde holdt skjult for hele verden, sin investor inkludert. Hans mening hadde aldri vært å slakte krabben, koke den og eksportere.

- Formålet var å sende fra meg levende krabbe, toppfylt med kjøtt til gourmetverdenen. Men et slikt opplegg kunne jeg rett og slett ikke presentere i startfasen.

Han ringte rundt til alt som fantes av profilerte kokker i landet. Øyvind Hellstrøm på Bagatelle hadde først ikke tro på det. Men Nordgård ga seg ikke. Et par måneder senere fikk han nødet på Hellstrøm to levende og flybårne krabber.

- De kom inn på kjøkkenet på Bagatelle på ettermiddagen. Der ble de kokt, stekt og eksperimentert med på alle vis. Og midt på natta får jeg en telefon fra Hellstrøm.

- Hans Nordgård. Dette er det nye flaggskipet i norsk sjømateksport!

I GLASS OG RAMME. Og dermed var det gjort. Svendgårds fikk satt inn akvarium, Front på Aker Brygge likeså, men så kom sommeren. Og varmen. Og alt gikk galt. Akvariene klarte ikke å holde på temperaturen. Krabben trives best på 4 ºC, og Nordgård måtte få konstruert et isolert akvarium. Det ble for varmt inne i restaurantene. Roger Henriksen på Bodø Glass & Ramme tok saken. De fikk Pilkington til å sette to ingeniører på jobben, og de løste problemet. Den nye typen glass ble sendt til Bodø, montert, og nå setter de i produksjon de første 11 akvarier som skal til gourmetrestauranter til alle nordiske hovedsteder og Gøteborg.

PROBLEMER. PROBLEMER. Det var ikke bare å pakke krabben i plast, pøse på med litt oksygen og sende den av gårde. På oksygen fikk den rett og slett anemi. Den oppfører seg ikke som oss. Noe måtte gjøres.

- Jeg engasjerte en professor i anestesi. Vi tok livet av noen stykker før vi fant ut av hemmeligheten, men nå har vi utviklet en gass som den trives i under transport. Jeg går aldri ut med oppskriften. Den er en godt bevart forretningshemmelighet.

- En annen sak vi heller aldri vil gå ut med er hvordan vi finner ut hvor mye kjøtt den har på beinene, bokstavelig talt. Andre har prøvd med alt fra røntgen til ultralyd, men vi har løst det kjemisk. På mindre enn 10 sekunder kan jeg måle fyllingsgraden, og vi vil aldri sende fra oss krabbe som ikke er av ypperste kvalitet.

BOCUSE D’OR. Den ferske kongekrabben fra Vardø har gått sin seiersgang gjennom alle kjøkken den har vært innom. Nordgård er invitert til Paris i slutten av oktober i regi av den norske ambassade. I Brussel skal han møte 250 kokker og innkjøpere et par dager etter. Og til Cannes reiser han i slutten av november. Men det som kommer til å sette både ham og krabben på verdenskartet er Bocuse d’Or. Verdensmesterskapet i kokekunst i Lyon.

- Det er bestemt at oppdrettskveite og kongekrabbe skal være obligatoriske hovedretter i 2007. 25 land skal delta, og jeg skal plassere ut akvarier hos alle lagene. Og de av lagene som bruker frossen krabbe, har tapt i utgangspunktet. Det garanterer jeg.

- Nå er det snart ikke en dag at det ikke kommer en eller annen matjournalist eller et TV-team for å presentere krabben og oss, og det er jo en fantastisk reklame. Jeg er positivt overgitt. Og hver eneste krabbe som forlater vårt anlegg skal merkes. Den vil få sitt eget nummer og brosjyre.

- Et slags sertifikat?

- Ja, vi gir navnet på fiskeren, båten, bilde av båten, informasjon om tempertur, fôr og transport. Total sporbarhet, med andre ord.

LØSER HAN GÅTEN? Det er det store spørsmålet i oppdrettskretser. Klarer Nordgård å få frem egenprodusert krabbe? Han er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Om fire år får vi svaret. Han har ansatt en marinøkolog med mastergrad i kongekrabbeernæring, men er klar over at det finnes skjær i sjøen.

- Redselen er sykdom. Setter du et dyr i kultur, blir det før eller siden sykdom. Vi har bare én forsvarsmekanisme. Hygiene. Hygiene. Hygiene. Anlegget er hermetisk stengt. Du må nesten ha på deg romdrakt for å komme inn.  Jeg tror vi kommer i mål. Vi har mye arbeid foran oss. Mange problemer skal løses, men jeg er seig og gir meg ikke.

- Jeg har vært i uvær før, men den første tiden med krabben ble full orkan, avslutter Hans Nordgård.

(Reportasjen er fra 2006, og mye vann og yngel har rent i havet siden da. Allikevel. )

Kamera går

Eva Ch. Nilsen fra NRK Rampelys plutselig på telefonen. Om man i morgen kunne leke journalist og intervjue et knippe bodøværinger om de meteorittene fra Kulturlandskap Nordland som har falt ned på moloen? 

Det skal etter hvert vise seg da hun andpusten ankommer med hurtigbåt fra et nærliggende egg- og dunvær at hun er assistert av ikke mindre enn fire sterkt gestikulerende italienere, bablende en sjarmerende blanding av nyere latin og engelsk. Med syntaksen hulter til bulter. De er hitfløyet i det øyemed å forevige vår lokale avart av kulturell stormannsgalskap. Kulturlandskapet. Steinene, dere vet.

Og hun forteller er det er bare å glemme hvordan man gjør ting på TV2 og NRK. Intet som her skal minne om Norge Rundt. Det blir rent dogme-tv i forhold til de små scener og innfall pønsket ut av il direttore, signore Giampaolo Penco. 

– Forestill deg at Ingmar Bergman skulle lage TV-reportasje, sier Eva, og jeg mer enn aner at her kan jeg bli både Tystnaden og Skammen personifisert.

Hun har også lagt i mine hender å frembringe en kritiker til de seks sveitseroster i granitt som ligger der umælende i all slags vær. Ikke et pip har de gitt fra seg, selv om det kanskje var kunstnerens intensjon at de skulle hyle som sårete dyr gjennom alle sine kroppsåpninger når austavinden herjet villmann.

Og enklere oppdrag er man vel aldri gitt. Den gamle bodøgutt Olav Hals formelig eksploderte i utgytelser, og var langt inne i problematikken med skulpturen i Saltdal før jeg fikk ham tilbake til kysten. Og med lovnad om evig berømmelse og profilering på svensk, norsk og italiensk tv, iførte han seg sin vandrestav og stakk ut på moloen. To timer før tv-teamet skulle komme dit.

Men så stod de der. Eller satt. Nede på nå nedlagte Hobbiten. Med hver sin halvmeterlange baguette og en øl. Og hun betaler alt som har med mat og drikke å gjøre, Eva. Ingen grunn til at il direttore skal bli deprimert over prisnivået her nord. Han har evig nok med å legge stein på stein i fotografens hender og kamera.

Med italiensk forakt for trafikkskilt manøvrerer de seg ut på moloen. Og idet vi skal rigge opp til første scene med Hr. Hals, skjer det fatale. Giampaolo segner om etter et ublidt møte med en norsk betongkant. – Ikke se på ham, hvisker Eva. 

Men vi må. Ei lang flenge på skarpleggen må syes. Og det er ikke enkelt klokka to på dagen. Jeg vet ikke annet enn å ringe nødnummeret 113. Her kan ligge en kime til særdeles dårlig norgesreklame.

De forbarmer seg over oss, damene på telefonen, og de bilaterale relasjoner mellom våre to nasjoner er gjenopprettet til alles tilfredshet.  Mørkved Legesenter er parat, og med Giampaolo i baksetet, blir det undertegnede som går ambulansesjåførene i næringen, og frakter ham langt ut på landet.

– Quattro, sier han skuldertrekkende nedslått der han kommer styltende ut etter å ha blitt påført fire korssting midt på leggen. Og vel tilbake til byen vakler han såret til sengs på Grand Hotell. Man må lide for sine pasjoner. Det var som tatt ut fra Scener ur ett äktenskap.

Men i vårt fravær har ikke crewet ligget på latsiden. Olaf Hals er foreviget, og midt i en gammel trålpose sitter Inge Norum og lapper hull. Nu er det min tur. Og aldri har man vel jobbet mer for å få to enkle spørsmål ned på tape. Norum er tålmodig inntil det guddommelige, og svarer ekte og oppriktig selv etter at jeg har ramlet over ham fra alle verdens kameravinkler.

Om han liker skulpturene? Ikke faen! Han skjønner ikke hva de skal symbolisere. Og lydene som var forespeilet har han aldri hørt. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hadde rekefiskerne måtte høre på seks ulende steiner døgnet rundt, er jeg redd for at Bibelens ord om ” å kaste den første stein” ville blitt oppfylt for mange år siden.

- Vi må finne noen som er positive, sier Eva. 

- Men først må vi gjenskape intervjuet med Hals.

Og det blir på grensen til det surrealistiske. Stirrende rett ut på Hjertøya, blir det å fremføre spørsmålene i løse lufta, og deretter skal Hals’ syn på steinørkenen klippes inn. Den som lever får vel se resultatet på RAI Uno.

Og nede i den vanlige granitten sitter to representanter for det unge Bodø. Solbrunt velvillige går de gjennom samme skjærsild. Og ser ut til å like det. For hvem vet, kanskje kom de rett fra audition nede på parkeringsplassen foran SAS Hotellet, der et annet gjeng er på jakt etter ekte filmstjerner.

De vet ikke helt hva de skal synes, verken Irene eller Monica.  Fire ganger stiller jeg de samme spørsmål før fotografen er fornøyd. Og hvis vi gamlinger ikke visste det, så er moloen en yndet vorspielplass. Sentralt ligger det, og de har begge sett at hullene i steinene er ypperlige oppbevaringsplasser for kalde øl. Så da hadde de vel en slags misjon?

Og da er klokka blitt fem. Det er snart kveld. Fire timer har vi drevet på for å filme tre innslag som i beste fall vil flimre over skjermen i 20 sekunder.  I morgen er det fylkets høye kulturkoryfeers tur. Med Giampaolo oppfinnsom på stettene.

- Hvordan skal jeg honorere deg, spør Eva?
- Litt vin til redaksjonen?

- Til redaksjonen?

- Til deg selv da?

- Si, molto bene!

Karius og Baktus ( I sympati med min kollega Grønmo)

Jeg husker ennå med gru de årlige besøk hos skoletannlegen. Vi skalv av skrekk for å sette oss i den elektriske stol, for deretter å bli boret sønder og sammen. Nå, årtier etter, sprenger amalgamet seg ut overalt.

Et av de store norske politiske mysterier, og nok et bevis på at vi er Annerledeslandet Nummer En, er at tennene ikke er en del av resten av kroppen. Mens man må ut med en liten egenandel for å få behandling hos lege for alt mellom himmel og jord, så må man i banken for å låne penger hver gang det murrer i de knudrete hjørnetenner.

Jeg vet ikke hvorfor dette systemet har fått bestå helt opp til våre dager. Men nu når representantene for gebissgenerasjonen snart er under torva alle som en, er det på tide med en revisjon av dette vanvittige system.

Etter hvert har det gått opp for folket på Løvebakken at noe bør gjøres. Det er faktisk et politisk flertall for å få tennene i harmoni med resten av kroppen, men ingenting gjøres. Det vil si; man har satt ned en komité for å utrede problemkomplekset.

Deretter skal den jobbe langsomt i flere år. Så skal saken ut på høring i alle de instanser som måtte ha den minste interesse av saken. Alt fra de direkte berørte tannleger til produsentene av kvikksølv og de ymse legeringer som etter hvert finnes i de tusen hull. Jeg ser for meg at dette vil ta tid.

I mellomtiden er det ingen hjelp å få. Enten du er uføretrygdet, minstepensjonist eller mottaker av annen trygd. En god tannhelse vil derfor ennå i lang tid være et spørsmål om en fet lommebok.

Når man leser de ymse avisbilag om folks inntekter, så kommer tannlegene alltid høyt på lista. Og det finner jeg ikke det minste rart. Man skal ikke ha tilbrakt mye tid på ryggen med kjeften på vidt gap før tusenlappene forlater lommene i et akselererende tempo. Gap opp. Spytt ut. Tusen spenn.

Men når jeg hver fredag kaster mine øyne på annonsen for Bodø Tannlegevakt blir jeg helt vill i nikkersen. Under Kunngjøringer står den der med hvit skrift på sort bunn, som en reklame for en leverandør av gravstøtter. Og sammenligningen er kanskje ikke så helt gal.

For skulle det skje noe med tanngarden etter klokka fire en fredag, er du prisgitt den private tannlegevakt. Og er det dyrt hos din vanlige Dr. Røskerud, så blir du flådd på lørdag og søndag. Greit nok at de skal ha sitt vanlige honorar, men i tillegg beregner de seg 75 % ekstra på toppen av satser som allerede er hinsides alt. Og når du har fått deg en midlertidig fylling og betalt 175 %, plusser de på kjøregodtgjørelse!

Mitt lille knep for å slippe dette økonomiske mareritt er følgende;

Ha alltid minst ti stykker Paralgin Forte samt et brett penicillin i medisinskapet. Alt koster litt over hundre kroner pluss resept fra fastlegen. Spis i vei, og vent på mandagen og nok et besøk hos en stand som ikke har økonomisk magemål.

Hyttelivets velsignelser

Etter mye om og en har også jeg blitt, om ikke eier, så i alle fall disponent av ei hytte. Den er enkel, og bygd i de dager da det ypperste i komfort var en skumgummimadrass i ei 75 centimeter bred køyeseng. Jeg klager ikke. Annonsen lød noe á là dette:
”Koselig, gammel hytte ønskes leid. Gjerne uten både vann og strøm.”
Vi visste hva vi gikk til.

At det ligger en rekke slike objekter forlatt, og uelsket, rundt i naturen ble helt klart. Det innløp telefoner fra Sulitjelma, Saltdal, Sørfinnset, Norsia, Sandhornøya, Soløyvannet, Vatn-Vatnet og Saltstraumen. Noen eiere hadde dårlig samvittighet for at de ikke fikk tid til å ta vare på den gamle bestefarshytta, mens andre hadde så mange formuesgoder på grunnmur at de rett og slett ikke rakk over alt. En stakkar hadde arvet hytter og eiendommer i flere slektsledd, og ante virkelig ikke hva han skulle gjøre med alt sammen? Jeg syntes faktisk litt synd i mannen der han la ut om sine små og store hus i et stemmeleie som lå han nesten utåndet ved familietreets rot. Og tar jeg ikke feil deler han skjebne med en rekke andre som har fått mer fast eiendom enn de kan besøke i løpet av de ferieukene og helgene man har til rådighet.

Men så: etter litt research i opptil flere kommuner, var tiden inne til å bestemme seg. Noen hytter lå for langt unna, noen var veldig, veldig små mens andre var i en forfatning som man kan skue i skaberakkene langt riksvei 834 ved Bremnes fort. Men da to hyggelige menn fra Saltdal kunne fortelle at de hadde ikke bare ei, men tre hytter i nærheten av verdens sterkeste, og minst besøkte malstrøm, var det gjort. Med farbar bilvei nesten helt fram og utsikt fra Tverlandet til et sted utenfor Mørkved, var vi såre fornøyd. Det er vi ennå, selv om snømengdene etter hvert begynner å bli i heftigste laget.

Så heftige er de at den vannanordningen som vi faktisk kunne leve med før barfrosten tok oss i sitt iskalde favntak, nå er forsvunnet. Den lille kilden vil vi nok ikke få se igjen før til våren eller når telen går ut i juli. I mellomtiden må vi bære med oss vann fra byen. 2 x 10 liter er en helgs forbruk, da inkludert enklere katt- og oppvask. Og å slepe med seg det man skal ha av brenne, krever også sin mann. Og er det noe jeg ikke er, så er det vannbærer og vedsleper. De tre hundre nedsnødde meter fra riksveien til hytta, blir en Canossagang av store. Mer eller mindre på knærne med sin last antar man store likheter med Henrik IV da kan etter sigende kom krypende til pave Gregor VII.

Men før all denne lokaltransport må det måkes plass til bilen. Etter uker med brøytebiler og ditto meterhøye skavler, skal de ta nesten to timer før bilen er unna den verste trafikken. Og i mens har det kjørt forbi ikke mindre enn fire brøytebiler. Jeg vinket og hoiet for om mulig å be dem legge et sveip innom, bare for å oppleve at alle lettet på plogen og peiste forbi i en sky av eksos og hovmod. Måtte de miste jobben ved neste anbud!

Men alt er bare velstand når man etter litt fomling med never og opptenningsved endelig får lunk i hytta. Kaffe kokes på et 30-år gammelt gassapparat, ogen  litt yngre radio kommer med værmeldinger og nyheter hver halve time.

Med påsken for døra; hvorfor ikke leie seg ei litt forlatt hytte som trenger omsorg og varme i veggene? Kanskje man gjør en forbalt hytteeier en god gjærning i samme slengen?
God hyttejakt.

Poeten og prinsessen. Post coitus.

Det norske kongehus avgikk med døden samtidig som vår eneste skikkelige monark i nyere tid trakk sitt siste åndedrag. Med kong Olavs bortgang startet ferden inn i det absurde.

I den sympatiens turbulens som oppstod etter folkekongens himmelfart lå ikke forholdene akkurat til rette for noen oppharving av rojalistisk mark. Derfor satt hele nasjonen med klump i halsen og aksepterte at vår nye konge, Harald V, ble kronet i Nidarosdomen. Han overtok sin fars valgspråk, Alt for Norge, og ble HV. Jeg lurer fælt på hva som hadde skjedd hvis vi bare hadde hatt tre stykker Harald som konge før ham. HIV er som oftest positivt, men ikke i kongelig sammenheng.

Men han fikk da endelig komme til rors på kongeskipet Norge etter å ha bakset i fjæresteinene med gisne seilbåter i alle varianter. Og de små, bunadskledde arvinger hallingkastet seg rundt vår kollektive hals etter noen vaklende opptredener med Bygdø Leikarring. Det blir sympati av slikt.

Barn er noen engler hvis vinger skrumper inn, mens beina vokser. På Skaugum intet unntak. Jeg sverger på at de mest ihuga rojalister fulgte hver tannfelling i kongebarnas oppvekst. Og interessen for deres ve og vel har dessverre ikke avtatt.

Det var en kort periode da begge to var litt ute av mediebildet mens mor og far reiste land og strand rundt for å bese sine undersåtter. Sonja tok seg av elegansen og det kulturelle, mens Harald sagget rundt i passgang iført grønne støvler, en særdeles ukledelig boblejakke og et merkelig hodeplagg som så ut som en krysning av Østerdalslue og bowler.

Alt for liten var den óg, og det var ikke mye kongelig schwung over fremtoningen som kom dalende ned fra skyene i Sea King helikopter for å gi sin moralske støtte til ofrene for en ny orkans herjinger på Vestlandet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Noen må ha hvisket hans skreddersydde kone noen ord i øret, for plutselig en dag var både lue og pjekkert vekk. Men da kom det nye luer på banen. Røde, sådanne. De to arvinger hadde seilt gjennom puberteten uten de store krusninger på det kongeblå hav,  og med ferske artiumsvitnemål i hendene var det bare å kaste seg ut i russefeiringen.

Haakon tok godt for seg av vestkantens eplekjekke småpiker,  mens Märtha var mest opptatt av hestepærer. Nå ble plutselig nasjonen hestegal. Det svirret av hjelmkledde småpiker i lærbesetning og pisk, og jeg vet ikke hvor mange grimer jeg ble presset til å kjøpe for å holde min datter og en gammel hesteskaberakk unna urent trav.

Da så Haakon tok av gårde til Quart’en og kastet sin glans over både festival og kvinnelige deltagere, sendte jeg en takk til forsynet som hadde forpurret min forplantningsfremdrift. Min sønn ankom denne jammerdal fem år etter sin søster, og hans forestilling om rus og ekstase under kronprinsens sommerlige krumspring var en sykkeltur etter is på kooperativet med farmor.

Men hvor lenge var en republikaner i Paradis? Etter at Se & Hør og andre glorete ukeblader hadde saumfart Europa og spekulert i passende gemaler og gemalinner til de unge arvinger, steg det frem fra tåken en hoffmarskalk (eller noe lignende titulært latterlig) og meddelte en nysgjerrig nasjon at Haakon hadde funnet sitt livs sol. Hun var arbeidsledig, av folket og alenemor. Fra Løvebakken kunne man formelig høre Carl Ivars hakeslepp. Det eneste som manglet i hans sosiale skrekkabinett var at hun var lat og fra et fiskevær i Finnmark.

Jeg led meg gjennom medias hysteri. Absolutt alle skulle ha en mening om alliansen. Men det var bestemt. Den før så livlige, men nå så forknytte frøken Tjessem Høiby, skulle bli vår nye kronprinsesse og regjere over folk og land når Sonja var fornøyd med oppussingen av Slottet, og Harald hadde fått bygd ferdig sin nye seilbåt Fram CCXI. Tronskiftet stod ikke akkurat umiddelbart for døren.

Godt gift ble de da smått om senn, og Sonja ryddet hastig femti ferdig oppussede rom i Drammensveien 1 for å få plass til det mest nødtørftige. Tok med seg Harald og Andy Warhol, og overlot Skaugum til renovering og ungdommen. Til rov og ran og på ubestemt tid. Da trodde jeg virkelig at det måtte oppstå en folkebevegelse for avskaffelse av denne statsfinansierte galskap. Men, nei.

For undertiden hadde Märtha vært en snartur i Moss for behandling av en esoterisk lidelse og truffet avkommet til hoffterapeut Marianne Solberg Behn. Bjørnstjerne skrev i sin tid en sang som inneholder verselinjen; Prinsessen sad højt i sit Jomfrubur, Smaagutten gikk nede og blæste på lur. Gud vet hva han blæste på, men hun datt nå pladask for den unge poet.

Arbeidsledig han også, og ikke bare av folket, men av Guds utvalgte sådan. Lat må han også ha vært, siden hele hans forfatterskap består av fattige femten kapitler i ei syltynn lefse. Og hadde Haakons utkårede begrenset ordforråd, så var Märthas et vandrende adjektiv.

Det norske språk fikk seg en skikkelig kilevink. J. L. Heiberg sier i En sjel etter døden at; Thi paa de fleste poeter man mærker, at de er bedre enn deres Værker. Så sant. Aris eneste verk Trist som faen er ikke høyprosa, for å si det mildt. Men hans opphold i kongelig ederdun la en ekstra alen til hans ordgyteri.

Hans tale til bruden var mer elegant enn alle Bibelens lovsanger til sammen, og på kort tid hadde han åpnet våre øyne for naturens sjøhester, alver, orker og hobbitter. Alle yndige i sine usynlighetskapper. Det er bare å sperre gluggene på vidt gap neste gang du er på havet eller på Keiservarden.

Og nå er han blitt far. Uten smertestillende, men gjennomboret av akupunkturnåler nedkom eventyrprinsessen med Maud Angelica.

Glad? Han er yr. Ja, det kan du vel mene!

En gyllen halvmeter,

Et ubrukt kateter,

Han bader i lys fra en forstervanns-fontene.

Skatten min

Selvangivelse. Smak litt på ordet. En gang i året skal man med myndighetenes samtykke angi seg selv. Kors på halsen. Hånden på hjertet. Mor og far i døden. Det er like absurd hver gang. Og straffen kan bli nådeløs. Noen form for påskjønnelse for ærlighet og skatteamnesti er det slett ikke snakk om.

Nå er tiden inne for å samle sammen alle brev, regninger, lapper og krøllete nedtegnelser som skal danne grunnlaget for ens bidrag til felleskassen. Dere vet, den store statlige som benyttes til byråkrati og jordbruksoverføringer og lite annet. Eller kanskje det bare føles slik.

Dette er tiden for en helt spesiell form for finansiell akrobatikk. Aldri ser man vel Ola Nordmann i et mer oppfinnsomt hjørne. Her regnes og telles og de tusen skatteparagrafer saumfares. Alt som kan føres til fradrag blir ført til fradrag. Og dermed basta! Enten det har røtter i virkeligheten eller ei.

Personlig kommer jeg til å få et aldri så lite helvete når jeg skal redegjøre for mine pekuniære sprell i året som gikk. Jeg er registrert som selvstendig næringsdrivende med journalistikk som hovedgeskjeft. Da jeg sendte inn de tusen skjema til Brønnøysund-registrene, fikk jeg tilbake et brev med en næringskode som katalogiserte meg som Nyhetsbyrå. Et slags lokalt Reuters, avdeling Bodø.

Fra Løvebakken har man ennå ikke funnet på å momslegge det skrevne ord, men jeg antar at det er til vurdering. I mellomtiden får man manøvrere så best man kan, og mine honorarer, i den grad de kan omtales som honorarer, har ikke medført noen større korrespondanse med verken Kemner eller Skattefogd. Det er nok dessverre, som med alle andre ting i livet, bare et spørsmål om tid.

Og for å gjøre mitt økonomiske bilde enda mer likt en feberfantasi av Salvador Dali, har det tilflytt meg noen milde kroner fra Victor Normans Aetat, samt noen hastig sammenraskede tusenlapper der skatt har figurert i all sin grådighet. Og hvordan man skal presentere dette potpurri blir et selvangiversk rallycross.

Inntektene kan dessverre ikke benektes. Men hvordan kan man bringe disse ned til et nivå slik at man ikke havner i evig unåde hos kemner Kvig? Hva med faglitteratur? Hva med de allehånde oppslagsverk og fremmedordbøker som jeg frenetisk konsulterer hver uke bare for å terge på meg oppgitte lesere? Kroner 1350,- i fradrag per år uten dokumentasjon holder bare til første og andre bind i det nye Aschehougs Konversasjonsleksikon. Ens litterære allmennkunnskap kan ikke baseres på oppføringene fra AA til boktrykkeryrkets organisasjoner. Selv om man tidvis har vært innom det første.

Hjemmekontor? Her må jeg konsultere ekspertise. For i tre av årets måneder satt jeg i min lille bod og bedrev ord på lønnsinntekt. Ikke på faktura. Her må avkortes med 3/12, men hvilket beløp man skal legge seg på har det ennå ikke lykkes meg å komme frem til. Jeg synes å erindre at jeg ble informert noe om kontorareal i forhold tilresten av boligmassen, men dette var såpass seint en lørdags natt, at det må jeg nok utforske på nytt. Fortrinnsvis i et forum uten skjenkebevilling.

Telefon og internett? Her må man ifølge lover og forskrifter foreta en avveining mellom privat bruk og næring. Men hvem setter seg ned og gjennomgår tolv månedlige og spesifiserte fakturaer bare for å finne ut at ens forvorpne sønn har belemret budsjettet med mobilsamtaler i hytt og pine. Bedre da med en prosentsats som ligningskontoret kanskje kan godta. Selv om det er å være litt optimistisk. Slike undre skjer dessverre bare i land vi ikke liker å sammenligne oss med.

PC og datautstyr? Her blir å kostnadsføre over tre år hvis kostprisen er over 15000,-. Og det er den selvsagt ikke. Og med avkortelse til privat bruk, blir maskinparken bare til ytterlige irritasjon og belemring. Som om jeg ikke har hatt nok nervesammenbrudd over tastaturet. Nei, dette kommer aldri til å gå bra!

Og hva gjør man når man ikke har råd til å hyre inn en armada med tallknusere til syv hundre kroner timen? Man prøver etter beste evne å manøvrere i det villnis der pengeinnkreverne vegeterer. Men det skal vise seg å bli en nesten umulig oppgave. På kommunens hjemmeside finner man følgende alternativer;

Spørsmål vedrørende innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift?

Kontakt Bodø kemnerkontor. 

Spørsmål vedrørende skattekort, selvangivelse eller ligning, samt spørsmål vedrørende endring av forhåndsskatt og resterende skatt/restskatt?

Kontakt: Bodø likningskontor.

Spørsmål vedrørende fastsettelse av merverdiavgift og investeringsavgift?

Kontakt: Nordland fylkesskattekontor.

Spørsmål vedrørende fastsettelse og innbetaling av arveavgift samt innbetaling av merverdiavgift og investeringsavgift?

Kontakt: Nordland skattefogdkontor.

Spørsmål vedrørende innkreving av kommunale krav, eiendomsskatt og kommunale avgifter? Kontakt: Inkassoseksjonen

Men så, helt til slutt, det som kanskje kan vise seg å bli min redning. Litt unnselig, som en skriftlig bagatell:

Har du flyttet?

Kontakt: Bodø likningskontor

Det var da en besnærende tanke.

Vennlig hilsen,

Torgeir Grubstad.

Poste Restante.

Bandar Seri Begavan.

Brunei.

Se torsken

VM i skreifiske i Svolvær er en surrealistisk opplevelse. Som i kunstretningens litteratur og billedkunst utviskes grensen mellom drøm og virkelighet, og en ny realitet utvikles i løpet av ei helg. Terje Nilsen sier det; ”Du må ha vært der førr å kunnj forstå”.

For en som bor i porten til Lofoten, og som i tillegg er skårunge på dette arrangement som har løpt fullstendig løpsk på femtende året, starter det hele med overfarten. Og hurtigruta. I år var det OVDS’ tur til å frakte både folk og bruk over Vestfjorden. At de skulle få full båt, måtte komme som et ubehagelig sjokk på dem. Stemningen ble da ganske fort mistenkelig lik et par av kapitlene i ”Mytteriet på Bounty”.

Takk til Rune P. for foto.

I den norske turistbransjes søken etter sjel og andre metafysiske begreper i sin omgang med betalende gjester, er det en ting som alltid går igjen. Man har nok hørt ordene forberedelser og service, men vet ikke hva de betyr! Det blir som Basil Fawlty i BBC-serien ”Hotell i særklasse”. Det er jævli fint å ha eget hotell, hadde det bare ikke vært for de helvetes gjestene!

For den altfor trange, smekkfulle og upraktiske ”Narvik” fra begynnelsen av 80-tallet manifesterte det seg på så ymse vis. Det eneste sted hvor man kunne få stillet sin etter hvert galopperende tørst og hunger, var en trang tarm av en kafeteria. Alle andre serveringssteder var effektiv lukket og låst. Øltappeanlegget funket ikke før man nesten var lens for både flasker og bokser.

Da hadde stuerter og pursere og hva de enn måtte hete, jobbet så epålettene hang. Køen slanget seg langt ut på poopen, og ennå hadde vi fem timer igjen.
- Kan du ta over hær? Æ begynnj å se dobbelt, sier en utmattet servitrise, mens dokøen minner sterkt om et nybegynnerkurs i stepping.

- Æ pessa på dørken!

- OK, men her e fritt førr papir!

Ikke å undre seg over at skjenkebevillingen gikk helt i oppløsning, arealet ble utvidet drastisk, og de mest oppfinnsomme vaglet seg på dekk med pledd og treliters bokser med både rødt og hvitt. Selvbetjeningen var et faktum. Både ute og inne.

Og opp kommer selvfølgelig gitaren. Det er et merkelig fenomen. Bare vi skal på båttur utenfor moloen må vi partout gaule alt fra gamle schlägere, via DumDum Boys og til gamle politiske kampsanger fra Jack Berntsen. Men alt går.

Og vi ler oss nesten i hjel når noen roper at; 
- Kjærringa ska  finansiere heile turen med å selge hall.  
Og går helt i oppløsning når naboen hyler; 
- Da e æ redd førr at det blir mye reklamasjona! 
Men til kai kommer vi endelig i Lofotens Perle. Svin som vi er. 

Så begynner letingen etter reiseselskapet som hadde oppløst seg i sine enkelte primfaktorer lenge før vi hadde passert Eggløysa og Landegode Fyr. Det regner ikke med måte, og de som tror at oljehyre er en del av utrustningen, må tro om igjen. Med søkkvåte trillekofferter klaprer vi over de gamle kaiene, og endelig er vi vel i hus. Og vi har det på stell. 140 kvadrat fordelt på åtte mennesker i frihet helt uten ansvar. Det skal bli en lang ferd mot natt.

Mat på bua i 2005

For én manns gulv er en annen manns tak, og under oss stod stemningen akkurat der. Våre medlosjerende i første var også innvandrere fra en kulturby med både festspill og divisjonsmusikk. Medbringende sin egen sjark. Og gitar. Og munnspill. Og etter svært kort tid var orkesteret utvidet med vårt eget selskaps trekkspill! Og Rune P. er mer enn klar. Han skal bare blåse ut av belgen. Let the games begin!

Fredag opprinner tidlig med utleieobjektet intakt, men med atskillige hjerneceller i manko på laget. Ei stupbratt trapp hadde mirakuløst nok ikke krevd noen nattlige offer, en stri strøm av mennesker opp og ned til tross. Det lille jeg annammet av søvn kan sammenlignes med en slags døs, og jeg har en svak erindring om at jeg luktet egg og bacon klokka halv fem på morran.  Det er mulig jeg drømte at jeg var på Phønix.

Naboens sjark med kjennemerke N-10-TS lå ikke ved kai, og da det ikke stakk verken mesan eller mastetopp opp av fjæra, måtte de ha forlatt åstedet i grålysningen. Og det skulle vise seg å være en korrekt iakttakelse.
- Nattstått bruk, sa skipperen da de kom sigende inn på formiddagen med 200 kilo torsk, tjue hyser, tre store sild, en breiflabb og et beist av en steinbit. Middagen var berget!

Men først må man orientere seg i en ny by. Det vrimler av folk og fremmede dialekter. Og det er kaldt. Stillongs var langt fra noen selvfølge da man pakket Lofotkista på torsdag, og ny må hastig rekvireres. Og vel polstret er det å beskue folkelivet langs kaiene. Nye spisesteder har dukket opp i tandem med en stadig striere strøm av turistpenger og økende lokal velstand.

For i regn og tre grader celsius sitter en gjeng Bodøværinger halvveis under tak klokka to og bestiller brett med Gin Tonic og øl, mens hvalburgerne freser på store griller. Gin og hval? Ingen ting forundrer, for oppe på det lokale torg, som om mulig er enda mer rasert enn vårt eget, selger blomsterhandleren tulipaner og ferske torsketunger! I dette virvar ser det nesten naturlig ut, selv om han godt kunne ha kalt de Svigermors Tunge.

Og her er husflid og loppemarked, og jeg bevilger meg Den norske Creditbanks jubileumsskrift i anledning hundreårsdagen til den latterlige sum av kroner tjue. Om den blir lest er vel heller tvilsomt. Et vinmonopol er på randen av totalt sammenbrudd, mens den smilende, gamle Glimtkeeper Størkersen lemper øl så svetten siler. Og han er slett ikke alene om det.

Men nu er folket i hus, nye gjester er hjertelig tilstede og skreimølje er neste punkt på programmet. Hr. Seivaag, selvoppnevnt mesterkokk og opprunnen av gammel Svolværsk fiske- og hermetikkadel, får det for seg at familiens gamle levebrød skal kokes med salt, eddik og masse laurbærblad! Men han kommer til øyeblikkelig bevissthet når jeg spør ham om han ikke tenker på avkokt laks? Og mat blir det.

Fjorten mann til bords oppe i andre etasje, og et ukjent antall nede. Og selv etter å ha lempet inn på kjøkkenbenken nesten et storhundre med skrei, må vi tilbake i naboens sjark for å partere nok et eksemplar av gadhus morhua. Det kan jo bli for lite!

Eieren av vårt lille kaihotell tar plass i høysetet, og langer inn. Han er et fremtredende medlem av det lokale storband, og hans kommende opptreden med klarinett nesten morgen klokka ni ser ikke til å bekymre ham nevneverdig. Selv om han lar oss alle forstå at dette er et årlig tilbakevendende mareritt. Hans optimisme om morgendagen skal da også få seg en alvorlig knekk, men vi er heldigvis mange i akkurat den båten.

Mine tidligere deltagelser i bordsettinger der skreilever har vært en av hovedingrediensene, har uten unntak endt med full vom, litt langsomme bevegelser og en følelse som bare tre Valium kan gjenskape. Det vil si; god og mett, trøtt, sløv og lat. Men med en gammel accordionist og en habil gitarist i vår midte, var det ikke å tenke på å slappe litt av etter gildet. For nu peises det på i alle tenkelig sjangere, og allsangen ljomer over kaia.

Om de hørte det helt bort på Anker Brygge skal ikke spekuleres i. Bare kort meddele at vi ble flere enn de opprinnelige fjorten etter hvert. Mange flere. Og da freden endelig er i ferd å senke seg på nattmorgenen, kommer plutselig Kystvakta på patrulje med lyskastere og politi i full mundur. De skal bare sjekke en båt som har ligget med motoren på tomgang siden torsdags formiddag. Om vi har sett folk om bord? Det kan jo ligge en dau mann i fjæra? Var det dauinger de var på jakt etter, skulle de bare ha kommet opp.

På lørdag er jeg mettet. Av det meste. Men det alle har ventet på, kåringen av verdensmesteren i skreifiske, er et evenement alle må ha med seg. Vi setter hverandre stevne inne i det gamle fryselageret. For anledningen utsmykket med utemøbler i plast og flagg i alle varianter. Vår lokale guide, trålbasen Kjell med fartstid på de syv hav, peker ut både dykkerflagg og det som varsler at det er pest ombord.

På scenen står den berømte Surmo, i følge ham selv født i Frityrens tegn. Det merkes på korpusen. Hans opptreden er et ledd i programmet som heter ”Aktiviteter for barn”. I parentes står det skrevet: ”Kan endres”. På spørsmål om hva som skulle få det til å endres, ser de på meg de som har vært her for tiende gang. Gjestenes allmenntilstand, er svaret.

Men Surmo loser oss gjennom ”Sang til stormåsen”, og se; der entrer vår husvert scenen. Med fullt orkester og klarinett, og ”Se torsken” i nytt arrangement. Han er litt blek om nebbet.

Røykeforbudet er opphevet, og i en skog av folk, øl, stekte torsketunger, oppblåste ballonger av tigrer og et par hester kommer storfiskerne anskridende. Vinner i år: Bjarne Aase fra Nord-Jæren med en rugg på 26,1 kilo. Vi er imponert. Alle som en.

Men nå er det slutt. Paven ligger på det siste, og det kunne også han ha gjort som politiet plukket opp i havnebassenget på natta. Lofotposten meddeler lakonisk: ”Han hadde slukt mye vann, og ligger til observasjon”. Jeg tror de har misforstått inntaket.

Jeg tar ”Finnmarken” hjemover. Ennå har mitt følge nesten ett døgn igjen i Svolvær. Jeg har intet hørt fra noen. Heller ikke fra Hr. Seivaag.

Jeg får tro han hviler på sine laurbærblad.