Dugnad i egoismens tid

I programmet ”Typisk norsk” som gikk sin seiersgang på skjermene i 2004, ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord. Bare knepent slått av matpakke og koselig. Dugnad og matpakke er språklige relikvier fra en tid med nasjonal gjenoppbygging, solidaritet og skippertak, mens det siste er kom ridende inn i språket på ryggen av en stadig økende velstand.

Dugnadsbegrepet er ikke særpreget norsk, selv om gi gjerne trykker det til våre bryst når vi skal skryte litt av oss selv. Både i finske og finlandssvenske miljøer opererer man med ”talko” som er mye av det samme. Fra flere miljøer kommer nå små nødrop om dårlige rekruttering til dugnad, og at enkelte lag og foreninger er i ferd med å forgubbes. To av dem som har gitt, og gir, Bodøfolk gode, daglige opplevelser er gutta på Nyholms Skandse og Bodømarkas Venner (BMV). Ingen vet vel helt hvilket arbeid de lagt ned til fellesskapets benyttelse.

BMV har historie tilbake til 1982. Da ble forløperen Humørløypa AL dannet. Navnet er en forkortelse for HUnstad-MØRkved, og løypa ble bygd i årene 82-88 i en lengde på nesten en mil. Og da BMV kom til 1987 hadde de noe å bryne seg på. Bodømarka er over 150 kvadratkilometer, og er et rekreasjonsområde som blir omsluttet av byen. Vi har havet i front, og marka i ryggen. Det er i markas varierte topografi at en gjeng idealister har holdt på. Resultatet ser vi hver dag. Velpreparerte løyper, gapahuker og benker i et stadig større antall. Et lite samfunnsregnskap for BMV er interessant lesning. Da sesongen 2007 var over hadde de lagt ned 48 000 dugnadstimer til en samlet verdiskapning på rundt 15 millioner. Det er et enormt stykke arbeid utført i uselviskhetens ånd til fellesskapets beste. Det kunne nesten ha vært under Gerhardsen og Torp. 

Nyholmen var terra incognita til 1994. Kun en holme i innseilingen med ei lykt på neset. Det var liksom det hele. Havørna og Bodø/Glimt får ha meg unnskyldt, men i dag er skansen vårt fremste bysymbol. Sporene var nesten helt forsvunnet. Kun tegningene av ingeniørkaptein Friis fra 1810, og det var disse en gjeng entusiaster hadde å forholde seg til da de startet gjenoppbyggingen. Stein for stein. I den grad de fant den originale steinen. Siden skansen ble nedlagt i 1835 er mangt et hus i sentrum reist på gammel festningsstein, og tidens tann og en okkupasjonsmakt hadde lagt den nesten i grus. Nå ligger den der i alle sin prakt. Og de gamle gutter begynner å bli slitne. 

Både i BMV og på Nyholms Skandse. De trenger frisk blod, og folk som vil gjøre en ubetalt jobb i all slags vær. Det spørs om de får ønsket oppfylt. Om det ennå finnes unge lunger som kan gi dem det oksygen de trenger for å overleve? Borettslagene setter i økende grad dugnaden bort til andre, og fotballforeldre åpner heller pengeboka enn å komme i dugnadsknipe. 

Familien, nabolaget og lokalsamfunnet er snart tømt for oppgaver. De er overtatt av det offentlige. Folk har sluttet å løse problemer og utfordringer i samarbeid, og gitt grobunn for en sneversynt individualisme der vi snart er fritatt for forpliktelser og håndslag overfor hverandre. Gro Harlem Brundtland etterlyste nabokjerringa.

Hun er død. I hennes sted har vi fått sosionomene. Det blir lite dugnad av slikt.

Æ bæ snær

Dialektforsker og dr. art. Agnete Nesse har nedkommet med nok en bok om våre dialekter. Først gikk bergenserne under kniven, nå er det de unge bodøværinger som dissekeres. ”Bydialekt, riksmål og identitet – sett fra Bodø» heter boka, og viser utviklingen av dialekten i en by med stor tilflytting og vekst. Bodø er, som alle andre byer, befolket av innflyttere. Ur-bodøværingene, det vil si de som kan følge sin historie fra Hundholmen og fram til nå, er en eksklusiv klubb med nokså få medlemmer. De få som er igjen, holder seg til et pent riksmål. Den dialekt som er blitt snakket i byen er et kompromiss. Med innslag fra målførene i Beiarn, Gildeskål, Steigen, Misvær og andre områder. Og språket er i evig forandring. Spesielt blant de unge som til nesten alle døgnets tider lever i cyberspace.

Samtidig utvikler det seg et stammespråk. Petter Schjerven hadde et fantastisk program på NRK som het ”Typisk norsk”. Der gikk han blant annet inn i slang og avarter av osloensk. Når unge bodøværinger innleder nesten annenhver setning med "æ bæ snær”, så er ikke der mer kaudervelsk enn oslogrytas ”snaruattea?”, selv om begge nok trenger en forsker av Nesses format for å bli dekryptert.  Det samme kan sies om min generasjons uforståelige ”ty det!” til den latterlige bruk av gradsadverbene lite og mye. En diametral motsetning som vi i vårt stammespråk satte sammen til å bety alt fra ”ikke i det hele tatt” til både ja og nei. Denne semantiske galskap avgikk heldigvis med døden. 

En by kan være et skremmende sted for en ung innflytter. Rent språklig. Det har våre landsens forfattere opplevd. Og ikke minst de tusener av bondestudenter som flyttet på hybel for å ta sin examen artium. For en ungdom som kommer til Bodø arter det seg likedan i dag. Gruppepresset er stort, og konformiteten er blitt religion. Arbeidet med å bli kvitt de mest brysomme, og fonetisk skurrende ord starter fra dag én. Og etter kort tid sniker det seg umerkelig inn tonefall, ord og vendinger som man ikke hadde med seg ved ankomst. 

Redselen for å være annerledes er ikke av ny dato. Den er bare en annen variant av den virkelighet som møtte nordlendinger ved ankomst hovedstaden i etterkrigstiden. Der ble dialekten direkte stigmatiserende, og den forsvant da også fortere enn svint. Omslaget kom ikke før på 70-tallet da en nordnorsk identitetsbølge feide over landet. Men vi er ikke alene om å pynte på dagligtalen. Engelskmenn går på kurs i hvor de øver på intonasjon og lyder. Til slutt skal de høres ut som hallomannen på BBC. 

Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk. Det har utviklet seg gradvis, og det er ofte tilfeldig hvor det oppstår geografisk. Oslo er ikke landets språknavle, og den dialekt som snakkes i hovedstaden er bare en av mange østnorske. Nederlandsk standard er en miks av språket i byene Brugge, Antwerpen og Amsterdam. Høytysk sies å stamme fra Hannover, men er egentlig et kompromiss mellom dialekter i Mellom- og Sør-Tyskland. Italiensk standard er basert på dialektene i Toscana, og fransk på parisisk uttale. 

Alle fugler synger med eget nebb. 

Lite mye. 

Fellesferieforviklinger

Mens en av mine italofile kolleger tilbrakte sin ferie i selskap med mafiosi og banditter på Sicilia, var jeg i mer sedat selskap nord i støvellandet. Siden jeg for noen år siden praktisk talt sved av meg hodehuden i juliheten, er det nå å vente til juli er over her hjemme, for så å komme seg sørover. Det kan ha sine ulemper. På både den ene og annen kant.

Hjemme avvikler vi fellesfeie i juli. Den er et gammelt sosialt AP-eksperiment. Tanken var at alle bundne træler skulle opp av blygruvene og ut av fyrstikkfabrikkene, for deretter å danse i sommerens lys. I starten hadde de fjorten dager på seg, men etter hvert ble det utvidet til en måned. Og vel så det. Med det resultat at Norge står stille. 

Juli er den mest sedate måneden i året. Bare 1. juledag er mer dødens. Alt henger på halv åtte når alle stempler ut samtidig. Det må jo gå til helvete. Besøk en butikk i juli. Da kan du oppleve den mest spesielle handel noensinne. De som har peiling på hva som faktisk finnes av varer, er på ferie. I et land uten mobildekning. Ingen ansvarshavende er å få tak i, og det blir opp til unge vikar-analfabeter å hjelpe til. Det er som å be Stevie Wonder lose deg over Times Square.

Skal du ta deg en liten kjøretur, er veiene en evig strøm av re-invaderende tyskere på jakt etter gratis fisk. Sist de var her fikk vi faktisk betalt for maten. Og når noen kremmere i Lofoten krever inngangspenger for å bese et fiskevær, blir det et fryktelig rabalder. Da snur de kassevognene, og setter kursen for neste. Er de heldige kommer de seg kanskje ned på kaiene. Hvis ikke et EU-direktiv medfører at de, og vi, må iføre oss heldekkende verneutstyr og hårnett for å bese en ferskfanget torsk med hode og innmat. Men digresjoner av en side. Vi er ikke de eneste i Europa som avvikler fellesferie.

Italienerne er en egen rase. Deres verden er først mamma, deretter nær familie, utvidet familie, enda mer familie, landsby, kommune, region, provins, kirke og til sist staten og tyvene i Roma. Det betyr at alle drar hjem i august. Til pastagrytene og de tusenvis av landsbyfester som minnes enten en helgen eller et landbruksprodukt. I min lille landsby er det to helgenfester og to matfester i august. For henholdsvis kastanjer og artisjokker. Og italienerne stenger butikkdørene når de drar. Det får de mest absurde utslag.

Jeg kaller det den store sementjakten, og en helsikes blomsterkrukke var opphavet. Kvinnen hadde fått det for seg at en høyt plassert leirkrukke på ytterveggen kunne bli veldig koselig. Selv ikke negative bemerkninger fra stedets Carabinieri om hengende livsfare for gående, fikk henne på bedre tanker. Og da hun allierte seg med en blakk og murerkyndig nabo, var det bare å la kropp falle. Sement måtte skaffes.

Mandag 4.august gikk startskuddet. Det ble umiddelbar skivebom. Absolutt alle som handlet med sement på kyststripen fra Ventimiglia til San Remo hadde fellesferie. Vi navigerte gjennom et merkantilt brakkland, og i en nasjon hvis hus bare er stein og mur, var det ikke til å tro. Etter tre varme, lange dager og rekke høyspente invektiver, var det bare å innrøme nederlaget, for deretter å prøve seg i Frankrike. På et stotrende gymnasfransk fikk jeg jaggu tak i en sekk. Den ble plassert delvis under tak, og på natten åpnet alle himmelens sluser seg. Jeg trenger kanskje ikke å utdype resultatet?

Den neste morgen fant mureren meg stirrende tomt ut i rommet, som for mitt vedkommende lå mye nærmere enn resten av befolkningen. Men de ga vel faen i alt som het sement! De hadde ferie. Jeg ga opp til det plutselig oppsto et rykte. En butikk skulle holde åpent noen timer mandag 18! Etter mottoet “Hvis du går gjennom et Helvete; bare fortsett”, ble det til at vi dro nok en gang. Det var selvsagt bare visvas. Ikke et gram Portland ble utgytt. 

Men så. Mandag 25. oppsto hårdnakkede påstander om at sementmafiaen hadde åpnet portene, og plutselig kom alle ukers dissonanser mirakuløst sammen i fullkommen harmoni. I blaffet av eurosedler åpenbarte seg sekk på sekk med caementum. Opp kom krukka, og ned kom blodtrykk og ukesvis irritasjon. 

Aldri mer avanserte innkjøp i den italienske fellesferien blir oppsummeringen av denne ørkesløse aktivitet. De gamle romere visste noe om det for flere tusen år siden. Eventus stultorum magister est, sa de. 

Erfaring er den dummes lærer. 

Et studium verdt

Leter man i gamle filer, dukker det opp mye rart. Denne er fra 2003, og jeg har moderert meg litt i synet på både journaliststudenter og dialektknotet i NRK. 

Det svenske kongehus er vel ikke akkurat kjent for å rive snerken av grøten. Men i motsetning til vår egen parodi har de faktisk avlet frem et par åndsmennesker i sitt anegalleri. Prins Eugen ble etter hvert en habil maler, mens hans blåblodete og anemiske slektning Prins Gustav (1827-52) ble kalt ”sångarprinsen.”

Mine kunnskaper om livet på de forskjellige europeiske hoff er ikke hva det en gang var, om noensinne, men i mine leksika står Prins Gustav som tekstforfatter til den kjente studenterhymne; ”Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår”. Faen så lett for ham å si.

For nå er høsten over oss i all sine gulnete prakt, og med den, det årlige kalveslipp av sprenglærde og vitebegjærlige studenter som skal produsere ytterligere grå hår på forelesere og et desillusjonert korps av saksbehandlere i Lånekassen. For ikke å snakke om de nye drikke- og selskapsleker som årlig skal oppfinnes i bunkeren på Mørkved. Naboer til utdanningsinstitusjonen grøsser nå frem mot nye eksesser og decibelgrenser i sitt private Hank von Helvete.

Det lokale næringsliv ser ikke like mørkt på situasjonen. Snart raser det inn blanketter med firesifrede tall som umiddelbart vil få ustø bein å gå på. Det er ikke grenser på oppfinnsomhet når det gjelder å lure fra studentene de stakkers kroner de har tynt ut av stipender, lån og ett og annet godtroende legat.

Her er rabatter og studentpriser alle vegne, og når utestedene er hovedsponsorer for studentene, de på journalist inkludert, vil jeg tro at eierne skjeler til ølsalg og kasseapparat, og ikke til de eleverte tekstmessige bidrag. De må vi nok vente på til de subsidierte en gang kommer seg i jobb. Og selv da kan det bli et langt lerret å bleke.

Det jeg har sett og lest av de samme journalistspirer bare understreker behovet for en kraftig oppgradering av retteprogrammet i Word. Aller helst skulle vi lesere ha ønsket oss en fullstendig revisjon av funksjonen ”Autofullfør” i samme program. Da hadde vi kanskje skjønt hva de prøvde å klapre seg frem til.

Og de av skribentene som ikke havner i clinch med det skrevne ord, får boltre seg nede ved Eilertsenkaia. Der ligger NRK-bygget i erigert majestet, og spyr ut knot fra eteren åpner om morran til langt på natt. Spesielt de litt eldre på over seksti gir seg helt over når lokalnyhetene blir presentert i semantiske hallingkast, og på en blandingsdialekt som salige Ivar Aasen ville hatt store problemer med å stedfeste.

Har man intet annet fore en stille formiddag; slå på radioen og lytt litt på hva som utgytes. Jeg garanterer en særdeles morsom opplevelse. Og jeg kunne i samme slengen ønske meg mer matnyttige studentsponsorer enn lokale skjenkesteder. Norsk Språkråd og Logopedenes Landsforbund ville i en perfekt verden vært selvskrevne kandidater hvis meningen var å få kandidatene til å fremføre et forståelig budskap i skrift og tale.

Men bli nu ikke deprimert over en gammel grinebiters oppgulp. Det er et hardt liv dagens studenter lever. Det er ikke som i gamle dager. Da rakk studielånet til hva det var ment å rekke til. Nemlig bøker, hus og mat. Og noen fyll i ny og ne. Nå er prioriteringsrekkefølgen snudd på hodet.

Og derfor er det kanskje at dagens studenter overhodet ikke lar studiene komme i veien for utdannelsen. Til det er livet utenfor lesesalene altfor viktig. Så da blir det ekstrajobb på Rema, Rimi og de ymse vannhull byen over. I 1999 ble det foretatt en undersøkelse som konkluderte med at for å leve et anstendig studenterliv måtte man ha den nette sum av kroner 110.000 til rådighet. Og det hadde man jo ikke. Nå skriver vi 2003, og studentenes økonomiske situasjon er sikkert, om mulig, enda verre.

De bevilgende myndigheter på Løvebakken har etter hvert blitt presset til å øke studielånene til 96.000. Men fremdeles mangler noen lapper. Og de må jo fremskaffes på en eller annen måte. Og det går ut over fremdriften i studiene. Derfor er begrepet normert tid etter hvert blitt like meningsløst som amerikansk demokrati.

Jeg kan ikke akkurat slå meg på brystet og si at jeg har frekventert landets lesesaler i tide og utide. Rett nok har jeg vært immatrikulert både her og der, og leter jeg lenge nok vil jeg sikkert finne et gammelt Borgerbrev fra Universitetet i Oslo. Overrakt under oppsyn av Munchs feberfantasier i Universitetes Aula med sortkledde professorer i stram givakt.

Det ble aldri til at jeg startet på jusstudiet. Til det var min øvrige utdannelse alt for viktig. Men det var jo greit å inneha et studentbevis. Både SAS, NSB, Braathen og Widerøe viste stor grad av medmenneskelighet og lot oss arme bondestudentar under falsk flagg feire jul i nord med 50 % rabatt. Tur-retur. I flere år.

I tilegg har jeg faktisk bodd på to studenthjem. Også det med falske fjær og tvilsom legitimasjon. Det første, den beryktede Nordnorsken oppe ved Ullevaal Stadion var en hysterisk opplevelse. I sin tid ble rønna anlagt av kommuner i nord som ville ha et trygt sted å anbringe sin fremtidige åndelige kapital. Hvis bygget står den dag i dag, er det en stor entreprenørprestasjon. Maken til lurveleven og broget forsamling skal man lete lenge etter.

Deretter stod Bjerke Studenthjem for tur. Nabo var travbanen. Der ble grunnlaget for et par års liv med hasardspill og gambling lagt. - Og der gikk starten, messet de nasale løpskommentatorer hver onsdag og søndag, i et tempo og toneleie som hadde de inntatt en halv boks Valium før første løp. Og Gud vet?

Men moro var det. Vi var opptil flere beboere som hadde det riktig så spennende med magre studielån over hvite duker flankert av gangstere i alle avskygninger. Her flagret tusenlapper som snøkov i januar alt mens varm- og kaldblodige øk slepte seg frem til sensasjonelle 15 i vinnerodds.

Og hva skulle nå dette ha med studier å gjøre? Ingen ting. Og det merkes på purrebrevene fra Lånekassen. Og på fjorårets ligning. Selv kom jeg høvelig bra fra mitt korte opphold i Academia. Et beløp på 42 000 er nå ikke blitt større enn 160 000, og det er jo ikke så verst. Forholdene og renteføtter tatt i betraktning. 

Verre er det for de av mine gamle hestevenner som brukte seks år på første avdeling jus. Og det til tonene av 360 000 rentebærende kroner med første forfall på begynnelsen av 80-tallet. De deprimerende og astronomiske beregninger hva angår kvartalsvise avdrag på en slik lånefinansiert luksus overlater jeg til landets lærde sosial- og bedriftsøkonomer.

Hvis de noen sinne ble ferdig og kom seg i jobb. Deler av vår nasjonale økonomi tyder ikke på det.

4H på signingsferd

Jeg kom over noen gamle bilder her om dagen, og blant dem ett av nå avdøde Knut Hoff. Jeg hadde den glede å bli kjent med ham. Og hans kumpaner Hals og Horsdal. Den tid vi var på bokturné sammen. Tiden går. 

Jeg synes å tilbringe mer og mer tid sammen med godt eldre mennesker. Ikke at jeg bevisst søker dette geriatriske samkvem, men etter å ha blitt kjølhalt i 14 dager på et maritimt seniorcruise, er jeg nå midt ute på en såkalt boksalgsfremmende turné sammen med de tre røvere Hals, Hoff og Horsdal. 

Årsaken er at vi er utgitt på samme lokale forlag. De tre H-er og undertegnede som Hund utgjør derfor et lite, litterært 4H. Det medfører en del arbeid som signering av de respektive verk, og i de eldre herrers oppfinnsomme vokabular blir dette fort til en signingsferd. Det er snart bare velsignelsen som mangler, men da de er på fornavn med alle geistlige i hele Nord-Hålogaland bispedømme, er det nok bare et spørsmål om tid. 

I disse fimbultider kan de ukentlige boksigneringer være en svært så hustrig opplevelse. At Shirley ikke har frosset i hjel for lenge siden er meg et mysterium. Men så fort vi har benket oss i et iskaldt Glasshus, stimer det kjøpelystne rundt de eldre moromenn. Spesielt den selvutnevnte kanonér og Obergefreiter Horsdal er et evig oppkomme av ideer. 

Her forleden satt han krumbøyd over sitt arsenal med kalligrafiske fjærpenner og formulerte tunge slagord som ifølge ham selv ville øke salget av herrenes Røverhistorier med 300 prosent. Det første var nokså enkelt, og gikk ikke helt inn hos målgruppen som kom slepende på ferske Rimi-poser; Kjøp 2, betal for3!

Men den som tror at han ga seg med første sverdslag, han kjenner ikke den selvsamme Horsdal. Om ikke salget gikk til himmels, så opplød en unison latter til himmelen da hans andre forsøk lød; 

Kjøp 2, og få en utstoppet spekkhogger på kjøpet. 

Og oppmuntret av tilbakemeldingen forfattet han likegodt et nytt opprop: 

Kjøp 3, og få et bilde av en ung og naken Hoff på isbjørnskinn. 

- Det e godt retusjert, smetter Hoff inn, og de ler godt både de unge og litt eldre Bodø-damer som aldri synes å få nok av trekløveret. Og har man ikke helt visst hvem de var, så er denne troika bedre informert om byens innvånere av begge kjønn enn samtlige byråkrater hos både Kemneren og på Folkeregistret. 

- Dæven, æ huske æ dansa med ho dær, kan plutselig Hals meddele mens Hoff setter kaffen i vranghalsen i ren iver etter å meddele at - det gjør pinadø æ å. Og da er de ustoppelige. Anekdote avløser anekdote, og om de har løyet så lenge at de selv tror på det, vites ikke. Men de mest fantastiske historier fremføres med patos og innlevelse, og er det ikke tjyvløgn så er det i hvert fall ikke langt fra sannheten.

De har vært innom et utall yrker i sitt lange liv. Hoff er nok den mest bereiste med tjeneste som presseoffiser i Libanon, og den mest uforferdete. Hans vågale, og til dels uvettige stunt i de gebrekkeligste farkoster kunne fylle flere bøker, fra padling i badekar til opptil flere spektakulære havarier på land og hav. Han er berget fra en sikker vanskjebne ved flere anledninger, og er vel det nærmeste man kommer en svært god kjenning av både politi og Redningssentral.

Og Hoff er ikke ny i bokbransjen. Han er utgitt før, medlem er han av Nordnorsk Forfatterlag, og jeg fikk anledning til å studere hans siste opus ”Hr Hagenbecks orgelmusikk” da vi for en stakket stund var kommet oss inn i varmen på City Nord. Utkommet i 250 nummererte eksemplarer, med egne fantasifulle illustrasjoner og glanset omslag av Hieronimus Bosch burde jeg visst bedre enn å spørre hva den handlet om? 

Etter bare kort tid gikk det opp for meg at selv sujettet var mer surrealistisk enn Salvador Dalis villeste feberfantasier. Bare Horsdals fremvisning av sin siste salgsutløsende plakat om en boks gratis surstrømming, berget meg fra å måtte formateres på nytt. 

Og nu er Hoff akkurat ferdig med en barnebok om en sjiraff som har rømt fra et russisk sirkus. Den arme sjiraff ender etter hvert opp som brannstige i Bodø, og jeg foregriper vel ikke begivenhetene hvis jeg antar at den kommer til å fylle et darwinistisk tomrom. 

For en innflytter er de et sant skattkammer av byhistorie. De må kjenne alle i samtlige slektsledd fra da byen het Hundholmen, og frem til våre dager. De er på hils med alt som kryper og går. Og skulle en av herrene ikke ha det 100 prosent klart for seg ”kem han e unna”, så iler den som virkelig vet til med utfyllende informasjon slik at ingen krok er mørk.

Deres dag er fullpakket av møter og avtaler, og midt i en signering kan Hals bli borte. Bare for plutselig å dukke opp igjen med nisselue over et vidt gap i en haug av rødmussede medlemmer av Bodø Håndverkersangforening. De andre to leer ikke på hodet.

Så ble da kanskje ikke 4H-mataforen så gal allikevel. De har både hode, hjerte og hender så det holder.

Nu får vi alle håpe at helsa også holder. 

Lenge.

Arv og dårlig miljø

Syv av ti nordmenn kjenner mennesker som har opplevd varige familiekonflikter når arv skal fordeles, skriver Dagens Næringsliv. Og de burde vite det, leverandører av finansnyheter og sladder fra Parnasset som de er.

Vi litt mer ubemidlede har ledd lenge i skjegget når skipsreder Fred. Olsen og hans broder Petter nu i snart tredve år har slåss om både mors- og farsarv. Her krangles ikke om adgangsdokumenter til ei nedbetalt BBL-leilighet. Nei, her er milliarder og Munch-malerier i skjønn forening.

Men man trenger ikke ha en formue med seks eller syv sifre etter komma for å havne i trøbbel. Noen ganger er det evig nok med mormors gamle rokk. Etter nabokrangelen står arvetvistene som en garantist for ramponering av det som ennå måtte være igjen av samhold i samfunnets minste sosiale enhet.

Vår Herre måtte øyensynlig ha grunnet litt på dette. Talen han holdt i anledningen fyller flere sider i Matteus’evangelium. De som fremdeles stemmer KrF vil vite å finne den i kapitlene 5, 6 og 7. Vi andre får nøye oss med et utdrag. Dette sier Herren;

«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»

Nu er det dessverre slik at de færreste av oss velger å følge hans finansrådgivning. Litt utgått på dato er den nok også, da de neppe hadde arveavgift verken i Sodoma eller Gomorra. For aldri i vårt lands historie har det blitt samlet mer lader enn nå. Både på, og under jorden. Upåaktet både rust, møll og en og annen tyv.

Det er først når disse lader skal fordeles at hans motpart, han Tykje, kommer inn i bildet. Etter decennier med krangel, har vi tatt opp i det norske språk en dekkende beskrivelse på fordelingen av bo: Hushelvete.

De med særdeles god råd og et kobbel av advokater har det litt enklere. I de kretser er det aller meste på papiret. Bare åtte prosent av befolkningen har skrevet testamente, og de hører sannsynligvis alle sammen hjemme her. 

Resten står overfor det samme problem som Alexander den store. Hvordan løse den gordiske knute? Den som kunne ha løst opp i flokene er av forståelige grunner ikke å få i tale, og det blir opp til arvingene å rekonstruere.

- Mor ville det, og far sa det, og jeg husker at onkel sa at det skulle jeg ha.

Men se, det er det ingen andre som husker. For er det én ting vi vet, så er det at hukommelsen er selektiv. Vi husker det vi vil, og resten har bare ikke skjedd! Det krangles om alt fra den gamle kaffekverna til Petromaxen i uthuset. Aldri har det blitt vist slik rørende omtanke om det som for bare noen uker siden ble betegnet som ”gammel mannskit”. 

Og aldri er vel nostalgien større enn når man med knyttede never bivåner resultatet av genitorenes hamstring av kreti og pleti. Og har vi det fullt i gjemmer og lader, så blir det uutholdelig når man skal tømme en gammel, ugift onkels hus for gods og tull. Vi innrømmer det ikke, men det bor en skrotnisse i oss alle.

Og kanskje aller mest i kvinnene. De samler på alt, forvaltere av følelser og den sanne nostalgi som de er. Broderier og gamle kjoletøy. Lampeskjermer og porselenstallerkener med både Maud og Märtha, de eldre. Nipp og napp. Og de får det til å høres ut som at det ikke tar plass i det hele tatt. Rørende enige om fordelingen er de også. Tilsynelatende. Helt de kommer i egen heim og får tenkt seg litt om.

Vi menn vil gjerne ta vare på noe praktisk. Slik som en halv tonns slipestein med understell. Forskjellig verktøy som vi ikke vet hva skal brukes til. Og den gamle handvogna fra låven som kan komme godt med i et knipetak. Og selv om eldstemann ikke engang har begynt å planlegge hytte nummer to, så ser han monn i fjorten fag gisne dobbeltvinduer. Og broderen, som virkelig hadde bruk for vinduene, må gi seg for overmakta og ender opp med et spett som han hadde fra før.

Dette studium i en av menneskets merkeligste sider, kan ikke ha gått upåaktet hen. Derfor ikke rart at noen arvelatere tyr til en annen ytterlighet. For bare få år siden var alle landets aviser fylt av historien om elghunden Buster som ble rentenist og huseier da matmor vandret heden.

Ikke nok med at Buster kunne lepje elgelikør resten av livet, mellom fem og syv millioner gikk til hjemløse dyr. Og et og annet menneske i nød. Donator Randi Kveim (87) var i sin tid innblandet i en opprivende arvestrid, og det var for å unngå en ny feide i familien at hun testamenterte bort hele sin store formue.

Men det finnes andre metoder for å unngå denne elendigheten etter ens død. Grunnlegger av The Food and Wine Society, André L. Simon, hadde en av Englands beste og største vinkjellere. Og i sine siste år satte han alt inn på tømme den. Han klarte det nesten. Da han døde, lå det tre flasker igjen.

Bruk mens du lever. 

Likskjorta har ingen lommer.

Aromaparodi

(Vin er godt. Men det er faktisk bare et jordbruksprodukt. Ikke noe åndelig som prinsessen har intim kontakt med. Denne er noen år. Men som vin, blir det bedre med litt lagring)

Spesielt på sene lørdagsnetter beskyldes jeg ofte for å benytte meg av ord og vendinger som ikke inngår som statarisk pensum ved våre videregående oppbevaringsanstalter. Og det er jeg faktisk litt stolt over. Skulle jeg ha fremført mitt ærend etter normene i dagens norskundervisning, kunne jeg like godt ha gått over til døvespråk og semaforering.

Så er jeg da også oppvokst med hva man litt nedlatende kaller kadaverskolen. Rød-blyanten gikk varm hvis man foretok seg språklige sprell som lå utenfor de linjer som samfunnet den gang trakk opp for korrekt behandling av det norske språk. Selvsagt kan man bli fristet til utstrakt bokstavonani, men et søndagsord i all grå mandagstristesse frisker bare opp.

Men hvis jeg og mine skrivende kolleger har en hang til å pynte et inserat med noen fargeklatter hist og pist, så blir vi for ingen ting å regne mot de virkelige ekvilibrister i bransjen. Politikere kommer som nummer to, men som nummer én på Tåkefyrste-toppen troner vinskribentene.

Under en nokså påkrevd opprydding i et lass av hjemløse bøker, kom jeg forleden over det første vinkart som i 1981 skrev til en restaurant jeg drev i Oslo. Vi startet opp med 100 viner, og disse måtte på en eller annen måte bli presentert. Resultatet ble en egen ”bok” på 26 sider med fyldig informasjon om druetyper, vinmerker, produsenter og vinproduserende land. 

Alt kledd i en særdeles nøktern språkdrakt, og det ble både litt rørende og flaut å lese hvilken  omtanke våre gjester ble til del.  På første omslagside skriver jeg følgende;

- Siden vi fører over 100 merker ser vi det som vår plikt å informere Dem om vårt utvalg. Ord som lagringspotensial, stor kropp, bouquet, stoffrik osv. er vanskelig for en ikke-kjenner å forstå. Vi har derfor valgt å presentere våre viner på en annen måte.

Men hva har skjedd på disse 22 år? Mitt lille forsøk på å avmystifisere både viner og vinkart kunne like gjerne vært ugjort. De som er satt til, eller som har opphøyd seg selv til å informere det norske folk om Vinmonopolets tilbud av viner, har virvlet seg inn i en språklig støvsky. I stedet for å presentere lettfattelig informasjon til den jevne vindrikker, kaster de blindt rundt seg med ord og uttrykk som kun egner til å forvirre.

Det har alltid vært noe litt snobbete og elitepreget over vinbransjen. Agenturene for de største vin- og brennevinsmerker innehas fremdeles av en krets vinagenter med adresse Oslo Vest. Informasjon og smakinger gis til en nøye utvalgt krets av innvidde og likesinnede, og det har falt i avisenes lodd å informere allmuen. Noe er bra, men jevnt over feiler de kapitalt.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig å beskrive en aroma. Og med hvilke ord skal man beskrive hvordan de forskjellige vindruer smaker? Rett nok er vin kompleks materie, men man trenger ikke å gjøre det til en hovedfagsoppgave i ønologi. 

I Dagbladet er det min tidligere stamgjest Bjørn Lyng som styrer vinspalten. I de dager arbeidet han med utenlandsdistribusjonen av avisen, og utallige besøk i Spania var opptakten til hans glødende interesse for vin. Vi hadde mer enn én smaking av både dette og hint, men jeg kan ikke med min beste vilje huske at vi noen sinne diskuterte viner på den måte som han presenterer dem i sin spalte. Hør bare her;

- Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1994, Rioja. Spania. Kompleks duft av eikevanilje, tørkede frukter, tobakk og lær. Moden, fyldig og velbalansert smak med elementer av svisker, lakris og sjokolade fint avstemt mot et syrlig trepreg. 

Ikke småtterier! Hvordan i all verden skal vi finne ut av dette? Man kan jo selvsagt gå til innkjøp av en litt romslig morter. Heri drysses litt vanilje, litt eikespon fra Kondomeriet, noen Sunmaid rosiner, ei klype Rød Mix og ei skinnfille fra en utslitt skinnjakke. Det hele støtes frenetisk, og denne eksotiske pesto inhaleres under andakt. Og jeg skal se de flimmerhår og det sarte snyteskaft som filtrerer alt dette!

I Vinforum er Arne Ronold om mulig enda mer oppfinnsom. Her er noen smakebiter i kategorien duft: 

- Preg av mørke bær, gress og coladrops. Uttalt duft av skokrem og eik. Anis, fat, hud, edeltre, streif av jord, sorte oliven, trøfler, hint av sedertre, varme teglstein, stall (!), modent kjøtt, rå potet, preg av gasbind, innslag av høstløv, streif av petroleum, blyant og tobakk.

Ikke vet jeg hvor man skal få fatt i verken trøfler eller varme teglstein. Gasbind og petroleum er i handelen, løv er det plenty av i Rensåsen, og Abelsen skaffer sikkert sedertre fra Det Hellige Land hvis man spør pent. Så kan man jo gi seg sniffingen i vold. Men jeg er redd for at en vanlig dødelig vil komme til kort mot dette eksotiske potpurri.

Og når jeg leser ting som sitert ovenfor minner det meg om en gammel hedersmann som endelig hadde manøvrert seg til en posisjon som formann i et lokalt fiskarlag. Hans litt uheldige jomfrutale lød som følger;

- Æ står her i dag som  avløpsrør for det som rør sæ i feskarn sitt indre.

Vinskribentenes avløpsrør er ikke så verst, de heller. 

Forsøk på ønskeliste

(Om bare noen måneder er det jul igjen.... Måtte bare ta fram dette hjertesukk fra anno dazumal.)

Forsøk på ønskeliste

- Æ hold’ på med ei ønskeliste, sier min sønn sånn helt en passant under et at sine daglige raid i kjøleskapet. Og jeg skutter meg i sofaen og mer enn aner at nu får tusenlappene større vinger enn det største Always Ultra. Men det gir meg faktisk en idé. Hva om jeg skrev en ønskeliste for en gangs skyld? Avspist med slips som man er blitt i decennier.

1. En ny ullgenser. 

Dette har plaget meg i mange år. Jeg og en god venn leide en gang en leilighet i Leif Aunes vei. Det endte i tilnærmet katastrofe med underskriftskampanje for å få oss ut av området, da begrepet fargerikt fellesskap og stadig døgnvillhet var ukjente begreper i Nedre Rønvik. Et av våre siste gjøremål før vi flyttet, var å vaske klær. Fattige som vi var, og med sterke prioriteringer mot fluider, eide vi ikke vaskemaskin. Det ble å benytte byens eneste Vasketeria. 

For to som var oppvokst med mødre og andre litt eldre kvinner rund baut, var dette et uutforsket territorium. Men det gikk forbausende bra med alt som var av bomull. Og da vi stod igjen med en søppelsekk med hjemmestrikkede og Prinsen-innkjøpte ullgensere i alle tenkelige fasonger og mønstre, var det at overmotet tok oss. Inn med alt. Minste temperatur, og easy does it. Ut kom de sånn noenlunde i fasongen, men vi kunne ikke dra de med oss hjem i søkkvåt tilstand. Det ble til at vi kjørte dem en runde i tørketrommelen.

Den første som ble dratt ut etter hårene, var den siste fra min daværende kjærestes hånd. Den var strikket i både tynt garn og på tynne pinner. Det hadde jeg observert over en lengre periode. Kjærlighetserklæringen fremstod nu som en tovet ulldott, og stod av seg selv med to stive og korte ermer i anklagende positur overfor dette amatørmessige forsøk på å gå Garderoberenseriet i næringen. Ikke mindre enn ti stykker av sorten, likelig fordelt mellom vaskeekspertene, ble stedt til hvile i nærmeste søppeldunk. Og tildragelsen måtte ikke nevnes. Ble vi utesket om manglende ull-holdig garderobe, skulle vi svare at vi dessverre var blitt bestjålet.

Siden har jeg vært tilnærmet fri for ull mot huden. I år ønsker jeg meg en ny. Den skal i vaskeøyemed forbli uberørt av (mine) menneskehender.

2. Strømavbryter

Når et legeme senkes ned i vann, ringer telefonen. Og når man sliten og litt avbala en ettermiddag skal dra pleddet over strupehodet, bryter tredje verdenskrig ut hos en hjemmeværende tenåring nettopp ferdig med rekruttskola. Det skytes og datakriges slik at tapetet på andre siden av slagmarken krøller seg. 

Da er det man skulle ønske at det fantes en hendig liten trådløs dings med én bryter på. Den skulle med en enkel manøver mørklegge skjerm og datamaskin. Eneste levelige tilholdssted ble da utendørs. Slik kunne man la roen senke seg og kropp atter falle.

Jeg ønsker meg en slik. Sterkt.

3. Dusjdreper

I serien ønske-dingser er jeg nu kommet til en innretning som kunne fjernstyres fra sofaen. Den skulle sende signaler til dusjen og slå av varmvannet etter at avkommet hadde stått der uvirksom i fem minutter. Eneste alternativ var da å måtte stå i dagdrømmerier og hestsove under kaldt vann. Det ser jeg ikke helt for meg.

4. Remedier mot røykesug

Det finnes snart medisiner og vaksine mot alle lidelser mellom isse og fotblad. Ekte som imaginære. Men ikke Fanden om noe legemiddelfirma klarer å finne opp en pille som fjerner røyksuget for kortere eller lengre tid. Heller ingen av de utallige produsenter av naturmidler som skal hjelpe mot alle plager der skolemedisinen kommer til kort. 

Tenk for en velsignelse for alle utesteder som i disse dager sliter med røykere som ikke kommer til byen før ti minutter før kranene stenges. Omsetning og trivsel ville gått i taket. Men det blir vel med drømmen. Jeg får heller ønske meg et Høybråten-tomt Storting. Der er nok litt mer innen rekkevidde.

5. Isfrie bilruter

6. Akselererende global oppvarming. 

Dette er to sider av nesten samme sak. Jeg er lei av å fryse. At Maldivene og halve øyfloraen i Stillehavet vil forsvinne når havet stiger, får så være. Pittoresk fattigdom i 30 grader pluss kan man faktisk oppleve rett over Kjølen på Pite Havsbad.

7. Ulysses i kortversjon

Nesten alle jeg kjenner har bøker. Noen har opptil flere tusen. De aller fleste har Ulysses av James Joyce. Verdens mest kjøpte og uleste bok. Etter Bibelen. Jeg har begynt på den fem ganger, men nu er jeg lei. 

Så nu vet dere beskjed. 

Jeg lever i håpet.

Alderstillegg

Det er et uomgjengelig faktum. Årene sniker seg av gårde, og plutselig stirrer man 62 og AFP i kvitøyet. 

Boken Life begins at 40 må være det mest idiotiske som noen gang er skrevet. Tittelen ble umiddelbart plukket opp av refuserte i alle land, og brukt som en mager trøst for at man hadde blitt avvist på det mest utspekulerte i alle herrens år. Ytterligere tragisk ble det da det viste seg at forfatteren, Walter Pitkin, var 63 år da han skrev boken.

Knut Hamsun, derimot, hadde sine lyse øyeblikk. Hans tristesse er et eksempel til etterfølgelse. Han er i det minste ærlig når han i ”Den siste Glæde” skriver at;

- Når man er femti Aar, begynder Syttiaarene. 

Det har jeg litt motstrebende tatt inn over meg. Et sted begynte forfallet, og her har det manifestert seg på så ymse vis.

Det startet vel egentlig med en morbid interesse for dødsannonsene i lokalavisene. Plutselig fant jeg meg hengende over slektenes gang lenger enn normalt hos en presumptiv åndsfrisk førtiåring. Og slik har det bare fortsatt. Jeg burde ha skjønt tegningen allerede da.

Neste unaturlige trinn ble interessen for slektsforskning. Rundt tusenårsskiftet hadde jeg opparbeidet meg en djevelsk innsikt i alle slektsdatabaser som fantes på nettet. Interessen rundt mine forfedres liv og levnet ble en besettelse, og siden har det bare aksellerert til jeg nå har børstet støvet av en rekke ur-genitorer.

Men det er på egen kropp man kanskje best føler hvordan alderen tynger. Bokstavelig talt. Etter å ha hatt en kroppsindeks som en Belsenfange, har det skjedd alarmerende ting rundt min midje. Fete sauser, godt smør, marmorert kjøtt og en og annen hel eske med Kong Haakon til kaffen, gjør at jeg i oppblåste stunder minner om ei velfødd nise.

Hva er så botemiddelet? Min aversjon mot trening i alle former gjør at jeg skal være døden nær før jeg løfter av røret og ringer til Stamina Hot. Bare navnet gir meg frysninger. Det er som om klientellet er utelukkende kjernesunne sylfider med stål i både bein og tarmer. Og ikke en dissende haug av likesinnede som i det lengste nekter å ta inn over seg at solen er i ferd med å gå ned over de tidligere så yppige berg og daler.

Det finnes dessverre ingen vei tilbake. Det er naturen som taler. Og ikke i tunger. Den må vi nok lytte til enten vi vil eller ei. Jakten på evig ungdom har antatt dimensjoner som var utenkelig for bare få år siden. I kjølvannet av et deflatert selvbilde, fremhjulpet av media og en industri som lever av å selge evig lykke, foregår kampen for å sette kropp og hode tilbake til en tid man for lengst har forlatt. Men man kan ikke sette livet i revers. 

Det har de tv-serier som lever av denne villfarelse til over- og undermål demonstrert. Jeg vet ikke hvilke krefter de representerer eller hvilke mål de har, men å eldes er faktisk blitt en tilstand vårt moderne samfunn skal ha seg frabedt! Næringslivet inkludert.

De grelleste eksempler har vi fra USA, selv om vi hinker raskt etter i Europa også. Der har tuklingen med en naturlig prosess frembrakt en rase av oppstrammede lik som ser ut som avmagret tørrfisk. De griner mot oss med et kranium som på gamle dagers jodflasker, stikkende frem under en hud så tynn og transparent som skummet melk. Og ligner de ikke på likkledet fra Torino, så er de så fulle av Botox og andre uhumskheter at de holder på å revne.

Hvis dette skal bli det naturlige, så skal jeg bære mine ekstra fem kilo med stolthet. Min alder likeså. Jeg skal drite i hvis det snart sniker seg inn en viss anemisk kreativitet i syntaksen, og la humla suse.

Resultatene av en irreversibel prosess vises aller best når man prøver å skjule dem som mest.

Lord og Lady 40

Jeg liker å pusse opp. Også i det henseende er jeg heller ikke helt normal. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at malerarbeid, både i hvite og sorte former, har brakt såvel mat som drikke foran mitt sultne og tørste nebb. Men jeg har også opplevd oppussingens tragikomiske sider. Flere er de som i sterk grad av oppløsning har ringt meg midt på natta. Om de muligens kunne få noen gode råd før svigermors trussel om tvungen megling blir et faktum før uka er omme? Derfor, i stor sympati med dem som hater dette årlige nerveslit, her er en rapport fra renoveringens bakgård.

Det må være vårsola som gjør det. Oppad stolpe og nedad vegge sildrer den nådeløst gjennom tolags Termopan, og som på røntgen fremstår fjorårets venstrehåndsarbeid. Dårlig sparkling, ditto pussing, krøllet tapet og skjolder alle vegne. 

- Vi e nødt te å puss opp! sier plutselig interiørkonsulinnen bak sin stabel av KK, Maison og Bonytt. Høylytt fabulerende om gamle maleteknikker og forlengst avglemt al fresco, decoupage og tempera. - Det va den våren.., tenker resten. Deretter, kan det i verste fall, gå slag i slag.

Nå skal 200 kvadrat vegger fargesettes. Det klippes i gardiner og tekstiler. Glansete, glorete og artistisk fargesatte brosjyrer gir ny inspirasjon opptil flere ganger i timen. Det legges syverkabal med mikroskopiske fargeprøver, og opp går den på et vis. Tapet til spisestua blir tatt ut. Og når man endelig, i tilsynelatende harmoni og fargerikt fellesskap får bestemt seg, har man krysset Rubicon. Nå får det blære eller briste!

Deretter skjer ting i et rasende tempo. Malermester Haugen og Bendixen er bare å glemme. De har for lengst lagt ned. Så etter ørkesløs traving på gamle Bygg & Bo, som i følge en blåruss ved Kooperasjonens hovedkontor, heretter skal gå under navnet Coop Mega Obs Prix finnes det faktisk maling. Var frustrasjonen stor da man la ut på denne årlige ekspedisjon, blir den ikke mindre av de evige kjedereaksjoner i Fargeland. Og til tonene av flere tusenlapper, velvillig mottatt av en tildels fargeblind betjening, pakkes årets avlat ned i tilforlatelige plastposer. Lite vet man at deri slumrer et meget potent ekteskapelige løsemiddel.

"Farlig ved innånding! Sørg for god ventilasjon, eller egnet åndedrettsvern!". Tydeligere kan ikke Jotun få sagt det. 
- Æ må ju førr faen få pust! mumler en utpint og nedstøvet malermester, og flår av seg sin vatterte og ganske så pessarlignende støvmaske fra i fjor.

Men det er som oftest på morgenen etter den nest siste dag, at alt går fryktelig galt. 
- I himmelens navn! 
En lutret Lot står som kontaktlimt til tarketten, mens hans hustru gestalter en kjent saltstøtte i sitt høyst lokale Sodoma og Gomorrah. Tapetet ligger anføttes opprullet som forstørret høvelspon mot nymalte tak- og gulvlister. Og fargene da? De har gjennomgått en dramatisk metamorfose, og fremstår nå i sine nye og sjokkerende vannbaserte gevanter. Rødt er blitt rosa, mens blått ble turkis, grønn stær er nå blitt grå.

Ingenting bringer en plaget, men sindig malermester mer dramatisk ut av fatning enn når en kort og hektisk karriere i interiørdesign avslører seg i all sin brutale utilstrekkelighet. Saltdalskassetten blekner i sammenligning. Da smyger seg på lette fjed, de ellers så nerve- og kjeftsterke barn, og søker skyndsomt asyl i sine respektive bombete rom. For derfra, en gang, å komme tilbake for å telle levende og døde. Og når endelig skyld er likelig fordelt, og tordenskyene har passert, viser det seg at her har en svensk ånd svevet over vannene. Det er av sitt broderfolk man skal ha det!

Som nummer én på listen over " Katalysatorer på Den Norske Kjernefamilies oppløsningsprosess" troner også i år: "Montering av IKEA-møbler". Intrikat flatpakket med manglende bruksanvisning merket "Jag trivs bäst i tusen bitar". Dette fenomen har vi levd med siden Arilds tid.

Men har noen hørt om NCR? Natural Colour System? Ikke? Vel. I sin iver etter å gi oss ytterligere bevis på sin bisarre form for humor, grunnla nabofolket Den Svenska Standardiseringskommisjon. Her ble en rekke krute gode farger med forståelige navn tildelt kryptiske tall- og bokstavkoder. Eggehvit ble 0502-Y, mens oker seiler under minst syv forskjellige flagg. Vel og bra. Men så skulle fargene fotograferes, trykkes på papirremser, for deretter å eksponeres til en intetanende verden. Og først, selvsagt, til oss!

Legg en 3 x 2 cm. fargeklatt på 70 kvadrat gammel tapet, og se hvilket bilde du får dannet deg av fremtidens vestvegg? Men miniskul skrift blir vi advart mot ikke å ta fargeprøvene som gudsens sanning. Men har vi tid til å lese alt med små skrift? I vår rastløshet og generelle uro over tings tilstand, de være seg fra så vel plante- som dyreriket, snurrer vi rundt vår egen akse. Tidligere kunne vi ikke gjøre noe med klimaet. Takket være en ikke-fungernede Kyoto-avtale, kan vi ikke gjøre noe nå heller. Derfor tvinges vi inn i våre hermetiske hjem, og der blir vi sittende og glo apatisk i sjette veggen etter et knapt syvtimers pliktløp på jobb.

Og vi går lei. Rundt halvparten av alle inngåtte ekteskapsløfter foran Gud og hvermann, brytes i gråt og tenders gnidsel. Samboerforhold er for flyktige til å bli fanget opp av Statistisk Sentralbyrå. Derfor ville det være fullstendig naturstridig hvis noe så livløst som fjorårets farger og innredning skulle overleve en lang høst og en svart vinter.

Er det rart at manien med oppussing ble folkehobby nummer en? Og ikke for å strø salt i åpne sår. Snart er det konfirmasjon!

Om menn og mus

(Denne er noen år, og er ment som en advarsel til dem som måtte finne på å gi seg ut på denne galei.)

Første Mosebok forteller om vår tilblivelse i denne jammerdal. Etter at e-verket hadde koblet strømmen, skapte Vår Herre mannen av støv fra jorden, og kvinnen fra ett av hans ribbein! Hvem sa at donering av kroppsdeler og plastisk kirurgi var av nyere dato? Siden tidenes morgen har altså kvinner påført oss sår og skavanker. Først på kropp, og siden på sjel. I den grad vi har noen sjel. Skilsmissetall og fulle krisesentre tyder kanskje ikke på det.

Da så Adam med lett slagside og åpent sår i brystkassen, endelig fikk summet seg, var det for sent. Der og da startet kampen mellom kjønnene. Det måtte bli ren walkover. Et stakkars vesen tuftet på støv mot et annet av bein. Rått parti. Siden har det bokstavelig talt bare balla på seg, og nå står mennene på den Tarpeiske Klippe. Ingen ting er hellig for det annet kjønn, og med sitt tykke subkutane fettlag og overlegne psyke, faller vi som aks for sigden.

Det er nyere forskning som har fått ned på papiret det menn alltid har følt. Innerst inne. Hele tiden. Fra Edens Hage til Temptation Island. Vi tåler ingen ting. Ikke smerte, ikke kulde, ikke krangling. Å vise følelser blir for pinlig. Når så du sist en mann i varm og fortrolig samtale med en artsfelle om livet, kvinnen og kjærligheten? Det ville være direkte ødeleggende for vår image, og vi grøsser bare ved tanken.

Hvem hopper ut mellom isflak og bakser rundt i sørpa som var de i sitt naturlige element? Hvem føder barn utpint i bekkenløsning og andre unevnelige diagnoser nedentil?  Ikke vi.  Jeg er overbevist om at skulle vi ha født barn, så hadde menneskeheten opphørt å eksistere etter få generasjoner. Enten det, eller så hadde abort vært ett av sakramentene. Det hadde vi nok fått til, den tiden da vi rådde grunnen alene. 

Nå lever vi menn på tampen av vår egenproduserte tilværelse. I århundrer har vi oppført oss som om vi var det sterke kjønn. Testosteronet har fått oss til å gå helt over stag. Halve avsnittet i ordboka som begynner på M, omhandler oss. ”Mann for sin hatt, mann over bord, manntall, manndom, mannskap og mannsterk”. Slik fortsetter det i det uendelige. Nu får vi straffen.

Verdensdoktoren, vår egen ferme Landsmoder, er kvinne. Selv om hun Harlem. Rikspolitisjefen ser forbausende kvinnelig ut, sin pisk og lærstøvler til tross. Tunge statsrådsposter er besatt av kvinner. Kristin Krohn Devold fører krig både hjemme og ute. Kvinner bestemmer over utdanning, sosiale spørsmål, asylpolitikk, samferdsel og utvikling i fattige land. Og selvsagt er barne- og familieministeren en kvinne. Noe annet ville være utenkelig. I de tusen Norske Hus er det bare én sjef over alle sjefer. Og han heter ikke Asgeir!

I inngangen til det nye årtusen var det noen ytterst få bastioner som ikke hadde blitt stormet og rasert. Der kunne vi trekke oss tilbake og leve et slags liv for oss selv. Bilmekking og høstjakt var to slike.  I garasjen, i den grad man kom inn, fikk vi være i fred. Det får vi til dels ennå. Bare vi ikke blir for lenge. Men mekkes det på konas bil, er det ikke grenser på velvilje. Oppildnet av skjelmske soveromsblikk går det varmgang i både mekanikere og skiftnøkler. 

Det var ei tid da far med god samvittighet kunne snøre sekken, og tromme sammen sitt gamle jaktlag og stikke til skogs. Ikke ulikt ”Gutta på Skauen” med Bergans, eplenikkers og alle tenkelige sorter fast og flytende proviant. Dyrt ble det og, men ”ka farsken!” Daglig kvinneglam ble gladelig byttet ut med tilsvarende fra hund. For hvem teller vel de tapte slag, på elg- og ulv- og jerv- og rypejaktas åpningsdag?

I gamle og nye koier våknet urinstinktene til live igjen. Etter ett års dvale, fløy far og venner rundt som vårkåte oksekalver. Om de kom seg opp om morran var av mindre betydning. At matstellet ble så som så, var uinteressant. At det lynte og tordnet og høljet ned, passet egentlig veldig bra. Full fyr i peisen og en snurrebass på snurredassen. Berthelsen og Bache Gabrielsen hjertelig til stede under samtlige bordsetninger.

At prisen for ei rype etter bensin, mat, godt drikke, helikopterturer, ny hagle, nye klær og timer hos hundepsykolog endte opp firesifret, var underordnet hensynet til ei ukes frihet helt uten ansvar. Til nå. Under årets høstjakt vil kvinnene stå tett som hagl. Til lysken i lyng.

Forsvunnet er den årlige husmorferien som kvinnene bevilget seg med mannen ute av huset. Borte er de avanserte venninnetreff med slanke stettglass og taxi hjem klokka fem. Nå skal de være med! Det smeller fra loft og til kjeller. Jaktprøven er bestått, og med blodfersk licence to kill står mor bredbeint med nyanskaffet dobbeltløpet hagle. Det er sist i verdens tid!

Hvor skal vi nå dra for å få leke litt tulling alene? Skal vi ikke få være i fred ett sekund? Hvordan skal dette ende? Vi har snart ikke mer å gi bort. Min gamle venn og poet Terje Nilsen har satt ord på vårt kjønns uro over tingenes tilstand:

- Nu ser æ ho bøy sæ, og tar håran fra sluken.

 Det neste ho tar e’ vel ballan og kuken!